Senter
Senter for forskning på havpolitikk
Senterleder:
Arrangementer
Politikken som utspiller seg rundt havet har stor betydning for Norge, som styrer hav som er seks ganger større enn landmassen vår.
- PS! Denne siden blir ikke oppdatert. For nye publikasjoner, arrangementer og nyheter, besøk den engelske versjonen av prosjektsiden her.
Hav blir ofte analysert med henblikk på miljøpolitikk, økonomisk potensial eller sikkerhetsdynamikker. Men det knytter seg komplekse problemstillinger til dette. Saker som maritime intervensjoner i Sørkinahavet, piratvirksomhet, offentlig-privat samarbeid om «blå økonomi» og forhindring av plastforurensning ligger i skjæringspunktet mellom økonomi, miljø og sikkerhet, og krever mer forskning som kan belyse hvordan verdens hav styres - og kan styres bedre.
NUPIs Centre for Ocean Governance (COG) fokuserer på disse komplekse og ofte uformelle vekselvirkningene på tvers av tematiske områder og aktører som former styringen av hav. Nettopp dette fokuset supplerer et norsk ekspertmiljø som er sterkt på temaspesifikke maritime rettsordninger og naturvitenskap.
Målet vårt er å levere forskning av høy kvalitet og fasilitere politikkdiskusjoner og offentlig debatt om:
Havdiplomati
Våre forskere søker å forstå hvorfor og hvordan diplomati og ekspertkunnskap former utfallene av global styring av havene - og hvorfor disse utfallene av og til ikke blir vellykkede. Denne delen av forskningen tar sikte på å gi råd om hvordan politikkutforming knyttet til hav kan bli enda bedre og hvordan ressursene og ekspertisen til ikke-statlige aktører kan bidra til ansvarlig global styring av offentlige ressurser.
Geopolitikk og sikkerhetsstyring av havet
Vi forsker på hvordan ulike lands geopolitiske ambisjoner og ikke-stattlige selskaper og policy-nettverk som disse landene er koblet til, former politiske relasjoner rundt verdens hav. COG har landspesifikk ekspertise på blant andre Russlands, USAs, Kinas, Japans og Brasils havpolitikk.
Komparativ og historisk forskning
Vi jobber med systematiske studier som tar for seg de lange linjene som har gjort havene til interessepunkt for internasjonale relasjoner og bredere nettverk (mellom stater og ikke-statlige aktører) som former politikken tilknyttet regionale havområder.
NUPI-forskerne tilknyttet senteret er:
- Benjamin de Carvalho
- Kristin Fjæstad
- Hans Jørgen Gåsemyr
- Halvard Leira
- Elana Wilson Rowe
- Wrenn Yennie Lindgren
- Paul Beumont
- Cristiana Maglia
Aktuelt
Arctic Governance and Cooperation Through Conflict
Workshop and scenario exercise in Reykjavik
NUPI tildelt finansiering for fem forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd
Norges forskningsråd finansierer fem nye NUPI-ledede prosjekter.
– Øk satsningen på arktisk diplomati
Hvordan vil den nye Biden-administrasjonen påvirke politikken i Arktis? Selv om Arktis som region nok ikke vil prioriteres i Bidens plan for de første hundre dagene, kan vi vente oss viktige endringer i regionen.
Prestisjefylt ERC-finansiering til Elana Wilson Rowe – ‘Et veldig viktig prosjekt’
Det europeiske forskningsrådet (ERC) deler årlig ut ‘Starting grants’ til forskere tidlig i karriereløpet. 27. juli ble det klart at 403 forskere får slik finansiering i år, og at NUPIs Elana Wilson Rowe er en av dem.
Sikkerhet i Arktis: kaldere fronter i varmere klima
Nye publikasjoner
Norge er en stormakt innen havforskning - FNs tiår for havforskning må gi et ytterligere løft
Tilstanden i verdenshavene er på dagsordenen. Klimaendringer, forurensing, overbeskatning av ressurser og andre problemer krever mer og bedre forskning for å forstå disse og skaffe kunnskapsgrunnlaget for en bedre og mer effektiv forvaltning. FNs generalforsamling har erklært perioden 2021-2030 som FNs tiår for havforskning. Dette gir oss en mulighet til å styrke både forskning og forvaltning tilknyttet våre havområder.
