Leonard Seabrooke
Leonard Seabrooke er professor i internasjonal politisk økonomi og økonomisk sosiologi ved Institutt for organisasjon ved Copenhagen Business Scho...
Blog Post | The EU as a diplomatic actor in space
Space diplomacy, defined as ‘processed of dialogue that result in outcomes of cooperation or conflict on a given space issue’, has shielded space from great power conflicts playing out elsewhere – both during the Cold War and in the decades that followed.
How Do Ad-Hoc Security Initiatives Fit in Africa’s Evolving Security Landscape?
Over the last two decades, places like the Sahel, Lake Chad Basin, Somalia, eastern Democratic Republic of the Congo (DRC), and Northern Mozambique have experienced a rise (and in some cases, a resurgence) of groups that use violence to challenge the state. Often termed “rebel groups,” some, like the M23 in eastern DRC, fit the rebel model. But many others take the form of violent extremist insurgencies that mix insurgent tactics with criminal activities, such as banditry and the illicit trading of goods, drugs, money, and natural resources. What both have in common is the use of violence to pursue political and economic objectives related to long-standing center-periphery grievances, and economic and political marginalization.
Nomads and Warlords, Chadian Forces in African Peace Operations
Despite criticism of the United Nations (UN) as peacekeepers “hiding behind sandbags,” by the former president of Chad, the Chadian military has become a critical enabler of African-led and UN peace operations. This paper posits that the effectiveness of the Chadian forces stems from refined and modified nomad and warlord structures and attributes used during Chad’s various conflicts to build and improve its national army. This has allowed the Chadian regime to exercise and project power, thus, producing one of Africa’s most effective forces for current conflicts and challenges. Thus, Chad’s military leadership reflects a trend of states that use military prowess to project force, while maintaining international partnerships with permanent members of the unsc (the US and France), UN peacekeeping missions and African ad hoc security initiatives. Finally, the paper examines the implications of this trend for the evolving nature of African Peace and Security Architecture.
Russlandskonferansen 2023: Russland og Vesten – en ny virkelighet
Bli med når vi 14. november sparker i gang Russlandskonferansen 2023!
Riddervold: Avtaler med EU – lettere sagt enn gjort
EU utvikler nye mekanismer for beredskap og krisehåndtering på alt fra helse til sikker kommunikasjon, sikring av infrastruktur og tilgang til kritiske råvarer. Norge vil som vanlig være med. Men er det en selvfølge at Norge får avtaler på bestilling? Og hvorfor drøyer det på områder der både EU og Norge ønsker en avtale, spør forsker Marianne Riddervold i denne kronikken.
The European Union's space diplomacy: Contributing to peaceful co-operation?
Den europeiske union (EU) har blitt en nøkkelspiller i verdensrommet, nest etter USA. Denne artikkelen diskuterer hvilken type diplomatisk aktør EU er i verdensrommet ved å utforske om det bidrar til fredelig samarbeid eller om EU – på grunn av økende geopolitisk konkurranse på jorden – er i ferd med å utvikle seg til en tradisjonell realistisk aktør. For dette formålet bruker artikelen tre analytisk distinkte modeller for EUs rompolitikk, som også gjelder andre Global Commons-områder. Artikkelen finner at EU ikke behandler verdensrommet som et område med geopolitisk konkurranse. I stedet bidrar den til romdiplomati gjennom sitt fokus på å regulere og institusjonalisere romvirksomhet. Men i stedet for å være drevet av «romfluktideen», er EU forpliktet til fredelig utvikling av verdensrommet hovedsakelig for økonomiske, strategiske og samfunnsmessige formål, i tråd med det man kan forvente av en liberal institusjonalistisk aktør.
Failing through: European migration governance across the central Mediterranean
En viktig del av Europas eksterne migrasjonspolitikk i Middelhavet, både under Gaddafi og senere, har vært å eksternalisere kontroll med migrasjonsstrømmene gjennom bilaterale samarbeidsavtaler med Libya. På bakgrunn av Libyas demokratiske og institusjonelle utfordringer, de libyske sikkerhetsstyrkenes ofte dårlige beredskap og ikke minst gjentatte dokumenterte overgrep mot migranter har denne politikken vist seg å være både ineffektiv og politisk omstridt. Hvorfor har EU og europeiske medlemsland likevel opprettholdt avtaler med Libya i forsøket på å begrense irregulær migrasjon til Europa? I denne artikkelen argumenterer vi for at EU ved å holde fast ved disse avtalene har ‘failed through’ i forsøket på å håndtere migrasjonskrisen i det sentrale Middelhavet. Sammenbruddet av Libyas statsapparat, Den europeiske menneskerettighetsdomstolens kritikk av Italias ulovlige tilbakeføringer av migranter til Libya og press fra opinionen har periodevis ført til mindre endringer i EUs tilnærming. Men slike endringer har kun vært kortvarige og EUs overordnede og svært restriktive tilnærming til irregulær migrasjon gjennom samarbeid med den libyske kystvakten har ligget fast. Denne utviklingen kan forstås gjennom vårt konsept om failing through, som kombinerer failing forward mekanismen med institusjonell innsikt om stiavhengighet: På grunn av stiavhengighet og mangelen på alternative felles-europeiske løsninger har EU og medlemslandene falt tilbake på allerede eksisterende institusjonelle ordninger, til tross for deres problematiske juridiske, etiske og politiske implikasjoner.
Brexit, "globale Storbritannia" og Norge
Innledning for vennskapsgruppen for Storbritannia