Forsker
Paul Beaumont
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Paul Beaumont har en doktorgrad i internasjonale relasjoner/International Environmental Studies and Development fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) fra 2020. Han er seniorforsker ved NUPI, og jobber i forskningsgruppen Global orden og diplomati. Paul forsker for tiden på offentlig-private utviklingssamarbeid som en del av DEVINT-prosjektet, og transnasjonal økosystempolitikk med LORAX-prosjektet. Fra april 2025 er han prosjektleder for prosjektet “Navigating the Era of Indicators”, som er ledet av Det europeiske forskningsrådets (ERC) Starting Grant.
Pauls forskningsinteresser handler blant annet om IR-teori, hvordan internasjonale institusjoner fungerer – og ikke, tvilsomme landsprestasjonsindikatorer (CPI-ER), global miljøpolitikk, atomvåpen, hierarkier i verdenspolitikken og pluralistiske forskningsmetoder.
Han har publisert to monografier: "Performing Nuclear Weapons: How Britain Made its Bomb Make Sense" (Palgrave 2021) og “The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics” (Oxford University Press, 2024). Forskningen hans har også blitt publisert i en rekke ledende tidsskrifter, blant annet European Journal of International Relations, Contemporary Security Policy, International Relations, Third World Quarterly and International Studies Review. Paul er en ivrig bidragsyter til den offentlige debatten, og har publisert flere artikler i Klassekampen, Aftenposten og andre norske riksaviser.
Paul er redaktør i tidsskriftet Cooperation and Conflict, 2023-2027.
Ekspertise
Utdanning
2020 Doktorgrad, International Relations/International Development and Environment Studies (NMBU)
2014 Mastergrad, International Relations (NMBU)
2006 Bachelor, Economic History. The London School of Economics (LSE)
Arbeidserfaring
2020- Seniorforsker, NUPI
2019 Gjesteforsker, The Department of Politics and International Studies, Cambridge University
2015-2020 Doktorgradsstipendiat, NMBU
2015 Juniorforsker, NUPI
2013-2015 Rådgiver for akademisk skriving, NMBU
2006-2012 Engelsklærer - Praha, Tokyo, Buenos Aires, London, Gliwice
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtrePrestige and punishment: Status symbols and the danger of white elephants
Denne artikkelen identifiserer og analyserer det iboende potensialet for backlash i staters søken på statussymboler. Selv om tap av status ofte har blitt forbundet med innenlandsk motstand og svekket legitimitet for regjerende myndigheter, har litteraturen om status hittil ikke utforsket hvordan søken etter status kan slå tilbake, selv når en stat faktisk lykkes i å oppnå et slikt symbol. Vi argumenterer for at backlash er en iboende risiko ved søken på status, grunnet multivokaliteten til kostbare statussymboler. Vårt heuristiske rammeverk legger til rette for å undersøke kritikkformer som fremstiller statussymboler som irrasjonelle eller uberettigede, kostbare tiltak, noe som undergraver deres legitimerende funksjon og potensielt kan omgjøre dem til stigma. Empirisk identifiserer vi tre former for kritikk i reaksjonene på Brasils vertskap for VM i 2014 og OL i 2016. Til tross for anerkjennelsen av den symbolske verdien ved å være vert for disse mega-arrangementene, kritiserte det brasilianske publikummet også regjeringen for alternativkostnader, særinteresser og den underdanigheten som fulgte med. Gjennom to skygge-casestudier – om backlash mot Storbritannias fornyelse av Trident atomvåpensystemet og Norges militære intervensjoner mellom 1999 og 2012 – dokumenterer vi hvordan disse kritikkformene knyttet til statussymboler kan overføres på tvers av kontekster.
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
Reimagining NATO after Crimea: Defender of the rule-based order and truth?
Russlands annektering av Krim, og krigen mot Ukraina har ført til omveltninger i NATOs diskurs og praksis. Denne artikkelen tar et skritt tilbake fra sikkerhetsdebatten, og hevder at selve prosessen med å svare på russisk aggresjon har ført til et nytt syn på NATOs identitet. NATO har en tendens til å presentere endring som kontinuitet. Denne artikkelen analyserer hvordan en trio av nye og ambisiøse selvrepresentasjoner har blitt fremtredende i NATOs diskurs etter annekteringen av Krim. NATO ser på seg selv som forsvarer av den internasjonale regelbaserte orden, og leverandør av sannhet og fakta midt i en verden av desinformasjon. Samtidig driver NATO en politisk agenda for motstand som utvider alliansens autoritet til nye innenlandske domener. Ved å problematisere disse endringene, advarer artikkelen om at NATOs nye narrativ ignorerer sin egen rolle i problemene den søker å løse, og dermed risikerer å undergrave NATOs innsats for å samle global støtte til Ukraina.