The challenge of IUU fishing in West Africa and The PotentialTechnology Solutions: An analysis of international cooperationprojects in Ghana and Gu...
Illegal, unreported, and unregulated (IUU) fishing is a social, economic and environmental problem. It undermines management and drives the depletion of fish stocks, threatens food security, and drains valuable resources from the economy. In recent decades, efforts have been made to build an international regime that can curb IUU fishing. However, implementing this regime and stemming the tides of IUU fishing remains challenging. At the center of this challenge is the necessity to create capacity in states for the monitoring, control, and surveillance (MCS) of fisheries. Monitoring fisheries means measuring fishing effort characteristics and resource yields continuously. The control of fisheries concerns the establishment of regulations for exploiting resources. Surveillance refers to the measures to secure compliance with regulatory controls.
A Governance and Risk Inventory for a Changing Arctic
Elana Wilson Rowe, Ulf Sverdrup, Karsten Friis, Geir Hønneland og Mike Sfraga advarer i dette kapitlet mot å anse konflikt- og samarbeidstrender i Arktis som binære termer. Mens USA og Europa bestemt vil konfrontere ondsinnet aktivitet i regionen, fortsetter alle parter med å ‘vise forpliktelse til samarbeid og felles løsninger på felles utfordringer’. I dette kapitlet går forfatterne gjennom faktorer og drivere som støtter og utfordrer stabiliteten i Arktis. De minner om at ‘samarbeid i konflikt’ lenge har vært normen i regionen, noe som har gjort det mulig for samarbeidsstyring å utvikle seg trass militær rivalisering mellom NATO og Russland. Å fokusere på ‘narrativer eller praksiser rundt strategisk konkurranse alene’ er lite hensiktsmessig for pågående dialog i regionen, noe som er essensielt for å ta opp regionale og globale implikasjoner av klimaendringer. Forfatterne oppfordrer policymakere til å være mer proaktive i hvordan de tar opp fremvoksende styringsutfordringer knyttet til utfordringer innen sikkerhet og økonomisk utvikling, for å unngå ‘politiske vippepunkter’ som kan gjøre samarbeid vanskeligere.
China in the Sustainable Development Agenda: Key environmental issues and responses
Kina hanskes med veldig alvorlig forurensing og ikke bærekraftig bruk av mange naturressurser. Miljøspørsmål knyttet til luft, grunn og hav har fått ølende oppmerksomhet i kinesisk nasjonal politikk, og Kina tar nå en mer aktiv rolle internasjonalt. Ved å forplikte seg til internasjonale avtaler, samtidig som det insisterer på differensiert ansvar og frivillige bidrag, inntar Kina en slags mellomposisjon mellom utviklingsland og mange høyinntektsland.
A Governance and Risk Inventory for a Changing Arctic
Myndighetspersoner, militære ledere og politiske observatører har påpekt fremveksten av en ny global stormaktsrivalisering mellom USA, Russland og Kina, med en lang rekke implikasjoner. Med dette bakteppet for Arctic Security Roundtable på Munich Security Conference 2020, blir deltakere av rundbordet bedt om å utforske, diskutere og debattere hva dette vil si for det nye globaliserte Arktis. Denne artikkelen - et innspill om arktiske trender, risikoer og institusjoner - gir et nyttig utgangspunkt for diskusjonen. Det er viktig å diskutere arktisk sikkerhet i fora på høyt nivå. Man kan spørre hvorfor vi bør ta oss tid til å diskutere Arktis når regionen preges av et lavt spenningsnivå. Svaret er dette er at det er et nytt hav som åpner seg på grunn av globale klimaendringer. Regionen har en historikk med godt samarbeid om styring og bærekraftig forvaltning av og fred. Poenget med dialog - med vekt på samarbeid, styring, risiko og potensielle tippepunkter - er å sørge for at Arktis ikke havner på den lange listen over globale hot spots. Arctic Security Roundtable på MSC2020 gir en fortrolig ramme for proaktiv og konstruktiv debatt om arktiske sikkerhetsspørsmål.
