Research project
Offentlig–Privat Utviklingsgrensesnitt i Etiopia
I løpet av det siste tiåret har private selskaper, bedrifter og foretak inntatt en ny, sentral rolle i internasjonal utvikling. Mens det for få år siden var utenkelig, og til og med kunne betraktes som illegitimt, for tradisjonelle givere å samarbeide med private, markedsdrevne aktører, har offentlig–private partnerskap nå blitt den nye normalen. Denne utviklingen gjenspeiles i Agenda 2030, der privat sektor både er et mål i seg selv og et virkemiddel for å nå de ambisiøse bærekraftsmålene. SDG17 - samarbeid for å nå målene - fremhever særlig behovet for privat sektors deltakelse for å realisere målene i lavinntektsland.
Dette paradigmeskiftet har også preget utviklingspolitikken globalt. I Etiopia bruker myndighetene denne diskursen til å stimulere næringslivet og skape arbeidsplasser. I Norge er skiftet tydelig gjenspeilet i regjeringens nye stortingsmelding om utviklingspolitikk og operasjonalisert gjennom Norads nye “strategiske partnerskapsprogram”, som målsetter å tilrettelegge for offentlig-privat samarbeid.
Selv om økningen i offentlig-privat partnerskap er godt dokumentert, er det uklart hvordan inkluderingen av private aktører faktisk påvirker det internasjonale utviklingsfeltets betydninger, prosesser og mekanismer. Gjennom detaljerte empiriske casestudier i Etiopia vil DEVINT kartlegge og analysere disse endringene, hvilke muligheter og utfordringer de skaper for utviklingssamarbeid, og hvilke utilsiktede konsekvenser de har på utviklingspraksis. Prosjektet vil også analysere ulike former for offentlig-privat partnerskap og hvordan de involverte aktørene oppfatter, navigerer og implementerer disse.
DEVINT kombinerer lærdommer fra post-utviklingsteori og aktørorienterte tilnærminger for å undersøke hvordan offentlig-privat partnerskap fungerer i praksis. Mens den diskursive tilnærmingen i post-utviklingsteori tar for seg beslutningsnivået, vil et aktørperspektiv med fokus på aktørenes felles partnerskapsdannelse og prosesser for politikkutforming fange opp hvordan disse former utviklingspraksis. Å fokusere på det praktiske møtet mellom ulike aktører åpner for å undersøke skjæringspunktet mellom aktørenes verdener, interesser og mandater, og hvordan dette former utformingen av felles samarbeid og prosjekter. Slike grensesnittsituasjoner gjør det også mulig å utforske det komplekse forholdet mellom utviklingspolitikk- og praksis, inkludert hvordan aktører bruker strategier for megling og oversettelse for å håndtere og navigere i skjæringspunktet mellom politikk og praksis, samt mellom offentlig og privat sektor.
Forskning på det nye bistandsregimet og offentlig-privat partnerskap er viktig for å forstå og forbedre hvordan ambisiøse bærekraftsmål-strategier omsettes i praksis, men vi mener også det vil avdekke større prosesser knyttet til styring, makt og sosial endring som former verden i dag.
Prosjektleder
Deltakere
Nye publikasjoner
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
Bottom-up development as framed freedom: developmentality and donor power
Internasjonal bistand er basert på og gjenskaper en rekke konseptuelle og strukturelle motsetninger. Aktører innen utviklingsarbeid har selv forsøkt å endre skjevhetene i bistandsrelasjoner, noe som illustreres gjennom de fremtredende politiske agendaene om eierskap og lokal tilpasning på 2010-tallet. Begge disse tilnærmingene er uttrykk for bottom-up-strategier i internasjonal bistand, som utfordrer den hierarkiske naturen til utvikling som et spesielt vestlig instrument og historisk prosjekt for intervensjon. Denne artikkelen argumenterer for at de toppstyrte, giverdrevne forsøkene på å snu utviklingsarbeidet til en bottom-up-strategi mislykkes, ikke bare på grunn av disse diskursive utfordringene. Ulikheter i bistandsrelasjoner vedvarer også fordi den neoliberale revisjonskulturen utvikler seg parallelt med de liberale prinsippene i agendaene for eierskap og lokal tilpasning. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som er en stilltiende og indirekte form for makt. Denne makten både oppstår fra og samtidig svekker de liberale prinsippene som ligger til grunn for bottom-up-tilnærminger.
Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times
Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering. Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv. Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur. Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer. Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.
Revisiting the Case of Ethnography and International Relations
Denne artikkelen går tilbake til debatten om rollen til etnografi innen International Relations. Den gjør dette primært ved å belyse tre spenningspunkter i litteraturen om etnografi innen internasjonale relasjoner. For det første tar den opp utfordringene knyttet til å implementere etnografi etter de refleksive metodologiske utviklingene som har funnet sted innen sosialantropologi siden 1980-tallet. For det andre undersøker den hvordan man kan overvinne visse skala-relaterte spørsmål og hvordan man metodologisk kan konseptualisere det 'internasjonale'. Når man ser på problemstillinger som på en eller annen måte eksisterer og opererer på internasjonal skala, kan den etnografiske oppgaven med fordypning i lokale scener noen ganger virke som en uegnet tilnærming. Imidlertid hevder jeg at denne problematiseringen avhenger av en bestemt metodologisk forståelse av hva det internasjonale er. Jeg forsøker å formulere en alternativ metodologisk tilnærming som tar på alvor ideen om at internasjonale relasjoner alltid kan nås lokalt. Denne artikkelen antyder at en av hovedløsningene på skala-utfordringen er å metodologisk forlate forestillingen om totaliteter som et høyere nivå. På denne måten kan etnografi muliggjøre viktige forståelser av sosiale relasjoner som eksisterer på tvers av lokale og globale skalaer.
Humanitarian–development nexus
Dette er et kapittel i boka Elgar Encyclopedia of Development.