Forskningsprosjekt
The Lorax Project: Understanding Ecosystemic Politics
Arrangementer
“I am the Lorax. I speak for the trees. I speak for the trees for the trees have no tongues.”
― Dr. Seuss, The Lorax
Lorax-prosjektet søker å utvide den akademiske forståelsen av en type politikk som i stor grad har blitt oversett til nå, nemlig den politikken som befinner seg på nivået imellom global og nasjonal politikk og er bygget rundt såkalte «delte økosystemer». Kjernespørsmålet i prosjektet er: Deler regional politikk rundt økosystemer som krysser landegrenser viktige likheter? Og er det spesielle trekk som skiller denne regionale politikken fra global politikk?
For å svare på dette, analyserer Lorax deltakernettverkene, aktørhierarkiene og diplomatiske normer på styringsområder som har blitt til gjennom forsøk på å «snakke for» grenseoverskridende økosystemer på tre steder: I Arktis, Amazonas og Det kaspiske hav.
For publikasjoner og andre oppdateringer underveis i prosjektet, se Lorax' engelskspråklige webside.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
International Organisations and the Caspian Sea Ecosystem
KONKURRANSE: Spark i gang forskningskarrieren med en pris
Transnational Ecosystems Cooperation is Taking off
Får mindre påverknad på Arktis
Prestisjefylt ERC-finansiering til Elana Wilson Rowe – ‘Et veldig viktig prosjekt’
Det europeiske forskningsrådet (ERC) deler årlig ut ‘Starting grants’ til forskere tidlig i karriereløpet. 27. juli ble det klart at 403 forskere får slik finansiering i år, og at NUPIs Elana Wilson Rowe er en av dem.
Nye publikasjoner
Introduction: Is the time nigh for ecological security?
Klimaendringer og den pågående ødeleggelsen av jordens økosystemer har i økende grad blitt avbildet som et sikkerhetsspørsmål med det edle, men ikke uproblematiske målet som gir et presserende svar. Disse klima- og miljøsikkerhetsdiskursene har blitt mye kritisert på både empirisk og normativt grunnlag. Men finnes det et etisk forsvarlig og til og med frigjørende alternativ til å se for seg forholdet mellom miljø og sikkerhet? I sin nye bok – Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security – argumenterer Matt McDonald for at det finnes og legger ut omfattende normative rammer for å gjøre det. For å se nærmere på McDonalds sak for det han kaller «økologisk sikkerhet», samler dette forumet fire ledende forskere fra antropologi, geografi, internasjonale relasjoner og freds- og bærekraftsstudier. Mens alle bidragsytere stort sett er positive til bokens mål, identifiserer hver av dem svakheter i tilnærmingen som beveger seg fra forslag til hvordan avgrense rammeverket på den ene siden til å stille spørsmål ved om rammeverket risikerer å virke kontraproduktivt på den andre.
The Amazon rainforest and the global–regional politics of ecosystem governance
This article examines the global–regional politics of ecosystem governance through the case of the Amazon rainforest. Despite the bourgeoning literature on global and regional environmental politics, the interplay of these dynamics in ecosystem governance has still received limited attention. I here propose that the politics of ecosystem governance are rooted in a dispute over the realization of alternative ecosystem services. When global actors become invested in promoting ecosystem preservation to secure the realization services with diffuse benefits, it can affect cooperation at the regional level. Ecosystem-adjacent states can perceive external interest as a threat, building regional cooperation as a tool to defend sovereignty, but also as an opportunity, using it to bargain the terms of their stewardship. I use this framework to trace the evolution of regional cooperation in the Amazon, demonstrating how it was developed in response to this ecosystem's growing global salience. Through defensive sovereignty and bargained stewardship, regional cooperation helped Amazon states to cap international commitment and limit external influence in the region but also allowed for building some form of coordinated ecosystem protection. The research sheds new light on both the potential and the limitations of global–regional engagements for the preservation of the Amazon and other analogous cross-border ecosystems.
Networked territoriality: A processual–relational view on the making (and makings) of regions in world politics
Denne artikkelen foreslår et prosess-relasjonelt perspektiv på regionsdannelse og hva slags effekt dette har på global politikk. Artikkelen tar for seg begrepene regionalisme (‘regionalism’) og regionalisering (‘regionalisation’) for å grave dypere i de relasjonelle mekanismene som ligger under disse arketypiske veiene til regional fremvekst. Regionalisme refererer til regioners avgrensning – deres innside og utside – og hvilke aktører som faller innenfor eller utenfor. Regionalisering betegner regioners sammenbinding; sammenslåingen av relasjoner rundt et delt territorium. De Paes argumenterer i denne artikkelen for at regioner påvirker global politikk når de oppstår, gjennom grenser som trekkes opp og relasjoner som skapes i prosessen. Forfatteren bruker nettverksteori og analyse for å komme opp med et rammeverk for å studere dannelsen av regioner. Regioners sammenbinding og avgrensning har røtter i meklingsdynamikk som opprettholder klynger av relasjoner som er tettere innenfor en regional grense enn utenfor, og tillater enkelte aktører å kontrollere interaksjonene på tvers av denne grensen. De Paes illustrerer dette rammeverket med en case-studie av fremveksten av Amazonas som en region i global politikk. Han analyserer interaksjonsnettverk innen miljøforhandlinger på FN-nivå som involverer dette økosystemet. Analysen viser hvordan dannelsen av Amazonas har handlet om å bevare Amazonas-statenes stilling som hovedmeklere som snakker for og handler på vegne av regionen.