Mind the Gap: National Views of the Free and Open Indo-Pacific
Japan has played an intrinsic role in formulating and promoting the concept of a “Free and Open Indo-Pacific” (FOIP) by making its version a core element of its foreign policy repertoire as it continues to strengthen and expand its presence beyond its immediate neighborhood. This chapter discusses the diplomatic, political, economic and security dimensions of Japan’s FOIP, expanding on both the strengths and challenges of the concept and its implementation.
Improving Future Ocean Governance – Governance of Global Goods in an Age of Global Shifts
Japan’s G20 presidency in 2019 will take the lead in promoting environmentally sustainable economic growth and the UN Sustainable Development Goals (SDGs). As a gathering of coastal states, under Japan’s presidency the G20 will specifically work to reduce marine plastic pollution and support marine biodiversity. This policy paper highlights how oceans are governed spaces and points to the key role of the oceans in realizing the SDGs. We argue that the G20 can and should play an important role in addressing major governance gaps in ensuring the sustainable management of oceans. Recognizing that there are increased geopolitical tensions, and that we do indeed already have comprehensive multi-level governance systems in place to handle many aspects of the growing ‘blue economy’ and avoiding the tragedy of the commons, the G20 should primarily stress the need for full and effective implementation of existing instruments and measures at the national, regional and global levels and increased consistency across levels of governance. This would effectively address many of the challenges and make use of the opportunities of the oceans. However, the rapidly moving horizon of technological development and insufficient progress in mitigating global climate change represent new governance challenges that require renewed effort and innovative thinking for a sustainable future for the oceans. This policy paper provides recommendations as to how G20 states can: consolidate their own capacity and assist non-G20 states in taking responsibility for strengthening marine science and implementation of existing regulatory frameworks, exercise innovative global and regional leadership to address emerging opportunities and associated governance challenges and facilitate the meaningful involvement of the private sector and the public in ensuring a collective governance order around oceans.
The Arctic Council and US domestic policymaking
One widely recognized achievement of the Arctic Council and its various working groups has been the production of collectively generated assessments on Arctic problems. Assessment reports such as the Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) provide an important baseline of shared knowledge for making collective circumpolar policy recommendations. But how does the knowledge produced through Arctic Council working groups figure into the policymaking of the Arctic states? This is an important question for understanding Arctic politics and the relationship between national decisionmaking and international relations more generally. Much of what the Arctic Council produces is in the form of recommendations, declarations of intent, and commitments to "best practices" in areas of shared interest and activity. While in recent years the Council has produced three binding agreements covering specific functional areas—search and rescue (2011), oil pollution preparedness and response (2013),and science cooperation (2017)—much ongoing Arctic collaborative work falls outside of these areas. This policy brief explores how science/policy outputs of and discussions at the Arctic Council fit into the Arctic political discourse of the USA, with an emphasis on key actors within the executive branch: the White House, the Department of the Interior, and the Environmental Protection Agency.
Arctic Governance: Power in cross-border cooperation
This book seeks to pose and explore a question that sheds light on the contested but largelyl cooperative nature of Arctic governance in the post Cold-War period: how does power matter - and how has it mattered - in shaping cross-border cooperation and diplomacy in the Arctic? Each chapter functions as a window through which power relations in the Arctic are explored. Issues include how representing the Arctic region matters for securing preffered outcomes, how circumpolar cooperation is marked by regional hierarchies and how Arctic governance has become a global social site in its own right, replete with disciplining norms for steering diplomatic behaviour. This book draws upon Russia's role in the Arctic Council as an extended case study and examines how Arctic cross-border governance can be understood as a site of competition over the exercise of authority. The book was launched at the Stimson Center in Washington DC on 12 September 2018. Watch the launch seminar, Russia and Arctic Governance: Cooperation in Conflict, here: https://youtu.be/bQ0iKwUbims
Private force and the emergence of the international system
This chapter deals with the importance of private force to the early emergence and spread of the international system. It discusses how varieties of non-traditional forms of force helped maintain what was in many ways an international system of empires. The chapter focuses on the rules, norms and values of the system and shows how the gradual abolishment of private force has helped foster ideational cohesion in the international system. It also focuses on modes of interaction, and on how an unintended consequence of the use of private force has been a functionalist push for a tighter integrated system. The chapter also deals with mercenarism, privateering and piracy, the most important forms of private force for the emergence of the international system. It concludes that private force should be understood as one of the central productive forces in the gradual emergence of the modern international system.
