Forsker
Arne Melchior
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Arne Melchior forsker på internasjonal handel og global utvikling, handelspolitikk og internasjonale økonomiske institusjoner, internasjonal ulikhet, geografisk økonomi og regional utvikling. Han har særlig arbeidet med Asia, India og Kina. Melchior avla doktorgrad i økonomi ved Universitetet i Oslo i 1997. Tema for avhandlingen var internasjonal økonomisk integrasjon.
Melchior har ledet forskningsgruppen for internasjonal økonomi på NUPI i flere perioder, og har vært assisterende direktør ved instituttet i tre år. Han har erfaring fra internasjonale handelsforhandlinger som departementsansatt, inkludert multilaterale forhandlinger og bilaterale forhandlinger med flere asiatiske land. Han har ledet en rekke forskningsprosjekter.
Ekspertise
Utdanning
1997 Dr. polit., Institutt for økonomi, avhandling: On the Economics of Market Access and International Economic Integration.
1981 Internasjonal økonomi og europeisk integrasjon, College of Europe, Brugge
1990 Cand. polit, økonomi, Universitet i Bergen.
Arbeidserfaring
1989- Forsker/seniorforsker/ass.dir./avdelingsleder ved NUPI
1981-1987 Førstekonsulent/byråsjef i Handels og sjøfartsdepartementet
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreAnnex to the report 'Norway’s strategic dependencies in global supply chain networks'
This annex is connected to the NUPI Report 'Norway’s strategic dependencies in global supply chain networks' found here: https://www.nupi.no/en/publications/cristin-pub/norway-s-strategic-dependencies-in-global-supply-chain-networks
Norway’s strategic dependencies in global supply chain networks
Economic interdependence and global supply chains are being investigated anew. For a long time, a belief in the ability of growing economic ties to foster cooperation, dampen conflict, and enhance prosperity was predominant in academic and political thinking alike. However, these assumptions have recently proven to be half-truths at best. Rather than dampen conflict, the asymmetries of global supply chains have turned them into coercive tools for the powerful to wield against the powerless. Through sanctions and export controls, states controlling vital chokepoints in global economic networks can cause harm in targeted states, and through controlling the nodes of information highways, intelligence agencies can gain access to sensitive information by leveraging the key position of their domestic companies. For states with small, open economies, this development poses a thorny problem: the toolbox for realigning global supply chains is limited, but reliance on supply chains beyond national control is extensive. The problem is not limited to being in a position of dependence, however. For smaller states, being in control over global assets, or being a key provider of a product or resource others depend on can be a double-edged sword. As economic coercion becomes more widely deployed, the impetus for protecting and securing assets increases, and the risk that they might drag smaller states into geopolitical contests grows. Addressing these concerns, it is vital to develop tools, frameworks, and methodologies for assessing supply chains from a national perspective, with a focus on how economic interdependence might introduce geopolitical risks. Against this background, this report builds on recent theoretical and methodological developments for analyzing global supply chains in light of their potential for geopolitical weaponization. More precisely, it will study Norway’s position in global value chains by combining recent methodological developments on the network analysis of supply chains and recent analysis of country-level aggregated analysis of supply dependencies. This allows for a study of supply chains as networks of economic relations, in which the position of different national economies contains both strategic capacities, or assets, by being central suppliers on which other countries depend, and vulnerabilities, by depending heavily on other countries. The report thus uses network analysis to identify Norway’s positions and their related strategic vulnerabilities and assets. Link to the Annex for this report: https://www.nupi.no/publications/cristin-pub/annex-to-the-report-norway-s-strategic-dependencies-in-global-supply-chain-networks
Blikk på EØS 30 år
Norge har gjennom 30 år vært knyttet til EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. Dette har ifølge foreliggende forskning ført til en kraftig vekst i handelen og en økning i realinntekten på 2-6%. I tillegg kommer andre gevinster, for eksempel administrativ innsparing ved å ha et felles regelverk i EØS, og velferdsgevinster av felles miljøregulering i Europa. EØS-avtalen er unik ved å ha et omfattende felles regelverk som oppdateres løpende. Tusenvis av EØS-bestemmelser er del av lover og praksis som folk og bedrifter møter hver dag uten nødvendigvis å vite at de skyldes EØS. Østutvidelsen fra 2004 gjorde EØS til et integrert og voksende marked med over 500 millioner innbyggere, og har ført til økonomisk og sosial utjevning i Europa ved at de nye medlemslandene har tredoblet inntekten. Innvandrere fra nye EU-medlemsland