– Øk satsningen på arktisk diplomati

- Hovedprioriteringene for Biden-administrasjonen vil være å takle de umiddelbare truslene fra covid-19 og utfordringene denne pandemien fører med seg for den amerikanske økonomien. Det som er viktig for politikken i Arktis, er imidlertid at klimapolitikk også er høyt på agendaen. En ny amerikansk forpliktelse til Paris-avtalen og fornyet fokus på den grønne overgangen, klimatiltak og det å leve i et klima i endring, kan gi nye impulser og peke ut nye veier for sirkumpolært samarbeid. Biden-administrasjonen vil også ha et fulltallig utenriksdepartement og fornyet respekt for, og bruk av ekspertise – både i og utenfor regjeringen, sier NUPI-forsker Elana Wilson Rowe, og fortsetter:

- På grunn av dette, kan vi forvente at USA vil øke fremgangen og lede mange av de sakte fremskridende tiltakene globalt og i Arktis, som er så viktig. Fremgang er viktig, både for å løse konkrete problemer, og for å opprettholde kontakt og informasjonsflyt i en region som utvilsomt vil fortsette å være preget av rivalisering og utfordringer i relasjonene mellom USA-Kina og USA-Russland. Selv om vi kan håpe på mindre unødvendig konkurransedrevet ‘statisk støy’ fra en Biden-administrasjon, er maktkampen mellom disse landene dypt forankret i tvister og uenigheter som har overlevd flere presidentskap, forklarer hun.

I denne kronikken, som først ble publisert i High North News før det amerikanske presidentvalget, argumenterer et team forfattere fra NUPIs GPARC-prosjekt for at stater trenger å styrke det arktiske diplomatiet for å oppnå noen av disse stille, men viktige gevinstene i den arktiske politikken. Spesielt peker Wilson Rowe, Blakkisrud, Hoel, Orttung og Sun på vitenskapsdiplomati, styring av havområdene, og militær-til-militær dialog som viktige veier for økt innsats:

(High North News): Årets sommer i Arktis var en av de mer ekstreme: En 4 000 år gammel arktisk ishylle, dobbelt så stor som Manhattan, kollapset i Canada, Sibir stekte i rekordvarme og tinende permafrost førte til et omfattende oljeutslipp i Russland.

Politikerne har vært tilsvarende travle. USA har kunngjort at landet nå vil trekke ut de 700 soldatene som har vært stasjonert i Nord-Norge på rotasjonsbasis. Moskva, som aktivt ruster opp sine egne militære enheter i Arktis, vil utvilsomt sette pris på at amerikanske soldater i stedet overføres til fjerntliggende regioner som Stillehavet og Sør-Kinahavet.

Samtidig har covid-19-pandemien gjort stor skade på viktige økonomiske sektorer i Arktis. Utsiktene til et Arktis med stor aktivitet av cruiseskip og oljetankere fremstår i dag som ganske fjerne.

Folks forestillinger om Arktis spenner fra at regionen utgjør en potensiell arena for konflikt mellom NATO, Russland og Kina og til at den representere en fremtidig naturressursbonanza.

• Fikk du med deg Russlandskonferansen 2020? Der ble funnene fra GPARC-prosjektet diskutert. På denne siden finner du hele konferansen i opptak. 

Men den største risikoen nå, er at stormaktenes altoppslukende fokus på stormaktsrivalisering vil kunne avlede oppmerksomheten fra de fremskrittene som blir gjort innenfor arktisk diplomati og dag-til-dag-politikk.

En slik forsterket neglisjering av Arktis brytes kun av sporadiske utbrudd av intens interesse og symbolpolitikk, slik som president Trumps nylige tilbud om å kjøpe Grønland, samt høyprofilerte oppvisninger av militærmakt.

I realiteten kan Arktis vise til en bemerkelsesverdig grad av omfattende samarbeid. Midt oppe i frykten for konsekvensene av Covid-19-pandemien og høylytte utblåsninger fra USA, Kina og Russland, gir stødige og lavmælte innsatser innen arktisk multilateralt samarbeid resultater som stormaktene og deres mindre allierte trenger å oppmuntre.