Kaperne kommer!
I en kommentar i Aftenposten i februar sammenlignet Inger Anne Olsen dagens sjørøveri utenfor Somalia med kapervirksomhet utenfor norskekysten under Napoleonskrigene, en praksis hun refererte til som «piratvirksomhet med statlig velsignelse». Sammenligningen er uheldig på mange nivåer, men ikke minst fordi den visker ut skillet mellom kaper og sjørøver, et skille som kunne bety liv eller død både for de mennene som bar karakteristikkene og for de som var om bord i skipene de bemektiget seg. Sammenblandingen er imidlertid forståelig; der de fleste har et relativt klart bilde av hva en sjørøver er eller var, tror mange fortsatt at man snakker om «kaprere» når man forsøker å diskutere kapere. Og selv forfatteren av boken om norske sjørøvere, som gjør et poeng av å skille mellom sjørøvere og kapere, faller for fristelsen til å omtale de norske kaperne under Napoleonskrigene som sjørøvere (Hetland 2008). Den første målsettingen med denne artikkelen er derfor å klargjøre hva en kaper var, og hvordan de skilte seg fra sjørøvere. I et norsk perspektiv er det påfallende hvor lite kunnskap som finnes om kapere. I kystbyer på Sør-Vestlandet finnes en levende bevissthet om kapervirksomheten under Napoleonskrigene, med kaperdager og lokale spel. I den nasjonale bevisstheten er det allikevel kaptein Sabeltann og sjørøvere som assosieres med Sørlandets private voldsmakt. Historisk sett har Norge som kystnasjon imidlertid vel så mye erfaring med kapere som med sjørøvere, og den andre målsettingen med denne artikkelen er å skissere kort hvilke erfaringer vi har med kapere i Norge og å antyde noen grunner til at kaperne har blitt glemt.
Navigating Breakup: Security realities of freezing politics and thawing landscapes in the Arctic
Russlands storoffensiv i Ukraina i februar 2022 påvirket umiddelbart arktisk sikkerhet og samarbeid, både på regionalt og internasjonalt plan. Den arktiske regionen berøres av økte sanksjoner, at vestlige selskaper har trukket seg ut av Russland og at vestlige land har sørget for å ikke lenger være avhengige av russisk energi. Vi har også sett en økning i hybride sikkerhetshendelser. Samtidig fortsetter klimaendringene å forandre Arktis i stadig høyere hastighet. Rapporten «Navigating Breakup: Security realities of freezing politics and thawing landscapes in the Arctic» er skrevet som et innspill til det arktiske rundebordet (Arctic Security Roundtable, ASR) som skal holdes under Munich Security Conference 18. februar 2023. Rapporten forklarer hvordan både gamle og nye faktorer endrer i Arktis og sikkerhetspolitikken i regionen. Kapitlene handler om hvordan klimaendringer påvirker naturen, menneskelig sikkerhet og regionens militæroperasjonelle miljø. Den vurderer også den regionale sikkerhetspolitikken til stormaktene USA, Kina og Russland. Forskerne skriver at de ulike myndighetene må fortsette å vektlegge utfordringene knyttet til Arktis. De må jobbe mot å redusere og håndtere risiko, uavhengig av avsluttede samarbeid med Russland avsluttes andre usikkerhetsmomenter som former politikken.
Space, nature and hierarchy: the ecosystemic politics of the Caspian Sea
Antropocen, menneskets tidsalder, har ført til skjerpet innsats for forvaltningen av verdens økosystemer. Disse økosystemene forholder seg ikke til landegrenser, og hundrevis av økosystemer krysser mer enn tre land og krever dermed komplekst internasjonalt samarbeid. Denne artikkelen undersøker de politiske og sosiale konsekvensene av den økende, men lite studerte, utviklingen mot grenseoverskridende økosystemsamarbeid. Ved å koble hierarkistudier i internasjonale relasjoner (IR) og politisk geografi, viser artikkelen hvordan diskursen rundt økosystemer kan binde sammen uvanlige samarbeidspartnere i områder som ellers er politisk krevende. Forfatterne hevder at «økosystemets politikk» kan skape brede hierarkier som går på tvers av både westfalske, postkoloniale og ulikhetsprinsipper som har hittil vært gjenstand for den ‘nye’ hierarkiforskningen i IR. Forfatterne illustrerer argumentasjonen ved å analysere hvordan miljøsamarbeidet rundt Det kaspiske hav har skapt et bredt hierarki som definerer og markerer regionens grenser, er blitt symbolsk for kaspisk naboskap og brukt som mal for fremtidig samarbeid i regionen. Dersom økosystemets politikk kan skape ny forståelse av rom i et ellers omstridt område som Det kaspiske hav, burde ytterligere forskning undersøke de hierarkiske konsekvensene også andre steder.