Space, nature and hierarchy: the ecosystemic politics of the Caspian Sea
Antropocen, menneskets tidsalder, har ført til skjerpet innsats for forvaltningen av verdens økosystemer. Disse økosystemene forholder seg ikke til landegrenser, og hundrevis av økosystemer krysser mer enn tre land og krever dermed komplekst internasjonalt samarbeid. Denne artikkelen undersøker de politiske og sosiale konsekvensene av den økende, men lite studerte, utviklingen mot grenseoverskridende økosystemsamarbeid. Ved å koble hierarkistudier i internasjonale relasjoner (IR) og politisk geografi, viser artikkelen hvordan diskursen rundt økosystemer kan binde sammen uvanlige samarbeidspartnere i områder som ellers er politisk krevende. Forfatterne hevder at «økosystemets politikk» kan skape brede hierarkier som går på tvers av både westfalske, postkoloniale og ulikhetsprinsipper som har hittil vært gjenstand for den ‘nye’ hierarkiforskningen i IR. Forfatterne illustrerer argumentasjonen ved å analysere hvordan miljøsamarbeidet rundt Det kaspiske hav har skapt et bredt hierarki som definerer og markerer regionens grenser, er blitt symbolsk for kaspisk naboskap og brukt som mal for fremtidig samarbeid i regionen. Dersom økosystemets politikk kan skape ny forståelse av rom i et ellers omstridt område som Det kaspiske hav, burde ytterligere forskning undersøke de hierarkiske konsekvensene også andre steder.
EU's Arktispolitik er for snæver
Energipolitikken, rumpolitikken og havpolitikken skal inddrages, hvis EU skal lykkes med at lave en velforankret politisk fortælling om tilgangen til Arktis, skriver fire forskere.
Unexplored resources for EU Arctic policy: Energy, oceans and space
EUs Arktis-policy fra 2016 fokuserer på klima og miljøbeskyttelse, bærekraftig utvikling og internasjonalt samarbeid. EU har fulgt opp med bidrag til forskning og internasjonalt samarbeid på disse områdene. Likevel er EUs engasjement i Arktis oversett internt. Arktis oppfattes som et marginalt område når det gjelder politisk handling. Også eksternt er EU-engasjementet her oversett. Det skorter på bredere anerkjennelse av EUs innsats og bidrag i Arktis. Forfatterne av denne kronikken hevder at EU kanskje har definert sin tilnærming til Arktis-policy – og forståelse av arktisk styring – for snevert. Arktis-policy har vært et nisjefelt i Brussel, og dette har resultert i en fokusert og jevn tilnærming, men med for få EU-aktører involvert i arktisk policy-utforming. Som en følge av dette har EU uforsvarende begrenset sin rolle i Arktis og gjort det enda vanskeligere å formulere et overbevisende narrativ om hva EU har å gjøre med og i Arktis. Forfatterne trekker frem tre bredere policy-områder som har uforløst potensial til å gi mer ballast til EU som aktør i Arktis: Energi, hav og styring av verdensrommet («space governance»).
Considering ecological security from the perspective of Arctic ecosystemic politics
This brief essay is part of a book forum on Matt McDonald's book (2021) presenting the idea of ecological security. In the essay, I reflect on progress and prospects for Arctic cooperation and governance in order to consider the promise and limitations of McDonald’s ecological security framework. The Arctic is an instructive example for such an exploration. The longstanding post-Cold War cooperation in the Arctic is strongly rooted in an appreciation of the interconnected nature of the Arctic ecosystem, even as the governance mechanisms remain far from what would qualify as an ecological security approach in McDonald’s sense. Nonetheless, I suggest that especially two aspects are instructive from the Arctic example. The first relates to how ecological security would potentially interface with an already quite full landscape of governance practices rooted in ecosystems, and associated power political genealogies and effects. The second point is a reflection on unfolding events, seeking to explore how continued inputs from other forms of security governance could impact on emerging or partial attempts to govern with an ecological security perspective. Here, the status of Arctic cooperative governance after Russia’s invasion of Ukraine is an illustrative example to consider. Both points can be read as impediments limiting the applicability of the ecological security framework. However, as McDonald argued, impediments are not the same as absolute limits (2021, 192) and potential obstacles are explored here in the spirit of advancing possibilities for ecological security.
Ecosystems and Ordering: Exploring the Extent and Diversity of Ecosystem Governance
This article argues that, to grasp how global ordering will be impacted by planetary-level changes, we need to systematically attend to the question of the extent to which and how ecosystems are being governed. Our inquiry builds upon—but extends beyond—the environmental governance measures that have garnered the most scholarly attention so far. The dataset departs from the current literature on regional environmental governance by taking ecosystems themselves as the unit of analysis and then exploring whether and how they are governed, rather than taking a starting point in environmental institutions and treaties. The ecosystems researched—large-scale marine, freshwater, and terrestrial ecosystems—have been previously identified by a globe-spanning, natural science inquiry. Our findings highlight the uneven extent of ecosystem governance—both the general geographic extent and certain “types” of ecosystems seemingly lending themselves more easily to ecosystem-based cooperation. Furthermore, our data highlight that there is a wider range of governance practices anchored in ecosystems than the typical focus on environmental institutions reveals. Of particular significance is the tendency by political actors to establish multi-issue governance anchored in the ecosystems themselves and covering several different policy fields. We argue that, in light of scholarship on ecosystem-anchored cooperation and given the substantive set of cases of such cooperation identified in the dataset, these forms of ecosystem-anchored cooperation may have particularly significant ordering effects. They merit attention in the international relations scholarship that seeks to account for the diversity of global ordering practices.