Publikasjoner
Assessing the Effectiveness of the United Nations Peacekeeping Force in Cyprus (UNFICYP) and The Office of the Special Adviser to the Secretary- Ge...
Denne rapporten vurderer i hvilken grad FNs fredsbevarende styrke på Kypros (UNFICYP) sammen med kontoret til spesialrådgiveren til generalsekretæren for Kypros (OSASG) – også kalt «the good offices»– oppnår sitt mandat som er nedfelt i Resolusjon 164 fra mars 1964. I 2024 vil FN-misjonene på Kypros feire 60-årsjubileet for deres tilstedeværelse i landet, og det virker riktig å analysere deres innvirkning og effektivitet gjennom årene. EPON-rapporten ser for første gang på det det fredsbevarende forskningsmiljøet har kalt «legacy operations», de som ble opprettet under kalde krigen og fortsatt er på plass i dag. UNFICYP er det åttende fredsbevarende oppdraget som ble opprettet siden 1948. Rapporten ser også på samspillet mellom fredsbevaring og fredsskaping i sammenheng med en frossen konflikt, ofte omtalt av forskere og forskere som "Kypros-problemet". Kypros er et unikt tilfelle i internasjonale relasjoner og fredsoperasjoner. Hovedstaden er den eneste gjenværende delte hovedstaden i Europa og i verden. Kypros er det eneste landet i verden som har "guarantors" med rett til å gripe inn og stasjonere tropper på permanent basis. Rapporten anerkjenner forebygging innad i UNFICYP i den grad folket på Kypros har en tendens til å glemme at det ikke eksisterer noen våpenhvileavtale mellom partene. Fredsbevaring har vært vellykket med å skape en komfortabel status quo som fredsskaping ennå ikke har vært i stand til å bryte ned. I denne sammenheng har mangelen på vilje fra partene til å engasjere seg i en meningsfull politisk prosess begrenset FNs effektivitet
Editorial: The New Right’s internationalism
Redaksjonen ønsker deg velkommen til den siste utgivelsen i 2021. For dette heftet, sammenfattet av Minda Holm, har vi samlet en gruppe essays om internasjonaliteten til det nye høyre (the Internationalism of the New Right). "Det nye høyre" refererer til intellektuelle bevegelser som har oppstått siden 1980-tallet, og inkluderer reaganistiske økonomisk-konservative, teoretikere og filosofer som Alexandr Dugin og Alain de Benoist, og politiske bevegelser som har kommer til makt over hele verden, men som har vært særlig vellykket i sentral- og øst-Europa. På verdensbasis inkluderer disse bevegelsene ulike aktører slik som Bolsonaro i Brasil, Modi i India og Putin i Russland, og i sentral- og øst-Europa finner vi eksempler som Fidesz i Ungarn og Prawo I Sprawiedliwosc i Polen. Så langt har akademiske diskusjoner foregått stort sett parallelt, heller enn med hverandre, og trekker tilsynelatende ulike konklusjoner om hvem det er snakk om, og hva deres verdensomspennende ideer omfatter - både for verdenspolitikken, og for IR som felt (se Abrahamsen et al., 2020; Azmanova and Dakwar, 2019; De Orellana and Michelsen, 2019; Drolet and Williams, 2018). I denne spesialutgivelsen samler vi ledende stemmer til å reflektere rundt de transnasjonale og internasjonale relasjonene mellom disse bevegelsene.
Psykisk helse, terrorisme, ekstremisme og radikalisering
Det mulige forholdet mellom psykisk helse, radikalisering, ekstremisme og terrorinvolvering har fått mye oppmerksomhet i det siste. Men hva vet man egentlig om dette forholdet? Hva vet man ikke, og hvordan kan utfordringene rundt dette håndteres? Denne policy briefen går gjennom disse spørsmålene og rydder opp i kunnskapsstatusen på feltet.
Ad Hoc Crisis Response and International Organisations (ADHOCISM)
Internasjonale organisasjoner (IO-er) opprettes med mål om å løse kollektive handlingsproblemer når en krise oppstår. Likevel har medlemsstater gjentatte ganger etablert ad hoc kriseresponser i stuasjoner hvor IO-er kunne spilt en sentral rolle. ADHOCISM spør hvilken innvirkning ad hoc kriseresponser har på internasjonale organisasjoner. På denne måten ønsker ADHOCISM å bidra til å fylle dette kunnskapshullet gjennom en systematisk studie av ad hoc kriseresponser i to politiske domener: sikkerhet og helse. Ad hoc kriseresponser kan på kort sikt føre til raskere og mer effektiv kriserespons blant likesinnede stater, men hvis internasjonale organisasjoner ikke lenger ses på som det prinsipielle instrumentet til å møte globale utfordringer, oppstår risikoen for at relevansen av disse internasjonale organisasjonene vil minke, og lignende trender kan oppstå i andre domener.
The Georgian far right and the post-election crisis
Denne artikkelen undersøker det ytre høyres rolle i det politisk polariserte Georgia. Polarisering har vært en konstant karateristikk ved georgisk politikk, og nådde et nye høyder etter valget i 2020. På den ene siden gir ikke polariseringen mye rom i den politiske sfæren til nykommere og mindre aktører, det ytre høyre inkludert. Å kunne ta plass i den så ekstremt polariserte politiske sfæren, krever en sterk, konsolidert alternativ bevegelse. På den andre siden har også ytre høyre spilt en egen rolle i polariseringen: kritikere har hevdet at ytre høyre-grupper har blitt brukt som et instrument til å nøre polariseringen. Selv om aktivitetene til det ytre høyre virker å tjene interessene til én ende av det polariserte politiske rommet mer enn den andre, hevder denne artikkelen at den ytre høyre-bevegelsen ikke bør reduseres til et instrument i hendene til politiske makter.
