Norge i stormaktspolitikken - Geopolitikk, teknologi og klima
Arrangementer
Dette forskningsprogrammet tar utgangspunkt i tre metatrender: geopolitikk, teknologiutvikling og klimaendringer. Det undersøkes hvordan endringer innenfor hver av trendene og alle samlet er med på å forme nordregionens strategiske betydning og rammene for norsk sikkerhet.
Programmet har fem pilarer: 1) Amerikansk teknologi og doktrine: implikasjoner for strategisk stabilitet; 2) russisk «Grand Strategy» i nord; 3) Nordens plass i en ny sikkerhetspolisk kontekst; 4) Norge og den strategiske balansen mellom stormaktene; og 5) implikasjoner for norsk sikkerhetspolitikk, og for de analytiske verktøyene vi benytter. Prosjektet leverer relevant dybdeanalyse innenfor de fem pilarene, men belyser også deres samlede virkning i en helhetlig form.
I større grad enn før vil nordregionen i fremtiden utgjøre et helhetlig operasjonsteater. Den vil være forbundet med et atlantisk maritimt teater mot vest og et kontinentalt teater mot sør. Denne utviklingen er en viktig bestanddel av utgangspunktet for prosjektet og preger analyseproduksjonen. Til tross for sin forankring i en bestandig geografi vil geopolitikken gjennomgå endringer over tid på grunn av fremveksten av nye stormakter, nye vesentlige ressurser, økt tilgjengelighet grunnet klimaendringer, ny teknologi og nye kommunikasjonsformer. Særlig viktig for prosjektet er det nye geopolitiske maktmønsteret tuftet på en velkjent motsetning mellom Vesten og Russland som manifesterer seg med stor tydelighet i nordregionen. Det nye maktmønsteret dimensjonert rundt USA og Kina er også viktig og vil etter hvert få tydeligere fotavtrykk i regionen. Dette bakteppet understøtter prosjektets aktualitet og relevans for norsk sikkerhetspolitikk.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
Fredsforhandlinger i Ukraina nå er både urealistisk og farlig
Hvor mye hjelp kan Norge få i krig?
Hvordan kan Ukraina definere seier?
Jakten på utenrikspolitisk fotfeste etter brexit
Stemmene som kan forme sikkerheten i Europa
The Ukraine war and the NATO responses in the Baltic and the High North regions
NUPI vertskap for rundebord om NATOs nye strategiske konsept
PODKAST: Krig i Europa – Hva skjer med Nordens forsvars- og sikkerhetspolitikk?
PODKAST: Forsvar på grensa
Nye publikasjoner
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
The defence of northern Europe: new opportunities, significant challenges
With Finland and Sweden joining NATO, the Nordics will be united for the first time in a military alliance encompassing not only northern Europe but also the broader transatlantic region. It will eventually fortify northern European security, but several obstacles must be overcome first. NATO has done a formidable job since 2014 in updating its defence plans, cumulating in the Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA) family of plans approved in Vilnius 2023. Now Finland and Sweden need to be incorporated into these plans. A more challenging task is to implement NATO's New Force Model which is tremendously ambitious. Finland and Sweden's contributions will be important, but new investments must be made. NATO's Command Structure is yet to be fully reformed and fitted to the DDA. Joint Force Command Norfolk must urgently be staffed, without undue politicization in NATO. Nordic defence buildup can draw on regional cooperation in particular in five areas: in strengthening the area's command design through functional double-hatted headquarters; developing close air power cooperation through e.g. a Combined Joint Air Operations Centre; strengthening total defence cooperation across borders and expanding logistical infrastructure; establishing joint intelligence task forces; and joint training and exercises. The contributions of the United States and United Kingdom are indispensable when it comes to upholding the alliance's guarantee in northern Europe. The recent signing of Defense Cooperation Agreements between the US and the Nordics reinforces this—together with an increased presence of air and naval assets in the region. The same applies to the UK and the Joint Expeditionary Force which now has shifted its focus towards northern Europe. This engagement is a crucial addition to Nordic and NATO plans and activities in a period when growth in Nordic defence structures is occurring at a relatively slow pace. Only after the weaknesses and hurdles are addressed will the deterrence and defence of the region attain a fully credible level.
