Forsker
Matthew Blackburn
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Matthew Blackburn er seniorforsker i NUPIs forskningsgruppe for Russland, Asia og internasjonal handel. Han er også tilknyttet forsker ved Institute of Russian and Eurasian Studies ved Uppsala universitet. Hans forskningsagenda omfatter politikk i Russland og Eurasia, inkludert både innenrikspolitikk og mellomstatlige relasjoner. Han har forsket på samtidens politiske legitimering og folkelige svar på statsdiskurser, med særlig fokus på hvordan regimer mobiliserer på idénivå og håndterer utfordringene fra nasjonalistisk og populistisk opposisjon. For tiden forsker han på utvikling i russisk politikk under krigen, inkludert det nye forholdet mellom stat og samfunn, offentlig opinion, nasjonalistisk opposisjon og nye statlige ideologiske prosjekter.
Blackburn driver også med forskning på samarbeidet mellom Iran, Russland og Kina ved Senter for Geopolitikk og er forskningskoordinator for Civilizationalism-prosjektet ved Stanford University.
Ekspertise
Utdanning
2018 PhD, (Russian and East European Studies Programme) University of Glasgow.
2013 International Masters in Russian and Eastern European Studies and International Relations, Glasgow University and KIMEP University (Almaty
Arbeidserfaring
2023- Senior Researcher, Norwegian Institute of International Affairs (NUPI)
2021-2023 Ulam Research Fellow, University of Warsaw
2018-2021 Postdoctoral researcher, Institute of Russian and Eurasian Studies at Uppsala University
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreThe morphology of Putinism: the arrangement of political concepts into a coherent ideology
Akademia viser delte meninger når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Putinisme er en helhetlig ideologi. Med beslutningen om å invadere Ukraina krever dette spørsmålet en ny vurdering. Denne artikkelen tolker utviklingen av Putinisme i morfologiske termer og sporer hvordan politiske konsepter har utviklet seg til en distinkt "tynn" ideologi. Etter å først folke den opprinnelige dannelsen av Putinismen (2000-2012), analyserer jeg hvordan sammenvevde prosesser av sikkerhetisering og kulturisering har omformet ideologiens kjerne-, grensende- og perifere konsepter. Endringen ble innledet av en diskursiv lukking mellom Kreml og dets ideologiske motstandere ved kritiske vendepunkt i 2012 og 2014. En vektlegging av Putinismens reaktive, hendelsesdrevne dynamikk avslører hvordan den fungerer som en iboende moral som forsterker eksisterende maktnettverk og søker etter å vinne befolkningens lojalitet. Å bevare kultur og sikkerhet har blitt synonymt med å opprettholde Den russiske føderasjonens selve eksistens. Ved iverksettelsen av den "spesielle militæroperasjonen" i februar 2022, ble ikke denne ideologien umiddelbart transformert, men heller brukt på et nytt og mer dramatisk nivå. Den ideologiske omkonfigureringen som undersøkes i denne artikkelen må forstås som en avgjørende forløper til beslutningen om å eskalere krigen i Ukraina, noe som dramatisk og uforutsigbart omformer Russlands politiske utvikling.
Pragmatism and protest: Russia’s communist party through Covid-19 and beyond
Covid-19-epidemien kom på et sensitivt tidspunkt for Russlands lederskap, som var i ferd med å igangsette en politisk omstart og strukturelle reformer, inkludert et forsøk på å fjerne presidentperiodebegrensninger. Denne artikkelen undersøker hvordan spørsmål knyttet til pandemien genererte nye muligheter for den systemiske opposisjonen, Kommunistpartiet i Den russiske føderasjon, som fremsto som epidemiens viktigste vinnere. Den ofte undervurderte rollen til systemiske opposisjonspartier i valgautoritære systemer, som balanserer mellom «stemme» og «lojalitet» for å gagne både seg selv og regimet, analyseres her i lys av Covid-19-krisen.
Introduction to the Special Issue on Under Communism’s Shadow The Memory of the Violent Past in Present-Day Russia
Det finnes kanskje ikke noe tema som er mer sentralt for konseptet "postkommunisme" enn hvordan Sovjetunionens fortid blir husket, utfordret eller glemt. Studier av historisk minne er ofte riktig knyttet til identitetspolitikk og nasjonsbygging. Selv om det brukbare rammeverket fra tidligere er bredt anvendelig på alle moderne stater, er det i det russiske tilfellet en grad av alarmisme og negativitet knyttet til tolkninger av hvordan landet har håndtert sin kommunistiske fortid, særlig med tanke på vold. Et viktig element ved dette er den teologiske forståelsen av fremgangen og betydningen av overgangsparadigmet. Innen minnestudier manifesterer dette seg i dominansen av den kosmopolitiske minnemodusen som den "riktige" måten å minnes den voldelige fortiden på. Introduksjonen gjennomgår eksisterende litteratur om Russlands minnepolitikk og peker på tre begrensninger: (1) en overbetoning av det politiske sentrum og manglende evne til å fange opp regionale variasjoner, (2) for stort fokus på tilbudssiden av minnepolitikk, og (3) ensidige fremstillinger av rollen Den store fedrelandskrigen spiller i russisk minnepolitikk. Videre drøfter introduksjonen hvordan bidragene i spesialnummeret til tidsskriftet addresserer disse begrensningene i litteraturen og viser hvordan disse samlet sett bidrar med ideer til ny forskning på minnestudier. I tillegg argumenteres det for hvordan denne nye forskningsagendaen kan gi bedre forståelse av minnerelaterte prosesser og deres forbindelse til bredere ideologiske, kulturelle, sosiale og politiske endringer i Russland.
