Forsker
Andrew E. Yaw Tchie
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Andrew E. Yaw Tchie er seniorforsker i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling. På NUPI arbeider han med stabilisering, fredsoperasjoner, fredsbygging og sikkerhetsassistanse i Afrika sør for Sahara. Han koordinerer også Training for Peace-programmet.
Tchie er gjesteprofessor ved University of Buckingham, gjesteforsker ved Kings College London og forsker i bistilling ved Royal United Services Institute.
Ekspertise
Utdanning
2018 Doktorgrad, Department of Government, University of Essex
2013 Mastergrad, Conflict Resolution and Peace. Department of Government, University of Essex, Colchester
2011 Mastegrad, Politic and Communication, University of London, London
2006 Bachelorgrad, University of Sussex, United Kingdom (Broadcasting Research)
Arbeidserfaring
2020- Seniorforsker og koordinator for Training for Peace-programmet, NUPI
2020- Forsker i bistilling, Afrika, The Royal United Services Institute (RUSI)
2020- Gjesteprofessor Dept. of Humanities Research Institute, University of Buckingham
2020- Seniorforsker for Africa Security og Obasanjo Fellow, The Royal United Services Institute (RUSI)
2018-2020 Redaktør for Armed Conflict Database og forsker, The International Institute for Strategic Studies (IISS)
2018-2020 Gjesteseniorforsker, Centre for Conflict and Health, Kings College London
2017-2018 Konfliktrådgiver, Research and Policy team, Syria Relief
2015-2017 Civil Affairs Officer, United Nation Mission in South Sudan
2015- Forsker i bistilling, University of Essex
2013-2015 Konfliktrådgiver og forsker, United Nations Development Program (Nepal)
2012- Feltforsker, Institute for Democracy and Conflict Resolution, University of Essex (Nepal)
2009-2010 Forsker, Commonwealth Secretariat
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreShifting from External Dependency: Remodelling the G5 Sahel Joint Force for the Future
Etter et tiår med kamp mot jihadistiske og voldelige ekstremistgrupper i Vest-Afrika, har Frankrike startet restruktureringen og flyttingen av sitt største utenlandske militæroppdrag i Sahel med en kunngjøring om tilbaketrekking av Operasjon Barkhane (den franske militære antiterrorintervensjonen) fra Mali. Utgangen i løpet av de kommende månedene kan bety et viktig skifte av vestlige militæroperasjoner i Mali og Sahel. Frankrikes utplassering i Sahel ble opprinnelig utløst av aktivitetene til tuareg-separatister i den nordlige delen av Mali. Islamske ekstremister nært knyttet til Al-Qaida utnyttet situasjonen, grep Nord-Mali og spredte aktivitetene deres sørover i 2012. Til tross for franske antiterroroperasjoner ble ustabiliteten verre, og islamister kontrollerte store deler av det nordlige og sentrale Mali, deler av Burkina Faso, og vestlige Niger. G5 Sahel Joint Force (G5S-JF) ble opprettet for å møte de daglige utfordringene med terrorisme og transnasjonal organisert kriminalitet blant de fem medlemslandene (Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger) . For en styrke støttet av tre FNs sikkerhetsråds resolusjoner 2359 (2017), 2391 (2017) og 2480 (2019); og med en styrke på 5600 soldater organisert rundt tre sektorer, har dens operasjonelle suksesser vært en blandet bagasje (ti felles grenseoperasjoner). Operasjon Barkhane sammen med European Union Training Mission Mali (EUTM), Capacity Building Mission i Mali (EUCAP Sahel Mali) og Niger (EUCAP Sahel Niger) og FNs flerdimensjonale integrerte stabiliseringsmisjon i Mali (MINUSMA), har forbedret den operative beredskapen og evnene til G5 Sahel gjennom veiledning, opplæring og finansiering av fellesstyrkeoperasjonene. I tillegg har disse eksterne operasjonene, spesielt Barkhane, støttet aktivitetene til G5S-JF ved å tilby etterretning, støtte logistikk og felles planlegging, gi luft- og luftstøtte og engasjere seg i medisinsk evakuering. Til tross for dette har Joint Force slitt med svak etterretning, mangler i utstyr, begrensede luftkapasiteter og mangel på rask respons, noe som alltid hindrer operasjonell effektivitet. Joint Force representerer et essensielt skritt mot å adressere ustabiliteten som påvirker Mali og det bredere Sahel, men foreløpig har G5S-JF ikke vært i stand til fullt ut å demonstrere sin effektivitet som styrke til tross for betydelig støtte fra giverland som Frankrike. Dessuten er det usikkert hvordan Malis tilbaketrekning fra Joint Force vil påvirke den overordnede strategien til G5S-JF og dens bærekraft fremover, spesielt gitt Malis nylige kunngjøring om å trekke seg fra G5 Sahel. Avgangen til Barkhane, sammen med Takuba og andre europeiske arrangementer fra Mali, reiser mange ubesvarte spørsmål om finansiering, operativ kapasitet og politisk samarbeid mellom de andre medlemslandene i Joint Force. Selv om Frankrike har gjentatt at de vil fortsette å støtte fredsbevarende styrker som tjener under MINUSMA; og maliske tropper som fortsetter å kjempe mot islamsk voldelig ekstremisme etter tilbaketrekningen av Barkhane, vil ikke responstiden på jihadistiske angrep og aktiviteter innenfor malisk territorium være den samme. Uten Barkhane vil G5S-JF kjempe for å beskytte sivile, evakuere soldater som trenger medisinsk hjelp, og støtte effektiv felles planlegging og koordinering av G5S-JF og etterretningsdeling - som har vært medvirkende til kampen mot jihadister. For å møte nye utfordringer, forbedre evnen til G5S-JF og opprettholde støtten, foreslår denne rapporten fire mulige alternativer som kan fylle gapet som følge av det nåværende sikkerhetsvakuumet som skapes etter den mulige tilbaketrekkingen av noen av de eksterne militærstyrkene fra Mali , og Mali selv fra G5S-JF. For å komme frem til disse foreslåtte alternativene, legges det vekt på regionale perspektiver, som trekker på afrikanske rammer og bruk av afrikanske ressurser, erfaring, evner og forståelse. Rapporten argumenterer for at dette vil tillate bedre eierskap og tettere nærhet til problemene, og sikre at internasjonale partnere ikke dikterer hvordan regionen og Den Afrikanske Unions (AU) medlemsland (MS) skal løse utfordringer.
