Forsker
Stein Sundstøl Eriksen
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Ekspertise
Utdanning
2000 Dr. Polit., Statsvitenskap, Universitetet i Oslo: Close links and blurred boundaries
1992 Cand. Polit., Statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Arbeidserfaring
2000- Forsker/avdelingsleder NUPI, Oslo
1994-2000 Forsker, NIBR, Oslo
1992-1994 Junior Professional Officer, FN, New Dehli
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreBalansegangen
Emerging powers, the G20, and reform of multilateral institutions
Fremvoksende makter blir stadig viktigere i verdensøkonomien. De blir oppsøkt for støtte både av USA og Kina, og utgjør en sterk blokk innenfor uformelle styringsinstitusjoner slik som G20. De stiller også stadig sterkere krav om reform av FN, Verdensbanken og IMF. Denne rapporten analyserer hvordan Brasil, India, Indonesia, Nigeria og Sør-Afrika ser på sentrale reformspørsmål, og hvordan de prioriterer ulike utenrikspolitiske mål i lys av G20s agenda.
Nekrolog: Kjetil Selvik var en fremragende forsker og inspirerende formidler
PODKAST: India og styringen av internett
Afrika i en global krisetid: Noen utviklingstrekk
Afrika står overfor store utfordringer. Fattigdommen øker igjen etter mange års nedgang. Mange land står overfor en økonomisk krise som følge av koronapandemien, med blant annet økende inflasjon. Flere land er indirekte berørt av Russlands krigføring i Ukraina, som har ført til høye energipriser og redusert tilgang på korn og kunstgjødsel. Flere land og regioner er preget av terror og voldelige konflikter. Og ikke minst skaper klimaendringer økt risiko for flom, tørke og hetebølger. Samtidig er stormaktenes rolle i Afrika i rask endring. Etter en periode med sterk europeisk og amerikansk dominans har andre stormakter, som Kina og Russland, økt sin aktivitet på kontinentet. Kina har investert massivt i infrastruktur, handel og bistand, mens Russland har fått en viktig rolle i en del land, særlig med militærhjelp og våpenleveranser. Samtidig har også andre land, som India, Tyrkia og Qatar, gjort store investeringer på kontinentet. Dette skjer samtidig som Afrikas globale betydning sannsynligvis vil øke. For det første inneholder regionen viktige naturressurser som olje og gass, samt sjeldne mineraler og jordmetaller som det er stor etterspørsel etter i et grønt skifte. For det andre er regionen svært påvirket av klimaendringer, noe som kan føre til sosial uro, voldelige konflikter og omfattende migrasjon. I en tid med økende geopolitisk rivalisering og ustabilitet betyr dette at utviklingen i Afrika vil ha betydelige globale konsekvenser. Selv om andre land har økt sin interesse for, og blitt en viktigere partner for land i Afrika, er EU og Europa fortsatt Afrikas største handelspartner og bistandsgiver. Det er ikke langs denne aksen EU og Europas innflytelse i Afrika utfordres, men innenfor områder som styresett, infrastruktur, energi, og spesifikt fra russisk side innenfor det vi kan omtale som en nisje av sikkerhetsmarkeder. Her har Russland kunne operere ved å tilby våpensalg, militær trening og tjenester fra det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen, til regimer som Europa og USA ikke ønsker å gi den typen støtte til. Kampen om politisk og økonomisk innflytelse i Afrika er sterkere og mer tilspisset enn siden Den kalde krigen og det er grunn til å tro at dette vil vedvare. Dette gir også afrikanske land større valgmuligheter og autonomi vis-à-vis eksterne enkeltaktører. De afrikanske statene er ikke bare objekter som omverdenen handler overfor, det være seg gjennom bistand, investeringer eller i internasjonale fora. De er også handlende subjekter, som med økt selvbevissthet vil forsøke å navigere det nye landskapet både av global stormaktrivalisering og fragmentering. Dette er en utvikling som må tas på alvor. Verken Norge eller Europa har råd til å ta Afrika og afrikansk støtte til våre posisjoner i internasjonal politikk for gitt. Dette notatet er skrevet på oppdrag for Utenriksdepartementet (UD), med hensikt om å gi en kort oversikt over de viktigste utviklingstrekkene i Afrika, som innspill til UDs arbeid med og utvikling av ny, norsk Afrika-strategi.
Ukraina-krigen og matsikkerhet: Konsekvenser for Norges partnerland
Krigen i Ukraina har store konsekvenser for matsikkerheten i det global sør. Russland og Ukraina er blant verdens viktigste produsenter og eksportører av mat og kunstgjødsel. Konsekvensene av krigen varierer imidlertid mellom ulike land. De fleste av Norges partnerland er lite avhengige av matimport. Krigen rammer dem derfor først og fremst ved at prisene på mat, kunstgjødsel og energi stiger. Dette vil på sikt, sammen med voldelige konflikter og tørke, føre til matmangel og gjeldskrise, noe som i neste omgang kan øke risikoen for politisk ustabilitet. I denne situasjonen bør Norge: - Unngå kutt i bistanden til partnerland for å finansiere støtten til Ukraina og ukrainske flyktninger - Øke støtten til matforsyning i utsatte partnerland - Bistå med forsyning av kunstgjødsel - Vurdere gjeldslette til land som rammes av globale prisøkinger.
Frukostseminar: Den humanitære krisa i Ukraina – kva kan gjerast?
Den russiske invasjonen av Ukraina har ført til ei akutt humanitær krise. Korleis svarer Europa på denne situasjonen, og kva kan gjerast for desse menneska?
Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling
Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling
Governance, Social Policy, and Political Economy: Trends in Norway’s Partner Countries
In 2017–2018, NUPI (the Norwegian Institute of International Affairs) headed a project where political economy analyses were undertaken in eleven of Norway’s partner countries. These analyses were published as eleven separate reports. The reports focused on power relations and political developments in the partner countries, but they also analyzed the nature of governance. After the publication of the World Bank’s Worldwide Governance Indicators for 2019, the MFA approached NUPI and requested that we summarize the findings of this report for Norway’s eleven partner countries and assess these findings in light of the political economy analyses. We were also asked to investigate whether there were any connections between the nature and quality of governance on the one hand, and the nature of social policies and the human rights situation on the other. This report presents the findings of this assessment of the governance scores in the light of the above-mentioned political economy analyses. The report is structured as follows: Firstly, after briefly describing the governance indictors used by the World Bank, we summarize the eleven countries’ scores on the various governance indicators. Secondly, we assess the evolution of governance in the eleven countries, by comparing the scores in the 2019 report with those from 2011. Thirdly, we summarize the findings of the political economy analyses of the eleven countries and discuss how they fit with the governance scores. Finally, we present the eleven countries’ expenditure on social policies, as reported in the ILOs World Social Protection Report, and the human rights situation for the partner countries, and then describe how these findings relate to the governance scores.