Forsvar og sikkerhet

Sverige, Finland og NATO.

Våre naboland Sverige og Finland har alltid stått utenfor forsvarsalliansen NATO, men da Russland angrep Ukraina endret svensk og finsk politikk seg på kort tid. "Dette er en god dag i en kritisk tid for vår sikkerhet", sa NATO-sjef Jens Stoltenberg da han mottok søknadene om medlemskap fra Sverige og Finland i mai. Hvordan vil dette påvirke sikkerhetspolitikken i Norden?

End of an era: Future of Nordic security from a Finnish perspective

Med fullskalaangrepet på Ukraina krysset Russland en rød linje for Finland, noe som fikk landet til å forlate sin mangeårige militære alliansepolitikk og søke NATO-medlemskap. Finland beveger seg dermed bort fra mange tiår med vektlegging av gode relasjoner til nabolandet i øst til fordel for en tydeligst mulig avskrekkingsholdning. Dette medfører et sammenhengende område med NATO-medlemskap for de fem nordiske landene, og dette alliansefellesskapet vil føre med seg nye ambisjonsnivåer i det regionale rammeverket til NORDEFCO som hittil har vært blokkert av at Finland og Sverige forble utenfor NATOs kommandostruktur.

På hvilke områder har Norge best forutsetninger for å bidra til å styrke det nordiske forsvarssamarbeidet?

Hva skjer med sikkerhets- og forsvarspolitikken i Norden?

Finland og Sverige er på vei inn i NATO, Danmark har avviklet sitt langvarige forsvarsforbehold i EU.

Fremtidens nordiske forsvar. Veivalg sett fra Norge

A nuclear future and the evolution of the military dynamic on the Korean peninsula

North Korea’s nuclear program continues unabated and there is little prospect of a resolution to this seemingly intractable issue. The Kim regime, contrary to international law, is developing and testing a series of new missile and nuclear capabilities including more survivable missiles and tactical nuclear weapons that are increasingly difficult to defend against. At the same time, South Korea is investing in a series of conventional capabilities aimed at deterring and defending a North Korean nuclear attack. Consequently, there is increasing concern in the policy and academic discourse about strategic stability on the Korean Peninsula.

Ad-hoc Security Initiatives, an African response to insecurity

Cedric de Coning, Andrew Yaw Tchie og Anab Ovidie Grand skriver at ad-hoc sikkerhetsinitiativene (ASI-ene) i Sahel og rundt Tsjadsjøen representerer en ny form for kollektiv sikkerhet i Afrika. G5 Sahel Force og Multi-National Joint Task Force dukket opp fordi en håndfull afrikanske stater hadde behov for å sammen reagere på felles grenseoverskridende sikkerhetstrusler. Det eksisterende afrikanske sikkerhetssamarbeidet APSA var ikke tilpasset truslene. Til tross for at Den afrikanske union (AU) og partnere har investert betydelige beløp i African Standby Force, har ikke denne fredsbevarende beredskapsstyrken vært tilpasningsdyktig nok til å løse sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen. De Coning, Tchie og Grand sporer fremveksten av en ny type ASI, undersøker hvordan den tetter sikkerhetshullet og analyserer hvorfor African Standy Force ikke var i stand til å møte utfordringene i Sahel. De vurderer hva utviklingen har å si for APSAs fremtid, samt hvordan APSA kan samarbeide tettere med ASI-er i fremtiden.

Standby security arrangements and deployment setbacks: The case of the African Standby Force

The African Standby Force (ASF) is a key mechanism for advancing African agency in addressing the continent’s peace and security threats. The African Union (AU), regional economic communities (RECs) and regional mechanisms (RMs) have previously deployed stabilisation missions and ad hoc security initiatives (ASIs). Yet these deployments don’t strictly reflect the principles envisaged in the original ASF make-up and authorisation processes. In this report, the authors argue that the future of the ASF future should be seen as an opportunity for the AU and RECs/RMs to standardise the quest for African agency and adopt an agile approach that aims for better partnerships between the RECs, ASIs and member states.