Naturalisation through mainstreaming Counter-terrorism and counter-radicalisation in UN and EU discourse
Etter terrorangrepene mot USA 11. september 200, ble kontraterror en viktigere form for “hard sikkerhet” for land verden over. I vesten omtaler mange myndigheter terrorisme som et unikt trusselfenomen som legitimerer dedikerte budsjetter, systemer og strukturer innen politi og forsvar. Men med det etterhvert økte fokuset på radikalisering som en antatt forløper for terrorisme, og kontraradikalisering som en sentral del av kontraterror, spredte feltet seg langt utover det som vanligvis forstås som “hard sikkerhet”. Kontraradikalisering gjorde at kontraterror som felt spredte seg til “mykere” deler av samfunnet. Dette bokkapitlet agrumenterer for at dette skiftet bør forstås som en type “mainstreaming”. Kapitlet starter med å se på begrepet “mainstreaming” og hvordan det favner utviklingen beskrevet ovenfor. Deretter analyserer kapittelet antiradikaliseringsdiskursen i EU- og FN-dokumenter om kontraterror. På grunnlag av dette konkluderer kapitlet kontraradikalisering og kontraterror er blitt “mainstreamet” som naturlige foretak for områder langt utenfor sikkerhetssektoren.
Hvordan kan EU fremme demokrati i Øst-Europa og på Vest-Balkan?
PODKAST: Algoritmens voktere
Everyday migration hierarchies: negotiating the EU’s visa regime
Kritiske sikkerhetsstudier har kastet uvurderlig lys over de diffuse statlige teknologiene og skadelige effektene av EUs grensepraksis. Mens forskere har fokusert på erfaringene til prekære migrantgrupper, antyder denne artikkelen at å utvide vårt kritiske blikk til å inkludere tilsynelatende privilegerte migranter kan ytterligere forstå hvor langt usikkerheten produsert av EUs migrasjonsregime når. Med fokus på migrasjonsprosessen til internasjonale studenter i Norge, spør denne artikkelen om hvordan disse migrantene opplever, teoretiserer og forhandler om EUs visumregime og dets statlige teknologier. Vi viser hvordan deres subjektive forståelser av «brede» og «smale» hierarkier av visumregimet utspiller seg i deres byråkratiske møter, og påvirker deres hverdag. Til syvende og sist viser artikkelen hvordan regimets disiplinære effekter strekker seg lenger enn tidligere kritisk forskning har satt pris på.
A Shared Commitment: African-Nordic Peace and Security Cooperation
Over the past decade, the Nordic countries – Denmark, Finland, Iceland, Norway, and Sweden – have strengthened their relationship with African states and societies by supporting the African Peace and Security Archi- tecture and promoting African involvement in conflict prevention, media- tion, peacekeeping, and peacebuilding efforts. This report offers an over- view of the partnership between African and Nordic countries in peace and security from 2012 to 2021. It features original case studies on Nordic country cooperation with African actors and institutions, across an array of efforts, including support to peace processes, building capacity and training for inclusive conflict management, contributing to peace opera- tions, and advancing gender equality, climate adaptation and resilience. It also includes perspectives on cross-cutting themes such as women, peace and security, youth, countering violent extremism, and partnership with the African Union. The report aims to be a resource for the policy commu- nity, mapping African-Nordic cooperation, in pursuit of peace and security in Africa.
KRONIKK: Regjeringen kan ta europeisk lederskap – om man vil
Menneskerettighetsbrudd i Talibans Afghanistan
HRRL presenterer rapporten «Hevndrap og andre alvorlige menneskerettighetsbrudd etter at Taliban tok makten i Afghanistan». Funnene diskuteres av Afghanistan-eksperter som Richard Bennett, FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Afghanistan, og HRW-forsker Fereshta Abbasi.
Governance Through Regime Complexity: What Role for the EU in the African Security Regime Complex?
The international response to armed conflict in Africa often takes the form of a regime complex characterized by institutional proliferation, overlap, unclear hierarchies, and multiple interconnections. At the same time, the course of conflict is hardly predictable. In such an environment, how can component units (institutional fora) of a regime complex effectively govern through complexity? We explore this question by focusing on the EU as an important actor within regime complexes. Building on the regime complexity literature and complexity theory, we identify four conditions. We argue that actors who operate as resource hubs, create complementarity, support system self‐organization, and practice adaptive forms of peacebuilding are best placed to manage regime complexity. Empirically we probe these assumptions in the context of the Sahelian security regime complex and the role the EU is playing in it.