Forsker
Jon Harald Sande Lie
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Jon Harald Sande Lie er sosialantropolog (PhD fra Universitetet i Bergen) og forsker 1 ved NUPI, i Forskningsgruppen for global utvikling og diplomati (GOaD).
Hovedtema for forskningen hans er internasjonal bistand, global styring og statsdannelse, med fokus på utvikling og humanitær bistand i Øst-Afrika, spesielt Etiopia og Uganda, hvor han har oppholdt seg i lange perioder i forbindelse med feltarbeid og studert partnerskapsforholdet mellom aktørene på NGO-nivå og aktørene involvert i verdensbanken.
Lie er medredaktør for tidsskriftet Forum for Development Studies. Han er prosjektleder for FRIPRO-prosjektet «Developmentality and the Anthropology of Partnerhsip».
Ekspertise
Utdanning
2011 PhD i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
2004 Cand. Polit. i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
2000 Cand. Mag. med sosialantropologi, idehistorie, religionshistorie, filisofi, og miljø og utvikling i fagkretsen.
Arbeidserfaring
2022- Forsker 1, NUPI
2011- Seniorforsker, NUPI
2007-2011 Forsker, NUPI
2004- Stipendiat, sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreHumanitarian–development nexus
Dette er et kapittel i boka Elgar Encyclopedia of Development.
Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times
Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering. Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv. Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur. Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer. Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.
Bottom-up development as framed freedom: developmentality and donor power
Internasjonal bistand er basert på og gjenskaper en rekke konseptuelle og strukturelle motsetninger. Aktører innen utviklingsarbeid har selv forsøkt å endre skjevhetene i bistandsrelasjoner, noe som illustreres gjennom de fremtredende politiske agendaene om eierskap og lokal tilpasning på 2010-tallet. Begge disse tilnærmingene er uttrykk for bottom-up-strategier i internasjonal bistand, som utfordrer den hierarkiske naturen til utvikling som et spesielt vestlig instrument og historisk prosjekt for intervensjon. Denne artikkelen argumenterer for at de toppstyrte, giverdrevne forsøkene på å snu utviklingsarbeidet til en bottom-up-strategi mislykkes, ikke bare på grunn av disse diskursive utfordringene. Ulikheter i bistandsrelasjoner vedvarer også fordi den neoliberale revisjonskulturen utvikler seg parallelt med de liberale prinsippene i agendaene for eierskap og lokal tilpasning. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som er en stilltiende og indirekte form for makt. Denne makten både oppstår fra og samtidig svekker de liberale prinsippene som ligger til grunn for bottom-up-tilnærminger.
Forum for Development Studies
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
KRONIKK: Pandemien skapte en lokaliseringsvekkelse, men vil den vare?
The humanitarian-development nexus: humanitarian principles, practice, and pragmatics
The humanitarian–development nexus is increasingly being cast as the solution to humanitarian concerns, new and protracted crises, and to manage complex war-to-peace transitions. Despite widely endorsed amongst policymakers, this nexus presents some challenges to those implementing it. Humanitarian action and development assistance represent two distinct discursive and institutional segments of the international system that are hard to juxtapose. Humanitarianism’s apolitical and imminent needs-based approaches building on established humanitarian principles are fundamentally different from the more long-term, political, rights-based approaches of development. As they rub shoulders, as intentionally instigated by the nexus, they affect and challenge each other. These challenges are more acute to the humanitarian domain given the constitutive status of the humanitarian principles, which, when challenged, may cause changes to the humanitarian space and a mission-cum-ethics creep. This article explores the formation and effects of the humanitarian–development nexus as rendered both at the top, amongst policymakers, and from the bottom. The latter explores the discursive transition from conflict to reconstruction in Northern Uganda. Humanitarian organisations’ different response to the transition demonstrate more pragmatic approaches to the humanitarian principles and thus how the nexus itself is also formed bottom up and further exacerbates the mission creep.
The localisation of aid - debate and challenges
The localisation agenda resurfaced with the Covid 19-pandemic among development and humanitarian actors. Aid localisation refers to providing aid through local, grassroots institutions without the use of intermediaries, which involves a shift in power over policy and financial issue to local actors.
Frokostseminar: Norsk bistand og trender i Norden – bistandskutt og egeninteresser?
Hvordan har bistandsmidler fra de nordiske landene endret seg etter at krisene i Europa for alvor brøt ut?