Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times

Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering.

Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv.

Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur.

Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer.

Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.