Stormaktenes militærmakt: Militær kapasitet og muligheter for å bidra med forsterkninger til Norge
Norsk forsvarspolitikk bygger på en tro på at medlemskapet i NATO og partnerskap med viktige allierte vil sikre at Norge får militære forsterkninger dersom en krig bryter ut. Kollektivt forsvar og bilateralt samarbeid er to av tre grunnpilarer i det norske forsvarskonseptet (Figur 1). USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike er regnet som de viktigste stormaktene i NATO. Denne rapporten gir et bilde av hvordan disse stormaktenes væpnede styrker er utformet, hvordan de utvikler seg, hva de er i stand til å gjøre, og hvor mye de kan gjøre på en gang. Hensikten er å forbedre forståelsen av hva Norge kan forvente å få av militær støtte i krig.
Command and Control in Northern Europe: Challenges and Potential Solutions
Command and control (C2) is a fundamental requirement for military action. Despite the regional tensions currently faced in Northern Europe, however, deficiencies remain in NATO’s current system. As such, this policy brief examines NATO’s ability to perform C2 amid the region’s evolving security landscape, and how this might be strengthened going forward. The brief concludes that the newly established Joint Forces Command (JFC) Norfolk should assume responsibility for Allied C2 in regional crisis management and conflict. •NATO enlargement, coupled with technological and political changes – including the rise of China and Russian aggression in Ukraine and other parts of Europe – has placed new demands on Allied C2 arrangements. •More specifically, the entry of Finland and (soon) Sweden into NATO has spurred debate over the future C2 architecture for NATO forces in the Nordic–Baltic region. •Following the end of the Cold War, NATO chose to abolish its existing C2 architecture, which was designed to counter the Soviet threat in Europe and the North Atlantic, and instead focus on out-of-area operations. •Russia’s invasion of Georgia in 2008, and especially its invasion of Ukraine in 2014, have led to changes in NATO’s military organisation, notably the establishment of a new JFC in Norfolk, Virginia.
How the UK’s post-Brexit foreign policy came home
After leaving the EU, the UK needed to rethink its place in the world. Kristin Haugevik and Øyvind Svendsen examine the aspirations and meanings underpinning the “Global Britain” narrative and argue that its scope and ambitions have changed significantly in the years following the Brexit referendum.
Climate Change and Arctic Security, Multi-Actor, Diverse and Distributed Assets and Modalities
Klima- og miljøendringer skaper svært varierende operative forhold både for allierte og motstandere. Mens teknologi ofte blir fremhevet som avgjørende for å oppnå strategiske fordeler, er dette ikke nødvendigvis tilfellet i Arktis. Her er det kunnskap som gir strategisk fortrinn, da den som har mest kunnskap, besitter flere strategiske alternativer og kan anvende denne kunnskapen for å oppnå strategisk dominans uten behov for åpen konflikt. For å raskt tilegne oss presis kunnskap samtidig som vi begrenser motstandernes kunnskap, er det nødvendig å forstå deres mønstre for innhenting av informasjon og forståelse. Manglende innsikt i deres handlemønster fører til at vi ikke kan oppdage eller håndtere fiendtlige aktiviteter effektivt. Fremtidig planlegging forsøker å adressere dette problemet, men den mangler presisjon og grundighet for å produsere konkrete resultater som kan anvendes taktisk. Ved å innføre en rammeverk som tar hensyn til flere aktører, distribuerte ressurser og moduser, kan denne mangelen overvinnes.
On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’
Hvorfor introduserte Theresa Mays regjering begrepet om 'Global Britain', og hvordan utviklet og materialiserte dette narrativet seg i britisk utenrikspolitikk i de påfølgende årene? Vi argumenterer for at brexit var et sjokk for Storbritannias utenrikspolitiske identitet, og at 'Global Britain'-narrativet oppsto som et middel for å gjenskape den utenrikspolitiske identiteten i en usikker tid. Forskning på ontologisk sikkerhet forklarer hvordan stater bruker narrativer for å gjenopprette og stabilisere sine identiteter når de blir ontologisk usikre. Det er ikke tilstrekkelig adressert hvordan disse fortellingene utvikler seg, og hvilke betingelser som må være til stede for at de skal resonere med sentrale målgrupper. Vi foreslår at identitetskonsoliderende narrativer er mer effektive når de er forankret i kjente områder og sammenhenger - det vi kaller 'hjemmebaner'. Vi viser hvordan det å fylle 'Global Britain' med innhold var en prosess som gikk fra eksistensiell bekymring om landets fremtidige rolle, til å forankre britisk utenrikspolitikk i og rundt slike hjemmebaner. Når vi sporer utviklingen av 'Global Britain'-narrativet i offisiell britisk diskurs, finner vi at 'Global Britain' gradvis konsentrerte seg om to sikre hjemmebaner: sikkerhet og forsvar (tematisk), samt den angloamerikanske innflytelsessfæren og Euro-Atlanteren, særlig Skandinavia og Baltikum (geografisk).