UNITAMS Mandate Renewal Study: Fostering a Process of Trust and Inclusivity
FNs integrerte overgangshjelpsmisjon i Sudan (UNITAMS) ble opprettet 3. juni 2020 under FNs sikkerhetsråds (UNSC) resolusjon 2524 for å støtte Sudan under overgangen til demokratisk styre, og den ble fornyet året etter gjennom SC 2579(2021). UNITAMS ble unnfanget og designet for å svare på nye og langvarige problemer i Sudan: den politiske overgangsprosessen som begynte med desemberrevolusjonen i 2018 og arven etter væpnede konflikter. Oppdragets mandat anerkjenner eksplisitt de negative effektene av klimaendringer på stabiliteten i Sudan og understreker behovet for hensiktsmessig risikovurdering og risikostyringsstrategier. Likevel, siden vedtakelsen av misjonens mandat i juni 2020 og fornyelsen i juni 2021, har Sudans politiske, sikkerhetsmessige og økonomiske situasjon blitt betydelig forverret. Et forsøk på militærkupp i september 2021, etterfulgt av et vellykket statskupp 25. oktober 2021, har ytterligere forverret Sudans politiske krise, økt usikkerhet, undergravd økonomien og resultert i avbrudd i bilateral og internasjonal finansiering – alt midt i den pågående pandemi. Denne raskt skiftende politiske, sikkerhetsmessige og økonomiske konteksten har plassert UNITAMS i en svært delikat posisjon i forhold til vertsregjeringen. Det har krevd at UNITAMS fokuserer en betydelig del av sin oppmerksomhet på gode embeter og diplomati, slik at den, sammen med Den afrikanske union (AU), Intergovernmental Authority on Development (IGAD), og andre internasjonale partnere og sudanesiske interessenter, kan støtte en prosess sikte på å bringe Sudans overgang tilbake på sporet. Mens UNITAMS-mandatet forblir relevant og tilstrekkelig, må misjonen fortsatt gis fleksibilitet til å tilpasse fokuset til den raskt skiftende dynamikken på bakken. UNITAMS’ gode kontorers rolle bør forbli i sentrum for misjonens innsats i løpet av neste mandatperiode, og hjelpe sudanesiske interessenter med å finne et inkluderende politisk oppgjør som kan sikre en overgang til demokratisk styre på mellomlang til lang sikt. Samtidig bør misjonen fortsette sitt arbeid til støtte for sine andre mål og prioriteringer, inkludert beskyttelse av sivile, gjennomføring av fredsavtalen, og rådgivning og kapasitetsbygging, særlig knyttet til rettsstatssektoren. Misjonen bør styrke sitt fokus på og evne til å integrere klimarelaterte sikkerhetsrisikoer i sitt analytiske arbeid, spesielt når det gjelder å støtte lokal konfliktforebygging, demping og forsoningsarbeid for å forhindre interkommunal vold. Selv om det har vært betydelige fremskritt i å styrke samarbeidet mellom FN, AU og IGAD, må opprettholdelse og opprettholdelse av partnerskapet fortsatt være en nøkkelprioritet i misjonens arbeid for å fremme regional stabilitet.
Terrorismo e instabilità, i governi locali cercano «soluzioni africane a problemi africani»
Dr Andrew E. Yaw Tchie is interviewed to discuss the increase in violence and the vicious circle created by the coups d´état in Africa and emphasises that African Problems must be solved by African solutions.
