Forsker
Karsten Friis
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Karsten Friis er forsker 1 i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.
Hans forskningsområder er sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa, med vekt på NATO, Norden, Arktis, transatlantiske relasjoner, etterretning, cybersikkerhet og Vest-Balkan. Han har publisert og ledet flere større prosjekt på disse temaene. Friis er også en hyppig brukt formilder og kommentator i det offentlige ordskiftet - ikke minst knyttet til Russlands krig mot Ukraina.
Friis er statsviter med PhD fra Universitetet of Groningen, Cand. Polit fra Universitetet i Oslo og MSc fra London School of Economics. Friis har vært tilknyttet NUPI siden 2007. Før det var han politisk rådgiver for OSSE-sendelaget i Serbia (2004 til 2007), OSSE i Montenegro (2001) og i Kosovo (1999). Friis var også en del av EUs forhandlingsteam for folkeavstemning om uavhengighet i Montenegro i 2006. I tillegg har Friis jobbet flere år i Forsvaret og tjenestegjort for NATO/KFOR i Kosovo.
Ekspertise
Utdanning
2018 PhD, University of Groningen
1998 Cand Polit, statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1995 Master, Internasjonale relasjoner, London School of Economics
Arbeidserfaring
2007- Seniorforsker/seniorrådgiver/rådgiver, NUPI
2004-2007 Politisk rådgiver, OSSE Serbia
2001-2004 Rådgiver, Forsvaret
2000-2001 Politisk rådgiver, OSSE Montenegro
1999-2000 Analytiker/E-off, NATO/KFOR HQ, Kosovo
1999 OSSE Kosovo Verification Mission
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Norsk-svensk forsvarssamarbeid: utfordringar og moglegheiter i ei spent tid
Ein endra tryggingssituasjon frå aust, geografisk plassering og ei ny tilnærming til Europa sett med amerikanske auge. Alt ligg til rette for eit norsk-svensk forsvarssamarbeid. Men er eit slikt samarbeid mogleg?
Fredsnasjon eller realpolitisk kameleon? Norsk tryggleiks- og forsvarspolitikk under lupa
Ansvarleg redaktør for faktisk.no, Kristoffer Egeberg, skal saman med NUPI-forskar Halvard Leira diskutere norsk tryggleiks- og forsvarspolitikk
Norsk hemmelighold: Sikkerhet diskuteres altfor ofte i lukkede rom.
Ifølge en NUPI-meningsmåling er sikkerhet og forsvar det området i utenrikspolitikken folk prioriterer høyest. Ingen annen sak er viktigere. Nesten 80 prosent anser den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge som middels til veldig høy. Dette skyldes trolig at verden for de fleste av oss fremstår som mer ustabil og uforutsigbar, ikke minst som følge av Russlands krigføring og økningen av terroranslag i Europa. Samtidig er det langt fra åpenbart hvilke grep vi bør gjøre for å møte disse truslene. Debattene om sikkerhet blir dermed viktige. Vi må unngå overreaksjoner og feil fokus, men sørge for at sikkerhetstiltakene faktisk øker sikkerheten. Dette fordrer god informasjon, åpne debatter og kritiske røster. Dessverre er vi ikke der i dag. Sikkerhet diskuteres altfor ofte i lukkede rom, skriver Karsten Friis i denne kronikken
Hva skal Forsvaret forsvare?
Forsvaret av Norge opptar folk, men fokuset i forsvarsdebatten har vært mest på budsjett, baser og struktur. Det er imidlertid en tendens til at vi glemmer å diskutere det mest grunnleggende, nemlig hva slags trussel Forsvaret skal forsvare oss mot. Hvordan bør Forsvaret skrus sammen for å forhindre krig, avskrekke Russland, og kunne respondere alene og med allierte?
Vil USA fortsatt forsvare Europa?
Har det noen effekt når Trump svinger pisken over sine allierte og krever høyere forsvarsbudsjett? Vil det få fortgang i forsvarsinvesteringene i Europa?
NATO-skuta ikke enkel å snu
Alliansen har i snart to tiår fokusert på utenlandsoperasjoner. Nå har kollektivt forsvar kommet øverst på dagsorden, men i et Europa preget av økonomiske problemer er endringer krevende.
Cyberangrep - hvem har ansvaret?
Digitale angrep er den mest sannsynlige trusselen mot Norge, konkluderte både e-tjenesten og PST med da de med kort tids mellomrom slapp sine trusselvurderinger. Kort tid etter avslørte PST at hackere, høyst sannsynlig med russisk tilknytning, har angrepet Forsvaret, Utenriksdepartementet og Arbeiderpartiet. Angrepene ligner veldig på angrepet mot demokratenes e-postserver i USA i høst, både i måten de ble utført på og hvem som er mistenkt for å stå bak. Frykten for russisk innblanding risikerer nå å skygge over den ubehagelige sannheten, nemlig at cybersikkerhet i altfor liten grad blir tatt på alvor og forstått. Hvem har ansvaret for å beskytte oss mot dette?
Adapting NATO’s Conventional Force Posture in the Nordic-Baltic Region
The security of NATO members in the Nordic-Baltic region is interconnected by such factors as the possibility of geographical escalation, the importance of securing the North Atlantic for U.S. reinforcement of Europe, and the key role of cooperation with NATO partners Sweden and Finland. NATO must consider these interconnections as it continues to adapt to the challenge posed by Russia. NATO’s further adaptation should fill in the gaps in Allied force posture and be guided by an overarching principle of ensuring coherence between its existing elements and new ones. Given Poland and Norway’s close views on NATO and transatlantic relations, as well as their credibility rooted in their various contributions to the Alliance, the countries should jointly advocate a coherent process in the Nordic-Baltic region.
Kosovo og Vest-Balkan: mot ei demokratisk endring?
Albin Kurti gjestar NUPI for å snakke om Kosovo og den politiske endringa i landet.
Swedish–Norwegian Defence Cooperation: New opportunities?
Swedish–Norwegian defence cooperation has encountered rough seas in recent years, but now seems to have entered smoother waters. This is due to both push and pull factors: push because the new security environment has increased the likelihood of a crisis in the Nordic/Baltic region, which would probably involve all Nordic states, irrespective of NATO or EU membership. Pull because of the renewed US engagement in the region, because of the EU incentives for industrial defence cooperation – and because geographical proximity in itself creates possibilities for shared solutions and practices. This Policy Brief focuses on Swedish–Norwegian defence cooperation in the broader Nordic/Baltic context. We begin by reviewing recent developments in Swedish defence policies, and the implications of previous failed joint Swedish–Norwegian projects. We then turn to opportunities that may emerge as a result of the mentioned push and pull factors. These opportunities are to be considered as ideas; they have not been thoroughly discussed and assessed, but may serve as starting points for follow-on debates and explorations.