Considering ecological security from the perspective of Arctic ecosystemic politics
This brief essay is part of a book forum on Matt McDonald's book (2021) presenting the idea of ecological security. In the essay, I reflect on progress and prospects for Arctic cooperation and governance in order to consider the promise and limitations of McDonald’s ecological security framework. The Arctic is an instructive example for such an exploration. The longstanding post-Cold War cooperation in the Arctic is strongly rooted in an appreciation of the interconnected nature of the Arctic ecosystem, even as the governance mechanisms remain far from what would qualify as an ecological security approach in McDonald’s sense. Nonetheless, I suggest that especially two aspects are instructive from the Arctic example. The first relates to how ecological security would potentially interface with an already quite full landscape of governance practices rooted in ecosystems, and associated power political genealogies and effects. The second point is a reflection on unfolding events, seeking to explore how continued inputs from other forms of security governance could impact on emerging or partial attempts to govern with an ecological security perspective. Here, the status of Arctic cooperative governance after Russia’s invasion of Ukraine is an illustrative example to consider. Both points can be read as impediments limiting the applicability of the ecological security framework. However, as McDonald argued, impediments are not the same as absolute limits (2021, 192) and potential obstacles are explored here in the spirit of advancing possibilities for ecological security.
Ecosystems and Ordering: Exploring the Extent and Diversity of Ecosystem Governance
This article argues that, to grasp how global ordering will be impacted by planetary-level changes, we need to systematically attend to the question of the extent to which and how ecosystems are being governed. Our inquiry builds upon—but extends beyond—the environmental governance measures that have garnered the most scholarly attention so far. The dataset departs from the current literature on regional environmental governance by taking ecosystems themselves as the unit of analysis and then exploring whether and how they are governed, rather than taking a starting point in environmental institutions and treaties. The ecosystems researched—large-scale marine, freshwater, and terrestrial ecosystems—have been previously identified by a globe-spanning, natural science inquiry. Our findings highlight the uneven extent of ecosystem governance—both the general geographic extent and certain “types” of ecosystems seemingly lending themselves more easily to ecosystem-based cooperation. Furthermore, our data highlight that there is a wider range of governance practices anchored in ecosystems than the typical focus on environmental institutions reveals. Of particular significance is the tendency by political actors to establish multi-issue governance anchored in the ecosystems themselves and covering several different policy fields. We argue that, in light of scholarship on ecosystem-anchored cooperation and given the substantive set of cases of such cooperation identified in the dataset, these forms of ecosystem-anchored cooperation may have particularly significant ordering effects. They merit attention in the international relations scholarship that seeks to account for the diversity of global ordering practices.
Prosjekter
Empires, Privateering and the sea (EMPRISE)
EMPRISE fokuserer på rollen sjømakt spilte for imperie- og statsdannelsesprosesser i perioden 1500-1856....
The Lorax Project: Understanding Ecosystemic Politics (LORAX)
Deler regional politikk rundt økosystemer som krysser landegrenser viktige likheter? Og er det spesielle trekk som skiller denne regionale politikken fra global politikk?...
Revitalizing Transatlantic Maritime Security
Dette prosjektet vil generere konkrete forslag til løsninger, med fokus på det maritime domenet. Prosjektet skal undersøke hvordan USA og Europa, og spesielt Norge, gjennom en tilpasset arbeidsfordeli...
Great Powers and Arctic Politics (GPARC)
GPARC analyser hvordan stormakter (USA, Russland og Kina) forholder seg til maritim politikk i Arktis....