Jenny Lorentzen

Gendering Security Sector Reform through Capacity Building? The MINUSMA Specialized Police Team on Crime Scene Management

En viktig del av internasjonal fredsbygging er støtte til reform av sikkerhetssektoren i konfliktrammede stater. Dette gjøres blant annet ved å tilby kapasitetsbygging gjennom innsatser i FNs fredsoperasjoner. Fra 2019 til 2022 sørget et norskledet polititeam for kapasitetsbygging innen åstedsgranskning til maliske sikkerhetsstyrker som en del av FNs fredsbevarende styrker i Mali (MINUSMA). De norske offiserene jobbet med å organisere kurs og som mentorer for de maliske offiserene. Denne artikkelen bruker eksempelet fra MINUSMA til å studere hvordan ekstern støtte til reform kan bidra til å fremme kjønnsperspektiver i sikkerhetssektoren i konfliktrammede land. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og Kvinner, fred og sikkerhetsagendaen oppfordrer FNs medlemsland til å bidra til økt kvinneandel og integrering av kjønnsperspektiver i FNs fredsoperasjoner. Til tross for dette, settes det ikke alltid søkelys på kjønnsperspektivet når slik støtte tilbys. Analysen viser at de norske offiserene arbeidet aktivt for å fremme likestilling og kvinners deltakelse, til tross for at det ikke var en sentral del av prosjektet, og uten at det fantes referanser til resolusjon 1325 eller kvinner eller kjønnsperspektiver i prosjektdokumentet. I stedet viste offiserene til at kvinners deltakelse og likestilling er innlemmet i den «norske måten å jobbe på», samt MINUSMAs mandat som grunnlag for dette arbeidet. Feministisk forskning skiller mellom en tradisjonell og transformerende tilnærming til hvordan en arbeider med kjønn og sikkerhetssektorreform, der en tradisjonell tilnærming innebærer at man jobber innenfor eksisterende strukturer med for eksempel å øke kvinners deltakelse eller for at kvinner skal motta samme type kompetanseheving. En transformerende tilnærming vil derimot innebære at man tar en nærmere titt på disse strukturene, og at man ser på hvordan kvinners roller i sikkerhetssektoren påvirkes av samfunnsmessige, kulturelle og religiøse normer. Artikkelen finner at arbeidet hovedsakelig har lent seg på tradisjonelle forståelser av kjønn, og at mulighetene for kapasitetsbygging til å bidra til dypere endringer i sikkerhetssektoren derfor er begrenset. Funnene tyder dermed videre på at individuelle offiserer kan gjøre mye for å fremme kvinners deltakelse og kjønnsperspektiver, men mer radikal transformasjon av sikkerhetssektoren vil trolig kreve handling på mer strukturelt nivå.