Huawei, 5G and Security: Technological Limitations and Political Responses
Hvordan ble kinesiske 5G telekom-leverandører, slik som Huawei, et sikkerhetsproblem i USA og Europa? Skyldtes det teknologiske utfordringer eller geopolitisk rivalisering? Og hvordan har den europeiske tilnærmingen til dette skilt seg fra USAs? Artikkelen belyser disse spørsmålene gjennom en interdisiplinær tilnærming og sikkerhetiserings-teori. Artikkelen argumenterer at den amerikanske makro-sikkerhetiseringen av Kina delvis feilet i Europa, mens nisje-sikkerhetiseringen av 5G var mer vellykket.
Nye våpen, gamle vrangforestillinger: Hvordan forstå Boris Johnsons atomvåpen-politikk
Hvis du ønsker å finne mening i Storbritannias atomvåpenpolitikk, er du nødt til å vende blikket innover, ikke utover. På samme måte som fartsstriper behager kun eieren av teppet, er det enklere å forstå Storbritannias nye atomvåpenpolitikk som en symbolsk gest rettet primært mot eget publikum på hjemmebane. Her er det viktig å forstå den politiske påvirkningen de etablerte begrensningene på opprustning har hatt på britisk atomvåpenpolitikk.
Redd kulturlivet – planlegg en post-koronafest!
En debatt er på gang om hvordan norsk kulturliv skal reddes fra koronaen. Regjeringens redningspakke anses som helt utilstrekkelig. Derfor dreier diskusjonen seg om hvor mye som trengs, og hvem som skal få det. Det er forståelig, men debattens nedslående vilkår har gjort alle blinde for en enestående mulighet. Nå, når vi vet at vaksinen kommer, er det tid for å tenke større, mer kollektivt og langsiktig. Hvorfor ikke sette disse arbeidsløse kulturarbeiderne til å gjøre noe de er gode til: å arrangere en fest! Ikke bare en hvilken som helst fest, men en månedslang, statlig finansiert, landsdekkende serie av festivitas for å feire at koronaen er over. Akkurat som en slutten-på-verden-fest som tvert imot feirer at verden ikke er slutt. Den kunne spres utover offentlige steder akkurat som Edinburgh-festivalen, bare mindre eksklusiv, og være like stor som Olympiaden, men med mindre bruk av treningstøy. Om det virker sprøtt, så hør på meg. For det første besitter Norge en mengde latent fest-talent som består av uforskyldt arbeidsløse. Det betyr i praksis at Nav for tiden betaler profesjonelle eventorganisatorer for ikke å organisere events. Og staten betaler 60–80 prosent av inntektene til musikere, teknikere, skuespillere, teateransatte og mange flere som kunne bidra. Dermed kan vi anse dette hva-det-nå-er bidraget som regjeringen betaler dem nå, som en grunnsubsidie og bare toppe den, slik at de i stedet kan sette i gang en kjempefest. Ikke bare ville det være finansielt fornuftig. En post-koronafest ville også gi disse menneskene en mening og gi landet noe å se frem til midt i et år av depresjon og usikkerhet. Norge er faktisk helt uvanlig godt trent for akkurat en slik anledning – flere generasjoner av russ ville helt sikkert kaste seg over anledningen til å bli med på en buss igjen. Fra fotball til opera Nøkkelen til en vellykket post-koronafest er å inkludere. - For det første bør den finne sted i juli når skolene har ferie. - For det andre må festen spres ut over kommunene. - For det tredje må den innebære en bredest mulig definisjon av kultur, fra fotball til opera, fra komedie til skateboarding, fra kino til dukketeater. - For det fjerde må alle arrangementene være gratis å bruke, akkurat som helsevesenet. Kort sagt bør det være noe for alle som alle bør kunne ha råd til. Til syvende og sist vil arrangementet betale seg selv. Norge trenger uansett en stimulus for å kickstarte økonomien. En kjempefest vil være som en slags New Deal, bare med kultur i stedet for infrastruktur. For på samme måte som med infrastruktur vil det å investere i kultur produsere det økonomene kaller en multiplikatoreffekt, der penger som settes inn i økonomien, fostrer vekst langt utover den opprinnelige innsatsen. Og videre – om festen gjøres til en global event, vil den generere turistinntekter. Nordmenn kunne til og med bli overtalt til å ta ferien hjemme i stedet for i Syden. Foruten å bidra til å redde kulturen ville festen virke lutrende på borgerne. Den ville gitt et høyst tiltrengt frislipp etter en mørk periode. La oss være enige om at vi trenger en kjempefest etter å ha tilbrakt det siste året innendørs, fulgt reglene og avlyst julen.
Hvem har tid til å delta?
I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten. I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten. Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.
Grading greatness: evaluating the status performance of the BRICS
En imponerende portefølje av case-studie forskning har nå vist hvordan og gjennom hvilke midler BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) har siktet mot høyere sosial status. Dette forskningsfeltet mangler imidlertid systematiske midler for å vurdere denne statussøkingen. Denne artikkelen fyller dette tomrommet ved å tilby et rammeverk av varierte metoder som gjør det mulig for forskere å komme nærmere innpå og sammenligne individuelle staters relative statusprestasjon. Ved å bruke diplomatisk representasjon som en proxy for statusanerkjennelse og sammenligne den med et lands statusressurser (rikdom), indikerer rammeverket i hvilken grad landet har generert anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet. Funnene fremhever en betydelig variasjon i typen og varigheten av forskjellene mellom statusressurs og anerkjennelse, og antyder at i stedet for å behandle disse som anomalier som venter på korrigering, kan og bør de utredes gjennom case-studieanalyser.