Styrke forskningssamarbeidet

Hvis vi skal ta med oss en lærdom fra Den kalde krigen, er det at vitenskapelige og faglige nettverk kan gi et viktig bidrag til å vedlikeholde mellomstatlige relasjoner i ellers konfliktfylte tider.

Forskningsmiljøer i Russland, Kina, Europa og USA har en gjensidig interesse av å bygge videre på eksisterende samarbeidsprosjekter utviklet for å forstå de raske endringene som nå skjer i Arktis.

Den internasjonale arktiske vitenskapskomiteen (IASC) er en nøkkelarena for å koordinere forskningsinitiativer med bred internasjonal deltakelse. De arktiske statene bør også forsere arbeidet med å gjennomføre forpliktelsene beskrevet i den nye avtalen om fremme av internasjonalt arktisk vitenskapelig samarbeid (inngått i 2017).

Avtalen sikrer mobilitet for forskere og utveksling av data som er viktige for å forstå omfanget av de globale klimaendringene.

Lede an i havforvaltning

Arktiske stater kan gi seg selv god karakter for å ha lyktes med å forhandle frem en avtale som hindrer uregulert kommersielt fiske når havisen forsvinner i de sentrale delene av Polhavet.

Moratoriet som har blitt innført i påvente av at man utvikler en tilstrekkelig kunnskapsbase om disse potensielle fiskeriene er et nikk i retning av en kunnskapsbasert politikkutforming i Arktis. Avtalen viser også hvordan arktiske og ikke-arktiske stater kan jobbe sammen.

USA ledet an i prosessen, støttet av arktiske kyststater og med betydelig involvering av store fiskeristater, inkludert Kina.

Det kan imidlertid gjøres mer. Kina kan for eksempel som en del av sitt forsøk på å etablere seg som en ansvarlig aktør i Arktis demonstrere relevans gjennom aktivt å slutte opp om global havforvaltning, herunder FNs Havrettskonvensjon, og også håndheve bærekraftige fiskeriforvaltning i Sør-Kinahavet og andre steder.

Likeledes burde USA ratifisere Havrettskonvensjonen. Det ville koste landet lite siden USA i praksis allerede følger konvensjonen, og det ville styrke legitimiteten for amerikansk lederskap i spørsmål som gjelder havforvaltning.

Styrke preventive tiltak

Med et stadig mer åpent Polhav finnes det gode grunner for kyststatene i Arktis til å styrke sine respektive kystvakter og militære kapasiteter. Det vil være økt behov for søk- og redningstjeneste og for nærvær i det maritime domenet.

Men gitt dagens situasjon, preget av et tydelig motsetningsforhold mellom USA og Russland, fører økt aktivitet – militær og kommersiell – til nye utfordringer. Mange eksperter er bekymret for «vertikal eskalering», hvor en militært relatert ulykke eller utilsiktet hendelse raskt kan tolkes som fiendtlig i de nasjonale hovedstedene.

Militær-til-militær dialog i Arktis, på tvers av skillet mellom NATO og Russland, ble suspendert i 2014. Etableringen av et arktisk kystvaktforum i 2014 fylte til en viss grad noe av vakuumet som hadde oppstått.

Selv om en formell gjenopptagelse av militær-til-militær dialog ikke er et alternativ per i dag, ville et regelmessig høynivå-forum for representanter for forsvarstoppene i de respektive land kunne redusere sjansene for at en uheldig ulykke vil kunne utvikle seg til en konflikt.

Slik dialog vil forutsette at USA og Russland igjen er klare til å ta lederskap i arktisk samarbeid.

De langsiktige investeringene som arktiske stater, mer enn lokale 40 urbefolkninger og ulike forskernettverk har gjort i å bygge rammeverk for regionalt samarbeid må styrkes og understøttes med nye ambisjoner.

Forhåpentligvis kan slike krevende, men viktige og ambisiøse skritt – selv når bevegelsen skjer med en isbres fart – hindre at flere ishyller brekker av og styrter i havet.