Blog Post | The EU as a diplomatic actor in space
Space diplomacy, defined as ‘processed of dialogue that result in outcomes of cooperation or conflict on a given space issue’, has shielded space from great power conflicts playing out elsewhere – both during the Cold War and in the decades that followed.
Considering ecological security from the perspective of Arctic ecosystemic politics
This brief essay is part of a book forum on Matt McDonald's book (2021) presenting the idea of ecological security. In the essay, I reflect on progress and prospects for Arctic cooperation and governance in order to consider the promise and limitations of McDonald’s ecological security framework. The Arctic is an instructive example for such an exploration. The longstanding post-Cold War cooperation in the Arctic is strongly rooted in an appreciation of the interconnected nature of the Arctic ecosystem, even as the governance mechanisms remain far from what would qualify as an ecological security approach in McDonald’s sense. Nonetheless, I suggest that especially two aspects are instructive from the Arctic example. The first relates to how ecological security would potentially interface with an already quite full landscape of governance practices rooted in ecosystems, and associated power political genealogies and effects. The second point is a reflection on unfolding events, seeking to explore how continued inputs from other forms of security governance could impact on emerging or partial attempts to govern with an ecological security perspective. Here, the status of Arctic cooperative governance after Russia’s invasion of Ukraine is an illustrative example to consider. Both points can be read as impediments limiting the applicability of the ecological security framework. However, as McDonald argued, impediments are not the same as absolute limits (2021, 192) and potential obstacles are explored here in the spirit of advancing possibilities for ecological security.
Russlandskonferansen 2023: Russland og Vesten – en ny virkelighet
Bli med når vi 14. november sparker i gang Russlandskonferansen 2023!
The European Union's space diplomacy: Contributing to peaceful co-operation?
Den europeiske union (EU) har blitt en nøkkelspiller i verdensrommet, nest etter USA. Denne artikkelen diskuterer hvilken type diplomatisk aktør EU er i verdensrommet ved å utforske om det bidrar til fredelig samarbeid eller om EU – på grunn av økende geopolitisk konkurranse på jorden – er i ferd med å utvikle seg til en tradisjonell realistisk aktør. For dette formålet bruker artikelen tre analytisk distinkte modeller for EUs rompolitikk, som også gjelder andre Global Commons-områder. Artikkelen finner at EU ikke behandler verdensrommet som et område med geopolitisk konkurranse. I stedet bidrar den til romdiplomati gjennom sitt fokus på å regulere og institusjonalisere romvirksomhet. Men i stedet for å være drevet av «romfluktideen», er EU forpliktet til fredelig utvikling av verdensrommet hovedsakelig for økonomiske, strategiske og samfunnsmessige formål, i tråd med det man kan forvente av en liberal institusjonalistisk aktør.
Sverige, Finland og NATO
Våre naboland Sverige og Finland har alltid stått utenfor forsvarsalliansen NATO, men da Russland angrep Ukraina, endret svensk og finsk forsvarspolitikk seg på kort tid. Hvor hender det? snakker med seniorforsker Kristin Haugevik fra NUPI om NATO, og om Sverige og Finlands vei mot et mulig medlemskap. Programleder: Therese Leine, senior kommunikasjonsrådgiver hos Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Rishi Sunak overtar som britisk statsminister
Rishi Sunak overtar som statsminister etter Liz Truss.
Beroligelse 2.0: Teori, praksis og rammevilkår i en ny tid
Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet.
Criticism of the UK’s Rwanda Policy Misrepresents African Agency
While much of the controversy around the UK–Rwanda partnership is understandable, African perspectives are too often missing from the debate.