Publikasjoner
Climate, Peace and Security: The case of South Sudan
The consequences of climate change can worsen South Sudan’s humanitarian crises and fragile security environment, marked by widespread communal conflict and a civil war since 2013. With a population estimated at 11 million, more than 1.6 million people have been internally displaced due to prolonged conflict.
Hybrid Media and Hybrid Politics: Contesting Informational Uncertainty in Lebanon and Tunisia
This paper investigates the dynamic relationship between hybrid media and hybrid politics in Lebanon and Tunisia. While previous research on the media in hybrid regimes has mainly focused on regime strategies of restricting and manipulating public debate, our analysis moves beyond repression. We argue that the ambiguities of hybrid politics, which combines democratic and authoritarian elements, not only constrain independent and critical reporting but also open up opportunities for journalistic agencies. We draw on Schedler’s concept of informational uncertainty to capture the epistemological instability of hybrid regimes and the strategies of political actors to control public knowledge. Distinguishing between three dimensions of media hybridity - economic, cultural and technological - we show how the new hybrid media environment significantly increases the volatility of hybrid politics and informational uncertainty for political actors. Our empirical analysis is based on seventy-one semistructured interviews with journalists in Lebanon and Tunisia conducted between 2016 and 2019. The material reveals a broad range of strategies used by journalists who employ the internal contradictions of hybrid politics to pursue their own agenda. The comparison between Lebanon and Tunisia also highlights contextual conditions that enable, or limit, journalistic agency, such as clientelistic dependencies, economic resources, and civil society alliances.
Journalism under instrumentalized political parallelism
Media systems where political parallelism co-exists with political clientelism have contradictory influences on journalistic practices. Journalists are encouraged to actively defend a cause and influence public opinion while expected to remain subservient to their political masters. The media studies literature has analyzed the impact of political parallelism and clientelism separately, without reflecting on the tensions that emerge when they operate together. The article examines journalism under instrumentalized political parallelism and argues that it plays out in a field defined by both horizontal and vertical conflicts. We add an elite-grassroots analytical perspective to the inter-elite tensions associated with a polarized public sphere. Political parallelism in non-democratic contexts seemingly leaves little room for journalistic agency, as the politically powerful tend to instrumentalize media outlets. However, by looking closely at the case of Lebanon, we argue that journalists are still able to act independently of and contrary to the elite's intentions. The empirical analysis shows how journalists navigate vis-à-vis the politicians by playing the relations game, exploiting internal contradictions in the system and connecting with popular grievances. The article contributes new knowledge about journalists’ resilience to instrumentalization in a context of media/politics connections that is commonly found outside the West.
Resilience in the age of crises
Denne forskningsrapporten undersøker konseptet 'resiliens' som en respons på ustabilitet og turbulens. Mens 'resiliens' brukes av flere internasjonale organisasjoner og nasjonalstater, hersker det usikkerhet og mangel på enighet om hva konseptet egentlig betyr – det betegner både evnen til å motsette seg endring, samtidig som det betyr det å være tilpasningsdyktig. Denne rapporten gir klarhet i debatten rundt 'resiliens' og argumenterer for at det er nødvendig å inkludere tid som en dimensjon når 'resiliens' skal brukes.
Politique africaine et méditerranéenne de la France : vers une réinvention de l’exceptionnalisme ?
Engasjement i Afrika er fremdeles kjernen i den franske utenrikspolitikken. I løpet av de siste tjue årene har denne politikken gjennomgått betydelige endringer, som ser ut til å bekrefte hypotesen om at en ny form for fansk eksepsjonalisme i Afrika fortsatt er en realitet. Det er ingen hemmelighet at fransk utenrikspolitisk praksis i Afrika har hatt et negativt image knyttet til Françafrique - et negativt ladet konsept som refererer til patronat og korrupte aktiviteter fra franske og afrikanske politiske, økonomiske og militære aktører. Denne utenrikspolitikken synes til å ha bli erstattet en ny tilnmærmingen. Hvordan kan denne karakteriseres? Er den fremdeles et instrument for å styrke fransk eksepsjonalisme, og i så fall hvordan? Er i det hele tatt eksepsjonisme fortsatt et fruktbart konsept for å forstå den franske utenrikspolitikken generelt, og overfor Afrika spesielt?
