Forsker
Roman Vakulchuk
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Roman Vakulchuk er seniorforsker ved NUPI. Han har en doktorgrad i økonomi fra Jacobs University Bremen i Tyskland. Vakulchuk har særlig kunnskap om Kazakhstan, øvrige land i Sentral-Asia og Ukraina, og forskningsfelt inkluderer økonomisk endring og integrasjon, klimaendringer, handel, infrastruktur og transport, næringlivskultur og statskapitalisme i fremvoksende markeder.
Vakulchuk har arbeidserfaring som prosjektleder og ekspert i forskningsprosjekter organisert av blant andre Verdensbanken, Asian Development Bank, Utenriksdepartementet og Norges forskningsråd. Vakulchuk har også arbeidet for Shell i Tyskland. Han snakker engelsk, russisk, ukrainsk, fransk og tysk.
Ekspertise
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Vann og konflikt i Sentral-Asia
Dette prosjektet vurderer den eskalerende vannkrisen i Sentral-Asia, med fokus på nøkkelpunkter som Qosh Tepa-kanalen, for å analysere hvordan klimaendringer, befolkningsvekst, og unilaterale vannstra...
Mistra Mineral Governance (MISTRA)
Mistra vil hjelpe offentlige og private beslutningstakere i Sverige og EU med å navigere i landskapet for kritiske mineraler og overgangen til lavkarbonenergi....
Dette er det mest kritiske materialet for det grønne skiftet
Nytt arktisk kappløp? Kritiske materialer for energiskiftet (NEXTRUSH)
Prosjektet NEXTRUSH undersøker de geopolitiske og miljømessige implikasjonene ved å hente ut kritiske mineraler fra Arktis i sammenheng med det globale skiftet mot nullutslippsenergi, og kombinerer in...
The failure to decarbonize the global energy education system: Carbon lock-in and stranded skill sets
Den globale energiomstillingen medfører en omrokkering av yrker og arbeidsmarkeder, som igjen er avhengig av tilgang på arbeidskraft med riktig utdanning og kompetanse. Denne studien undersøker hvor raskt høyere utdanning, globalt sett, skifter fokus fra fossil energi til fornybar energi i sitt undervisningsinnhold. Artikkelen er basert på en gjennomgang av 18 400 universiteter, hvorav 6142 universiteter i 196 land tilbyr energispesifikke utdanninger. Studien sammenligner forekomsten av utdanningsprogram rettet mot fossil og fornybar energi. Funnene viser at omstillingen til fornybar energi globalt ikke gjenspeiles i endringer i høyere utdanning. Universiteter fortsetter å prioritere kull- og petroleumsstudier. I 2019 hadde 546 universiteter fakulteter og/eller studieprogrammer dedikert til fossil energi, mens kun 247 universiteter hadde fakulteter og/eller studieprogrammer i fornybar energi. Så mange som 68% av verdens energirelaterte utdanninger var rettet mot fossil energi, og kun 32% fokuserte på fornybar energi. Dette vil si at universiteter ikke klarer å imøtekomme den økende etterspørselen etter arbeidskraft innen ren energi. Med den nåværende endringstakten vil energirelaterte utdanninger først være 100% dedikert til fornybar energi i år 2107. Ettersom en karriere varer rundt 30 til 40 år, oppstår det en risiko for langsiktig karbon «lock-in» og utdatert kompetanse gjennom (feil)utdanning. Resultatene indikerer også at utviklingsland henger etter industriland på dette området, til tross for at de har et større behov for fagpersoner innen fornybar energi. Sammen med manglende kapital, underutviklede reguleringsrammeverk for fornybar energi og inngrodde interesser i fossil energi, kan misforholdet mellom energirelatert utdanning og behovene til fornybar energisektor hindre energiomstillingen i mange utviklingsland.
Våre eksperter på Russland og krigen i Ukraina
Why carbon border adjustment mechanisms will not save the planet but a climate club and subsidies for transformative green technologies may
We find that both empirical results and economic theory show that carbon border adjustment mechanisms (CBAMs) will be ineffective at meeting global goals for carbon emissions reduction; but CBAMs will be effective at improving the competitiveness of the domestic industries by assuring that imports bear equal costs of carbon pricing. We elaborate two complementary proposals that hold greater promise for meeting climate goals: (i) a Climate Club, where member countries impose a minimum price for carbon emissions at home and a tariff surcharge on all imports from non-member countries; and (ii) a 0.2%-of-GDP subsidy by high-income countries for transformative research designed to make green energy cheaper than fossil fuels. We discuss multiple paths for a Climate Club to be accommodated within the rules of the World Trade Organization and recommend use of the exception clause under GATT Article XX.
Introduction to Climate Change in Central Asia
The Central Asian region has been and will continue to be significantly impacted by climate change and all the region’s countries have pledged nation- ally determined contributions (NDCs) under the Paris agreement. This chapter aims to assess how likely Central Asian countries are to fulfil these pledges. To answer this question, we compare the NDCs to their respective national development programmes and historical trends. The results show that the countries of Central Asia vary in their ability to fulfil their pledges and that doing so will require structural changes to their energy systems, substantial investments in infrastructure and, most importantly, the alignment of their development plans with their declared climate goals. None of the countries have thus far engaged in structural reforms aimed at large-scale climate change adaptation and mitigation.
Climate Change in Central Asia: Decarbonization, Energy Transition and Climate Policy
This chapter provides a broad introduction to the impact of climate change in Central Asia, a region that has been experiencing a greater rise in temperatures than other parts of the world. The chapter shows how climate change represents a significant threat to Central Asia, exacerbating existing economic and environmental challenges and fueling regional tensions over resource management. Inefficient water resource management at the national level and limited regional collaboration on the management of water resources, coupled with state capacities that remain insuffi- cient to tackle climate change impacts, compound water-related tensions between the countries in the region. The chapter also shows how decarbonisation efforts in Central Asia are still in their early stages, with coal remaining a primary source of energy. Although the Central Asian countries have announced decarbonisation targets and adopted green economy strategies and programmes to reduce green- house gas emissions, a large-scale clean energy transition remains unlikely in the short term. The chapter concludes by identifying a lack of scholarship on climate change in Central Asia, which limits the development of a coherent approach to climate change mitigation and adaptation and evidence-based decision-making in the region. The chapter argues that a more coordinated approach to tackling climate change across the region is needed, requiring closer collaboration and more effective joint management of natural resources by the five Central Asian states. Finally, the chapter presents the chapters in the rest of the book.
Central Asian Climate Policy Pledges Under the Paris Agreement: Can They Be Fulfilled?
The Central Asian region has been and will continue to be significantly impacted by climate change and all the region’s countries have pledged nation- ally determined contributions (NDCs) under the Paris agreement. This chapter aims to assess how likely Central Asian countries are to fulfil these pledges. To answer this question, we compare the NDCs to their respective national development programmes and historical trends. The results show that the countries of Central Asia vary in their ability to fulfil their pledges and that doing so will require structural changes to their energy systems, substantial investments in infrastructure and, most importantly, the alignment of their development plans with their declared climate goals. None of the countries have thus far engaged in structural reforms aimed at large-scale climate change adaptation and mitigation.