Enhancing the African Union’s function in supporting transitional governments in Africa
In 2010, the African Union (AU) committed to establishing the African Governance Architecture (AGA) as a Pan-African platform to promote good governance, democracy and respect for human rights. The AGA was devised to support the implementation of objectives outlined in the legal and policy pronouncements in the AU’s shared values. However, over the past few years, despite the efforts of this pillar, there has been a noticeable decline in democracy, governance and human rights values in some AU member states. The emergence of coups and constitutional changes has coincided with a trend in the use of transitional agreements/ governments across Africa. Many of these transitional agreements are stagnant, fail to deal with the root causes of grievances (they neglect the challenges that transitional governments must navigate), and often delay steps towards democratic consolidation. Instead they produce forms of military government that entrench authoritarian rule led by military actors who use the transitional agreements to eventually deliver electoral authoritarianism. This paper explores the rise, implementation and effectiveness (processes) of transitional agreements in six African states. It contends that the recent launch of the AU’s Africa Facility to Support Inclusive Transitions in conjunction with the United Nations Development Programme is a worthy effort for supporting transitions in Africa. However, it argues that the AU needs to strengthen the AGA pillar and put in place better provisions to support transition mechanisms. It must develop context-specific adaptive stabilisation strategies to support the different forms of transitional government(s), systems, mechanisms and institutions underpinning these transitions to avoid the emergence of an array of transitional governments that do not deliver for the affected communities. Finally, steps must be taken to deal with the root causes of coups etc., which initially receive widespread support, but might indicate that civilian support may be linked to temporarily seeking solutions to the challenges (e.g., economic underdevelopment, centre-rural challenges, political isolation, insecurity etc.) that the government of the day has neglected to deal with.
Convenience or complementarity: the African Union’s partnership with the United Nations in Sudan and South Sudan
Over the past 20 years, the United Nations (UN) and the African Union (AU) have developed a unique partnership rooted in complementarity, respect and African ownership. To reaffirm this partnership, the United Nations Secretary-General and Chairperson of the African Union (UN) Commission signed a Joint UN-AU framework for Enhanced Partnership in Peace and Security in 2017. Nevertheless, despite previous lessons learned, gaps in collaboration and strategic thinking, and oversight exist on the ground between the AU and the UN. Drawing on the case(s) of Sudan and South Sudan to further understand the AU’s partnership with the UN through the lens of complementarity and convenience, the paper arrives at a novel conceptualisation of the AU and UN partnership through their political missions. The paper finds that the AU-UN framework is sporadically implemented, and the AU’s role in the partnership on the ground is one of convenience, whereas, in contrast, the UN’s role is one of complementarity aimed at achieving legitimacy. The paper concludes that both organisations in-country were constrained by the lack of collaboration and synergy, which led to a misalignment of joint priorities, impacting the effectiveness of the partnership.
USA tråkker i Ecowas’ bed
I dag samles vestafrikanske land for et krisemøte om Niger. USAs parallelle forhandlinger med juntaen kan undergrave regionale forsøk på å finne en løsning, mener forsker.
The USA treads in Ecowas' bed
Today, West African countries are gathering for a crisis meeting on Niger. The USA's parallel negotiations with the junta could undermine regional attempts to find a solution, the researcher believes.
Generation three and a half peacekeeping: Understanding the evolutionary character of African-led Peace Support Operations
African-led Peace Support Operations (PSOs) were established to support the African peace and security architecture by developing integrated capacities for deployment in crises. However, since the deployment of the first African-led PSOs, there has also been the emergence of new types of African-led PSOs, such as the African Union Mission in Somalia; the Lake Chad Basin Commission Multinational Joint Task Force; the Joint Force for the Group of Five for the Sahel; the Southern African Development Community Mission in Mozambique; and the East African Community Force in Eastern Democratic Republic of Congo. The paper examines why African-led PSOs have emerged, arguing that these operations have allowed for increased African agency and shaped the African peace and security space. The paper finds that African-led PSO reflects a more regional and local-specific response in a declining era of new United Nations peacekeeping operations but has also resulted in an overreliance on force to solve the continent’s peace and security issues. Consequently, the paper arrives at a novel conceptualisation of African-led PSOs, positing that they represent generation three and a half of peacekeeping which focus on the effectiveness of force and the morality of using force to deal with insecurity and multifaceted crisis.
How might the Sudan conflict destabilise the wider region?
The UN says the war in Sudan is spiralling out of control and threatens to destabilize the whole region. Nearly a million people have fled the country, and 4,000 have been killed during fighting between the armed forces and the RSF paramilitary. Andrew E Yaw Tchie from the Norwegian Institute of International Affairs has more. Dr Andrew E. Yaw Tchie explains the warning by the UN on Sudan´s conflict destabilising the region.
African Union's Peace and Security Council meets to deliberate on Niger Coup
Despite the crisis caused by the coup in Niger, the US says that it will be sending a new ambassador to the country as planned. Washington has clarified that her arrival this week doesn't mean acceptance of the military takeover and that diplomatic efforts to reverse the coup will continue. Dr Andrew E. Yaw Tchie discusses the outcome of and the most problematic considerations faced by the African Union.