The EU's comprehensive response to out of area crises: Plugging the capability-expectations gap
Siden EU vedtok en “helhetlig tilnærming” til krisehåndtering i 2013, har EU brukt betydelig tid og energi på å effektivisere tilnærmingen. Nylig har vi også sett et skifte i terminologi fra "omfattende" til "integrert", noe som indikerer en utvidelse av tilnærmingen utover utviklingssikkerhetssammenheng for å omfatte forpliktelsen til synergistisk bruk av alle tilgjengelige verktøy på alle stadier av konfliktsyklusen. Denne endringen anerkjenner også behovet for å overvinne EUs egne juridiske, institusjonelle og budsjettmessige interne / eksterne dikotomier som tidligere har plaget en virkelig tilnærmet tilnærming. Men har denne endringen forbedret Unionens evne til å handle? Med utgangspunkt i institusjonell teori analyserer dette kapittelet hvorvidt EU har den administrative kapasiteten som trengs for å være en effektiv aktør på dette området.
Frankrikes Europa-politikk gir muligheter for Norge
Om man ønsker et EU som evner å verne om verdiene det europeiske samarbeidet bygger på ja, da må EU styrkes. Dette er hovedbudskapet i den nye franske europapolitikken. Og det burde Norge støtte opp under, selv om vi ikke er EU-medlem.
Norway – optimising EU non-membership to maximise mutual European added value
Flere land utenfor EU har samarbeidsavtaler med EU som i ulik grad integrerer dem i europeiske prosjekter etter eget valg. Et av de 'tredje' landene som er mest integrert i EUs aktiviteter og regelverk er Norge. Hva er det som motiverer nordmennene - hvis land lett ville være kvalifisert for EU-medlemskap i alle henseender - til å velge et slikt vidtrekkende samarbeid, uten medbestemmelse i utformingen av de regler og forskrifter de må følge? Pernille Rieker er Forsker I ved norsk utenriskpolitisk institutt med fokus på europeisk integrasjon og europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I denne artikkelen forklarer hun hvordan søket etter europeisk merverdi bringer Norge svært nær EU-medlemskap, og hvorfor landet velger ikke å gå lenger.
Climate Change and Security in the Arctic
A new report by the Center for Climate and Security (CCS), an Institute of the Council on Strategic Risks (CSR), together with the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI), assesses the security risks posed by a warming climate in the Artcic. The analysis looks at two future warming scenarios (curbed and uncurbed) to project security threats alongside potential environmental changes deemed likely in the High North by 2030. The analysis identifies a number of key climate security risks across both warming scenarios, but notes that the risks are more severe and more likely in an “uncurbed” warming scenario. In a “curbed” scenario in which the world takes rapid action to curb climate change, including by transforming energy use, decarbonizing the global economy, and building international institutions to manage climate risks, the Arctic is likely to see fewer opportunities for severe security risks. The report recommends integrating this climate risk analysis into Arctic planning strategies into the coming years, and avoiding the uncurbed warming scenario. Specifically, the analysis highlights five key findings: 1) A warmer and increasingly navigable Arctic will lead to more commercial, civilian, and military activity, rendering the region more prone to accidents and misunderstandings between major players. 2) Increased commercial activity significantly expands the likelihood of states like Russia and China using civilian and commercial actors as vehicles for strategic positioning, dual-use data collection, and for gray zone operations which may escalate to direct confrontation. 3) The institutions that have helped depoliticize and produce stability in the Arctic for several decades may not have sufficient mandates and authorities, or be resilient enough to withstand new demands resulting from climate change. 4) To manage a more complex operating environment in the Arctic, with ever more state and non-state actors, governments will need an integrated toolbox that includes legal, economic, diplomatic, and military instruments. Robust mechanisms for cooperation and communication with civilian and commercial actors will be particularly useful. 5) States are likely to place higher demands on their military forces in the Arctic, particularly as regards to monitoring, assertions of sovereignty, search and rescue, and other Coast Guard duties given higher levels of overall activity in the region. New climatic realities may also reduce the constraints for force projection in the region. At the same time, over-reliance on military approaches in the region could risk escalating conflicts. To build resilience to the above threats, the report recommends that allied Arctic nations begin to advance the elaboration of a “Military Code of Conduct for Arctic Forces,” or other form of renewed dialogue among regional security actors, to address joint security risks.
Bra med bombefly
Både politikere og forskere har uttrykt bekymring knyttet til deployeringen av amerikanske B1 bombefly på Ørlandet og til alliert aktivitet i våre områder mer generelt. Det er imidlertid dessverre en del synsing og upresisheter i kritikken, noe som er synd gitt hvor viktig sikkerhet er for oss alle.