Forsker
Karsten Friis
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Karsten Friis er forsker 1 i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.
Hans forskningsområder er sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa, med vekt på NATO, Norden, Arktis, transatlantiske relasjoner, etterretning, cybersikkerhet og Vest-Balkan. Han har publisert og ledet flere større prosjekt på disse temaene. Friis er også en hyppig brukt formilder og kommentator i det offentlige ordskiftet - ikke minst knyttet til Russlands krig mot Ukraina.
Friis er statsviter med PhD fra Universitetet of Groningen, Cand. Polit fra Universitetet i Oslo og MSc fra London School of Economics. Friis har vært tilknyttet NUPI siden 2007. Før det var han politisk rådgiver for OSSE-sendelaget i Serbia (2004 til 2007), OSSE i Montenegro (2001) og i Kosovo (1999). Friis var også en del av EUs forhandlingsteam for folkeavstemning om uavhengighet i Montenegro i 2006. I tillegg har Friis jobbet flere år i Forsvaret og tjenestegjort for NATO/KFOR i Kosovo.
Ekspertise
Utdanning
2018 PhD, University of Groningen
1998 Cand Polit, statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1995 Master, Internasjonale relasjoner, London School of Economics
Arbeidserfaring
2007- Seniorforsker/seniorrådgiver/rådgiver, NUPI
2004-2007 Politisk rådgiver, OSSE Serbia
2001-2004 Rådgiver, Forsvaret
2000-2001 Politisk rådgiver, OSSE Montenegro
1999-2000 Analytiker/E-off, NATO/KFOR HQ, Kosovo
1999 OSSE Kosovo Verification Mission
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Kinesisk cybertryggleik og konsekvensar for Europa
Kinesiske teknogigantar er i aukande grad synleg og etablerte på den europeiske marknaden. Er vi klare for alt det inneber?
Kritisk digital infrastruktur (KRIDI)
Hvilken rolle skal staten ha i beskyttelsen av privateid digital kritisk infrastruktur? Og hvilke nye utfordringer og problemstillinger møter man?...
Military-Civilian Relations in Interventions
It is frequently claimed that success in interventions hinges largely on military–civilian coherence. Nevertheless, despite high ambitions, coherence among intervening actors has proven challenging to achieve in practice. Why is this so? The thesis asks: How can we theorize and analyse the challenges facing intervening actors to achieve military–civilian coherence in post-Cold War interventions? The thesis firstly develops a holistic understanding of the various actors present in an intervention and their inter-relationships – and offers a taxonomy of various forms of relationships between them. It then focusses on the military actors and discusses how they differ significantly from conventional peacekeeping to robust counter-insurgencies. The thesis then discusses the relations between military and humanitarian actors. Based on the first chapters it is thereafter argued that there is a need for a comprehensive analytical framework to make deductive analyses of interventions possible. It argues that by studying the identification processes of the intervening actors, insights into how they regard their role and how they regard the other actors, international as well as local, can be generated. This analytical framework is then applied to the case of Afghanistan to analyse the identities of three sets of actors – the military, the humanitarians and the state-builders, finding that the three entities appeared largely ignorant of each other, operating in parallel but not in conjunction. The thesis concludes with a discussion of the applicability of the analytical framework on other cases and with other research questions.
Hva om USA ikke kommer?
Det hjelper ikke med all verdens våpen om man ikke er enige om når man skal bruke dem. Politiske vinder kan fort snu, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Det klamme toprosent-målet
USAs pågående press på europeiske NATO-land om å bruke minst to prosent av BNP på Forsvaret har som kjent økt i intensistet etter at Trump ble president. Det man ble enige om på Wales-toppmøtet i 2014 var å "arbeide mot å oppnå to prosent innen 2024". Mange land, inkludert Tyskland og Norge, la særlig vekt på "arbeide mot"-delen av setningen. Den forpliktet med andre ord ikke at de to prosentene skulle være nådd innen 2024.
Norway: NATO in the North?
When the NATO allies agreed to deploy troops to the Baltic states and Poland in 2014 to deter against potential Russian aggression, Norway did not ask for a similar arrangement. Despite bordering the heavily militarised Kola peninsula, Norway is now the only NATO country neighbouring Russia without a permanent allied presence. Why is this so? The chapter discusses the background for this policy, which often is summarised in the claim ‘Norway is NATO in the North’, and question if Norway really is NATO in the North in terms of deterrence. The chapter then discuss current Norwegian threat perceptions and various security policy orientations that may contradict each other. For instance, Norway seeks to signal peacetime control and situational awareness of the High North to the rest of NATO, but also to attract allies to training and exercises. Furthermore, Norway seeks to signal both deterrence and restraint, as well as reassurance, to Russia. These different security policies, the chapter argues, may not always be easily combined into a coherent policy.
After Crimea: The future of Nordic Defence Cooperation
Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) was originally about cost-effectiveness. The Nordic states sought to work together when training and educating their soldiers, procuring new equipment, and logistically supporting their forces. Faced with a relevantly benign security situation at home, with Russia regarded in principle as a partner, operational military cooperation was primarily about expeditionary operations far from northern Europe. Even if NORDEFCO never became the beacon of Nordic cooperation that some political speeches sought to paint it as, it nonetheless provided the Nordics with a flexible and non-bureaucratic framework through which various forms of defence cooperation could be pursued.
Cybertryggleik og vernet av kritisk infrastruktur – eit amerikansk perspektiv
Michael Chertoff deler erfaringane sine frå tida som leiar for US Department of Homeland Security, og han skal snakke om korleis vi best mogleg kan sikre kritisk infrastruktur mot cyberangrep.
Hvordan svare Russland?
Militært sett er vår sikkerhetspolitikk ingen reell trussel mot Kola og bidrar ikke til økt spenning i nord, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Nato-toppmøtet alle gruer seg til
Sår Donald Trump igjen tvil om USAs forpliktelser i NATO, vil det sende sjokkbølger gjennom alliansen, skrev Karsten Friis før NATO-toppmøtet i juli 2018.