Russlandskonferansen 2024
Russlandskonferansen 2024: Russland i krigstid – svak eller sterk?
Bli med oss den 22. oktober for den årlige Russlandskonferansen!
Norway and Romania: Navigating Information Warfare
Studien «Norway and Romania: Navigating Information Warfare» utforsker bruken av desinformasjon, propaganda og interferens for å manipulere offentlig diskurs midt i Ukraina-krigen. Den diskuterer hvordan disse taktikkene utnytter historisk sensitivitet og grensesensitivitet for å delegitimere Ukraina og avlede fra de globale økonomiske konsekvensene av russisk aggresjon. Forskningen fremhever hvordan slike strategier prøver å flytte skylden og påvirke internasjonale oppfatninger til fordel for Russland. Studien analyserer hvordan russisk politisk krigføring manifesterer seg i både Norge og Romania, og fokuserer på hvert lands særtrekk. Denne studien er en av leveransene fra FLANKS II-prosjektet utført i smararbeid mellom New Strategy Center i Romania og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) i Oslo.
Den russiske føderalisme-modellen: Endrer dynamikken mellom sentrum og regioner seg i krigstid?
Hvordan har Russlands krig mot Ukraina påvirket forholdet mellom sentrum og regioner i Russland?
Myths in the Russian Collective Memory: The “Golden Era” of Pre-Revolutionary Russia and the “Disaster of 1917”
This paper examines shared ideas, values and interpretations of the past in the “collective memory” of the 1917 October Revolution. Employing a qualitative approach to examine collective memory “from below,” two age cohorts were interviewed in three Russian cities from a variety of social groups in 2014–2015. What was revealed was the existence of a strong positive myth about the pre-revolutionary era of 1900–1914, as well as positive references to the current Putin era. Both eras were “positive” in that Russia was/is a “normal European power,” “on the rise economically” and “respected by the other powers.” In terms of the definitive national trauma, an overwhelming majority viewed the 1917 October Revolution as a break or rupture in Russian history that caused appalling destruction. This view of 1917 as catastrophic leads to certain key “lessons”: that revolutionary change is inherently destructive and wasteful and that external forces had (and have) a vested interest in weakening Russia from without whenever she is at her most vulnerable. Overall, at the heart of myths over 1917 we find a central occupation with the threat of disintegration and a yearning for stability and normality, highlighting how collective memory interacts with political values and social identity.
Discourses of Russian-speaking youth in Nazarbayev’s Kazakhstan: Soviet Legacies and Responses to Nation-building
Research into post-independence identity shifts among Kazakhstan’s Russian-speaking minorities has outlined a number of possible pathways, such as diasporization, integrated national minority status and ethnic separatism. Drawing on semi-structured interviews with young people in Almaty and Karaganda, I examine how Russian-speaking minorities identify with the state and imagine their place in a ‘soft’ or ‘hybrid’ post-Soviet authoritarian system. What is found is that Russian-speaking minorities largely accept their status beneath the Kazakh ‘elder brother’ and do not wish to identify as a ‘national minority’. Furthermore, they affirm passive loyalty to the political status quo while remaining disinterested in political representation. Russian-speaking minorities are also ambivalent towards Kazakh language promotion and anxious about the increasing presence of Kazakh-speakers in urban spaces. This article argues that two factors are central to these stances among Kazakhstan’s Russian-speaking minorities: the persistence of Soviet legacies and the effects of state discourse and policy since 1991.
Mainstream Russian Nationalism and the “State- Civilization” Identity: Perspectives “from below”
Based on more than 100 interviews in European Russia, this article sheds light on the bottom-up dynamics of Russian nationalism. After offering a characterization of the post-2012 “state-civilization” discourse from above, I examine how ordinary people imagine Russia as a “state-civilization.” Interview narratives of inclusion into the nation are found to overlap with state discourse on three main lines: (1) ethno-nationalism is rejected, and Russia is imagined to be a unique, harmonious multi-ethnic space in which the Russians (russkie) lead without repressing the others; (2) Russia’s multinationalism is remembered in myths of peaceful interactions between Russians (russkie) and indigenous ethnic groups (korennyye narodi) across the imperial and Soviet past; (3) Russian culture and language are perceived as the glue that holds together a unified category of nationhood. Interview narratives on exclusion deviate from state discourse in two key areas: attitudes to the North Caucasus reveal the geopolitical-security, post-imperial aspect of the “state-civilization” identity, while stances toward non-Slavic migrants in city spaces reveal a degree of “cultural nationalism” that, while sharing characteristics with those of Western Europe, is also based on Soviet-framed notions of normality. Overall, the article contributes to debates on how Soviet legacies and Russia’s post-imperial consciousness play out in the context of the “pro-Putin consensus.”