Hvordan krigen i Ukraina endret nordmenns meninger om EU og NATO
Hvilken effekt har krigen i Ukraina hatt på nordmenns tanker om internasjonalt samarbeid?
On safer ground? The emergence and evolution of ‘Global Britain’
Hvorfor introduserte Theresa Mays regjering begrepet om 'Global Britain', og hvordan utviklet og materialiserte dette narrativet seg i britisk utenrikspolitikk i de påfølgende årene? Vi argumenterer for at brexit var et sjokk for Storbritannias utenrikspolitiske identitet, og at 'Global Britain'-narrativet oppsto som et middel for å gjenskape den utenrikspolitiske identiteten i en usikker tid. Forskning på ontologisk sikkerhet forklarer hvordan stater bruker narrativer for å gjenopprette og stabilisere sine identiteter når de blir ontologisk usikre. Det er ikke tilstrekkelig adressert hvordan disse fortellingene utvikler seg, og hvilke betingelser som må være til stede for at de skal resonere med sentrale målgrupper. Vi foreslår at identitetskonsoliderende narrativer er mer effektive når de er forankret i kjente områder og sammenhenger - det vi kaller 'hjemmebaner'. Vi viser hvordan det å fylle 'Global Britain' med innhold var en prosess som gikk fra eksistensiell bekymring om landets fremtidige rolle, til å forankre britisk utenrikspolitikk i og rundt slike hjemmebaner. Når vi sporer utviklingen av 'Global Britain'-narrativet i offisiell britisk diskurs, finner vi at 'Global Britain' gradvis konsentrerte seg om to sikre hjemmebaner: sikkerhet og forsvar (tematisk), samt den angloamerikanske innflytelsessfæren og Euro-Atlanteren, særlig Skandinavia og Baltikum (geografisk).
Messaging Soleimani's killing: the communication vulnerabilities of authoritarian states
Kapasiteten til autoritære stater til å manipulere narrativer og undergrave autoriteten til vestlige demokratier blir stadig mer vektlagt i forskning innen internasjonale relasjoner. Langt mindre oppmerksomhet har blitt viet til måtene medieomgivelsene skaper kommunikasjonsårbarheter for disse samme undertrykkende statene. Vi adresserer dette gapet i forskningen gjennom en case-studie av persiskspråklig mediedekning av drapet på General Qasem Soleimani - et klimaks i konflikten mellom Iran og USA. Vi undersøker hvordan kommentatorer på de to populære satellittkanalene BBC Persian og Iran International tolket angrepet på Soleimani og de dramatiske hendelsene som fulgte, og spør om de samlet seg rundt det iranske flagget. Forskningsmetoden som ble brukt, er kvalitativ medieinnholdsanalyse. Undersøkelsen avslører at Den islamske republikken ikke nøt godt av en økning i patriotisme blant iranske kommentatorer; faktisk applauderte noen åpent angrepet. Det var først da President Trump truet med å bombe iranske kulturskatter at kommentatorene samlet seg rundt flagget. Den islamske republikken sto overfor en to-fronts narrativkamp ettersom kommunikasjonsangrep fra iranere i eksil intensiverte informasjonskrigen med USA. Artikkelen konkluderer med at autoritære stater er sårbare når de trenger kommunikasjonsstrategier utover desinformasjon og forvrengning.
Kampen om fortellingen om drapet på generalen
The Paris Agreement’s inherent tension between ambition and compliance
Parties to the Paris Agreement face mounting social pressure to raise their ambition, thereby reducing the gap between individual pledges and collective temperature goals. Although crucial for inciting positive change, especially given that the Paris Agreement lacks an enforcement mechanism, it is also important to consider social pressure’s potential negative unintended consequences. First, it might undermine the Paris Agreement’s celebrated flexibility, which allows countries to design their Nationally Determined Contributions according to domestic conditions and capabilities. Second, it might result in widespread noncompliance by inciting pledges that the countries concerned prove unwilling or even unable to fulfill. Should that happen, confidence in the Paris Agreement and its institutions might falter. Further research is therefore needed to identify the scope conditions for social pressure to work effectively in the domain of international climate policy.
KRONIKK: Den største utenrikspolitiske utfordringen for Norge
Nytt fokusnummer av Internasjonal Politikk
NUPI på Arendalsuka: Her finn du oss
Parade, Plebiscite, Pandemic: Legitimation Efforts in Putin’s Fourth Term
Putin’s fourth term as president (2018–2024) has involved new challenges for Russia’s hybrid regime. COVID-19 hit the Kremlin at a sensitive time, when the old institutional forces had been demounted and new arrangements, including extensive constitutional changes, had yet to become cemented. There is an emerging gulf between state rhetoric, PR events, and patriotic performances, on the one hand, and economic chaos, social disorder and dysfunctional state capacity, on the other, which is likely to reduce system legitimacy and cause increased reliance on repressive methods. This article examines Kremlin legitimation efforts across Beetham’s three dimensions: rules, beliefs, and actions. We argue that the regime’s legitimation efforts in 2020–21 have failed to reverse emerging cleavages in public opinion since 2018. Increased reliance on repression and manipulation in this period, combined with the contrast between regime promises and observable realities on the ground, speak not of strength, but of the Kremlin’s increased weakness and embattlement.
Covid-19 and the Russian Regional Response: Blame Diffusion and Attitudes to Pandemic Governance
As was the case with other federal states, Russia’s response to the COVID-19 pandemic was decentralized and devolved responsibility to regional governors. Contrary to the common highly centralized governance in Russia, this approach is thought to have helped insulate the government from criticism. Using local research and analysis based on a national representative survey carried out at the height of the pandemic during the summer of 2021, the article charts the public response to the pandemic across Russia. It examines the regionalization of the response, with an in-depth focus on two of the Russian cities with the highest infection rates but differing responses to the pandemic: St. Petersburg and Petrozavodsk. There are two main findings: at one level, the diffusion of responsibility meant little distinction was made between the different levels of government by the population; at another level, approval of the pandemic measures was tied strongly to trust levels in central and regional government.