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
Militærmaktens plass etter Ukraina
Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, krever politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt, skriver Karsten Friis.
NATO: A historical moment in the Nordic-Baltic region
Finlands NATO-medlemskap av 4. april 2023 representerer et vannskille i historien for Baltikum og Norden. Ved å bli medlem i en formell militærallianse sammen med sine naboer, blir Finland del av en forent avskrekkingsfront mot Russland som strekker seg fra det høye nord til Svartehavet. De baltiske statene, som alltid har følt seg sårbare og utsatte, gitt deres geopolitiske beliggenhet, har nå en ny og kapabel alliert i sin nabo. Men hva er de konkrete implikasjonene for nordisk-baltisk forsvar og sikkerhet? Det er hovedtemaet i denne artikkelen.
NATO’s 2022 Strategic Concept – Change, Continuity and Implications
I det strategiske konseptet vedtatt i 2022 bekrefter NATO sitt stiftelsesgrunnlag ved å gå tilbake til tradisjonen før 2010 med å presentere kollektivt forsvar som alliansens fremste formål. De tre kjerneoppgavene anvist for NATO er avskrekking og forsvar, kriseforebygging og håndtering, samt sikkerhet gjennom samarbeid. Russlands krigføring mot Ukraina har ført til et langt mer kraftfullt fokus på konvensjonell militærmakt på strategisk nivå. Denne endringen er velharmonisert med det betydelige løftet av styrkeutplasseringer kunngjort på Madrid-toppmøtet. • Russland har gått fra å bli beskrevet som en potensiell «strategisk partner» i 2010 til å bli definert som en aggressiv motpart. Som et klart budskap til Russland og Ukraina understreker konseptet at et sterkt og uavhengig Ukraina er avgjørende for stabiliteten i det Euroatlantiske området. Balanseøvelsen som består av både å kommunisere tydelig fordømmelse av Russlands aggresjon mot Ukraina og samtidig åpne for en mulighet for en mer avklart relasjon i fremtiden er en nøkkelutfordring for NATO. • Det nye konseptet representerer et betydelig skifte i NATOs offisielle oppfatning av Kina. Retorikken om kinesisk maktutvidelse, strategiske avhengighetsdannelser og trusler mot den regelstyrte internasjonale orden er tydelig og direkte, men det åpnes også for konstruktiv kontakt. • Konseptet inneholder en utvetydig bekreftelse av NATOs syn på EU som en essensiell strategisk partner. Samtidig er viktige land i Europa fortsatt uenige om arbeidsdelingen mellom de to organisasjonene. • Konseptet har positive implikasjoner for Norge og norske sikkerhetsinteresser. Det transatlantiske forholdet og nordregionen presenteres som viktige, og navigasjonsfrihet som en viktig del av NATOs prioriteringer. Konseptet presenterer også en balansert tilnærming til atomvåpen som både anerkjenner deres vitale rolle i avskrekking, men også de aktverdige målsetningene for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning.
Evolving Japan–NATO Relations in the Leadup to the Madrid Summit
In response to growing security concerns in East Asia, Japan has increased its engagement with NATO at both the organisational and individual member-state level.
Finland og Sverige inn i NATO? Veien dit og konsekvenser.
I midten av mai skjer det en rekke avklaringer i begge våre naboland som kan lede til en felles annonsering om ønsket NATO medlemskap. Dersom Finland og Sverige sender en formell NATO-søknad, vil det utløse en todelt prosess. Sikkerhetsgarantien i NATO-traktatens Artikkel V er ikke gyldig før samtlige 30 medlemsland har ratifisert søknaden, og tiltak for å beskytte Finland og Sverige i mellomfasen er drøftet med NATO, USA og europeiske stormakter. Finsk og svensk medlemskap vil være en historisk styrking av NATO, både politisk og militært. Å inkludere Finland og Sverige i NATO vil føre til omfattende endringer i norsk forsvarsplanlegging og totalforsvarskonsept.
Finland and Sweden’s Path Towards NATO
Mislykket avskrekking og krigsutbruddet i Ukraina bør være en vekker for de nordiske regjeringene. De bør skape mer robust og samordnet avskrekking og forsvar på tvers av regionen. For å sikre sikkerhet og stabilitet bør alle statene på den Russlands nordvestlige flanke bygge opp den regionale agendaen for samordnet taktisk og operasjonelt forsvarssamarbeid ytterligere, skriver Per Erik Solli og Øystein Solvang.