NUPI-prosjekt får prestisjefull finansiering fra Det europeiske forskningsrådet
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Forska på sitt eige fag – vart svimle
Everyday migration hierarchies: negotiating the EU’s visa regime
Kritiske sikkerhetsstudier har kastet uvurderlig lys over de diffuse statlige teknologiene og skadelige effektene av EUs grensepraksis. Mens forskere har fokusert på erfaringene til prekære migrantgrupper, antyder denne artikkelen at å utvide vårt kritiske blikk til å inkludere tilsynelatende privilegerte migranter kan ytterligere forstå hvor langt usikkerheten produsert av EUs migrasjonsregime når. Med fokus på migrasjonsprosessen til internasjonale studenter i Norge, spør denne artikkelen om hvordan disse migrantene opplever, teoretiserer og forhandler om EUs visumregime og dets statlige teknologier. Vi viser hvordan deres subjektive forståelser av «brede» og «smale» hierarkier av visumregimet utspiller seg i deres byråkratiske møter, og påvirker deres hverdag. Til syvende og sist viser artikkelen hvordan regimets disiplinære effekter strekker seg lenger enn tidligere kritisk forskning har satt pris på.
Reflex to turn: the rise of turn-talk in International Relations
Feltet for internasjonale relasjoner (IR) blir snurret rundt av et tilsynelatende uendelig antall "turns". Eksisterende analyser av dreiing er få i antall og hovedsakelig opptatt av de mest fremtredende nyere turns. Ved å grave ut den glemte historien til IRs tidligste turns fra 1980-tallet og spore utviklingen av turn-talk over tid, avslører denne artikkelen en avgjørende, men oversett internalistisk driver bak fenomenet: fremveksten av refleksivitet. I stedet for å dukke opp i det 21. århundre, begynte turn-talk på slutten av 1980-tallet som en serie vendinger bort fra positivisme og mot refleksivitet. Kumulativt ville denne første bølgen av turns denaturalisere IRs statssentriske ontologi, samtidig som refleksivitet er et kanonisk gode blant kritiske forskere. På midten av 1990-tallet hadde imidlertid disse metateoretiske kritikkene av positivismen gitt et betydelig tilbakeslag. Anklaget for å fremme en esoterisk dekonstruktivisme, satte en ny generasjon refleksiviste ut for å demonstrere gjennomførbarheten av post-positivistisk empirisk forskning. Som et resultat tok IRs turning også en annen form enn på 2000-tallet: mens den første bølgen av turns hadde satt i gang et epistemologisk og metodologisk angrep mot den positivistiske mainstream, begynte den andre bølgen å bringe nye ontologiske objekter under gransking av refleksivistiske forskere. Dette skiftet fra anti-positivistisk til for det meste intra-refleksivistisk turning ble tilrettelagt av institusjonaliseringen av kritisk IR som et viktig underfelt av disiplinen. Det er refleksivitets priviligerte posisjon blant kritiske IR-forskere som er betingelsen for muligheten for uendelig turning, fremhevet av økende press for å demonstrere nyhet i et stadig mer konkurransepreget miljø.
Introduction: Is the time nigh for ecological security?
Klimaendringer og den pågående ødeleggelsen av jordens økosystemer har i økende grad blitt avbildet som et sikkerhetsspørsmål med det edle, men ikke uproblematiske målet som gir et presserende svar. Disse klima- og miljøsikkerhetsdiskursene har blitt mye kritisert på både empirisk og normativt grunnlag. Men finnes det et etisk forsvarlig og til og med frigjørende alternativ til å se for seg forholdet mellom miljø og sikkerhet? I sin nye bok – Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security – argumenterer Matt McDonald for at det finnes og legger ut omfattende normative rammer for å gjøre det. For å se nærmere på McDonalds sak for det han kaller «økologisk sikkerhet», samler dette forumet fire ledende forskere fra antropologi, geografi, internasjonale relasjoner og freds- og bærekraftsstudier. Mens alle bidragsytere stort sett er positive til bokens mål, identifiserer hver av dem svakheter i tilnærmingen som beveger seg fra forslag til hvordan avgrense rammeverket på den ene siden til å stille spørsmål ved om rammeverket risikerer å virke kontraproduktivt på den andre.
Whose Revisionism, Which International Order? Social Structure and Its Discontents
Mens skillet mellom status quo og revisjonistiske stater er godt etablert i internasjonale relasjoner, har forskere først i nyere tid begynt å foredle selve konseptet revisjonisme, og understreket at revisjonisme kommer i forskjellige former. En rekke typologier er introdusert for å fange opp dette mangfoldet. I denne artikkelen kritiserer vi disse typologiene, fremhever hvor mange av disse verkene fjerner den regelstyrte og kontekstuelle naturen til det som teller som revisjonisme. Ved å bygge på en forståelse av internasjonale ordener som sosiale strukturer, hevder vi at den revisjonistiske karakteren til statlig oppførsel bare kan bestemmes med referanse til forestillingen om de legitime mål og midler som er gjeldende i en bestemt internasjonal orden. Dette får oss til å skille mellom tre typer revisjonisme: konkurranserevisjonisme som er grenseoverskridende for det legitime midler; kreativ revisjonisme som går på tvers av de legitime målene; og revolusjonær revisjonisme som er overskridende legitime mål og midler. Vi understreker videre at det å fastslå den revisjonistiske karakteren av statlig oppførsel alltid innebærer tolkning og vurdering. Bekymringen for analytisk presisjon formidlet av utviklingen av forskjellige typologier av revisjonisme må derfor følges av en like bevisst bekymring for revisjonismens politikk – både i teori og praksis.