har høy yrkesdeltaking og står nå for ¼ av innvandrere i Norge. EU er fortsatt Norges klart viktigste partner med rundt 60% for både handel og investeringer. I EØS-området har handelen mellom og med nye medlemsland vokst raskest. For handelen med varer har EØS ført til et sømløst felles marked for de sektorer som omfattes. Også for tjenester har EØS ført til sterkere integrasjon, men forskjeller mellom nasjonale reguleringer begrenser fortsatt handelen. Fullføring av det indre marked for tjenester er viktig for små og mellomstore bedrifter, og viktig for å skape effektive verdikjeder i Norge og Europa. Norge har i EØS-perioden hatt en betydelig bytteforholdsgevinst på grunn av sterkere prisvekst for eksport enn for import, og handel både i og utenfor EØS har bidratt til dette. EU har de siste årene lempet på regelverket for statsstøtte i det indre marked, dels motivert av det grønne skiftet og subsidier i Kina og USA. Dette fører til en ny industripolitikk med nye samarbeidsformer der EFTA kan delta, men med noen utfordringer. Digitalisering har skapt nye globale utfordringer der EU spiller en ledende rolle som regulator, med virkninger også for EØS. Spesielt har felles regulering i telesektoren gitt store gevinster og bidratt til konkurransedyktige digitale tjenester. I det nye handelspolitiske klimaet blir skillet mellom hva som er innenfor og utenfor EØS gradvis mer uklart. Et eksempel er klimapolitikken, der Norge gjennom EØS deltar i EUs system for klimakvoter, men det er uavklart om Norge skal innføre EUs karbonavgift på import fra tredjeland (CBAM). Samarbeidet med EU påvirker i økende grad handelspolitikken overfor tredjeland, der EFTA tradisjonelt har hatt selvstendighet. Den nye geopolitikken fører også til handelspolitiske utfordringer som ikke dekkes av EØS, og der EFTA ikke har noe klart svar samtidig som EU innfører nye virkemidler. På noen områder, for eksempel eksportrestriksjoner og sanksjoner, har Norge et stadig tettere samarbeid med EU.
Dei politiske følgja av sanksjonar i Russland
Ein sentral motivasjon bak økonomiske sanksjonar har tradisjonelt vore å fremje politisk endring, enten ved press på regime eller ved å støtte politisk opposisjon. I kva grad har sanksjonar lykkast i dette arbeidet?
Russlandskonferansen 2022: Den russiske økonomien, energisektoren og klimaendring – Kva no?
Årets russlandskonferanse skal sjå nærare på kva krigen i Ukraina har hatt å seie for russisk økonomi og energisektor. Utanriksminister Anniken Huitfeldt opnar konferansen.
Covid-19, global handel og medisinsk beredskap
Covid-19 førte i andre kvartal 2020 til det nest største tilbakeslag i verdenshandelen etter andre verdenskrig, men handelsverdien tok seg raskt opp igjen, til normalt nivå ved årsskiftet. Epidemien rammet sektorene ulikt, med et kraftig tilbakeslag for olje, industri- og investeringsvarer, mens handelen med mat og legemidler ble opprettholdt og handelen med smitteverns- og medisinsk utstyr eksploderte. Covid-19 rammet via oljeprisen norsk eksport mer enn importen, og raderte ut handelsoverskuddet. Under krisen i 2020 leverte Kina økningen i smittevernsutstyr, mens Vest-Europa leverte legemidlene. Vest-Europa står for ¾ av verdens eksport av legemidler, og for Norge er handel med Europa en del av beredskapen. Under krisen i 2020 dro Norge nytte av europeisk samarbeid gjennom åpne grenser for handel, felles godkjenning av medisiner, og tilgang til vaksiner. Mange land innførte eksportrestriksjoner for medisinske varer; India også for legemidler, med forsyningskrise i Norge for enkelte preparater. Global fordeling av vaksiner blir en ny test for verdenshandelen, og Norge bidrar finansielt. Globalisering av verdikjedene for avpatenterte medisiner (generika) har de siste årene ført til hyppigere legemiddelmangel, uavhengig av koronakrisen.
EUs grønne giv – implikasjoner for norsk europapolitikk
EU lanserte mot slutten av 2019 European Green Deal. Dette er en klimastrategi for å nå målene i Parisavtalen, men også en økonomisk vekststrategi, og forventes å definere EUs sentrale prioriteringer i årene fremover. Hvordan vil dette påvirke Norge, og norsk europapolitikk? En ny NUPI-rapport, forsøker å gi svar. Norge er tett koblet til EU via EØS avtalen og en lang rekke andre avtaler, herunder Klimaavtalen som definerer rammene for norsk klimapolitikk frem mot 2030. Når EU endrer sine mål og sin virkemåte, så vil dette også påvirke Norge i stor grad. Noen sentrale observasjoner i rapporten er at: • Det er en spenning i Norge mellom energipolitikken i form av fortsatt olje- og gassproduksjon, på den ene siden, og ambisiøse klimamål, på den andre. EUs grønne giv løfter klimapolitikken til politikkens elitedivisjon og kan gjøre det mer krevende å håndtere denne spenningen. Tradisjonelle allierte i EU - som Sverige og Danmark - har f.eks et annet syn på gass som del av løsningen enn det Norge har. • Grønn Giv innebærer at EU utvikler nye regler med potensielt stor betydning for Norge, men det forvaltningsmessige oppsettet for vurdering og håndtering av nye EU regler i Norge er ikke tilpasset en slik økning i volumet på nye regler. • Grønn giv er "sektorovergripende" og trekker EU Kommisjonen i retning av større integrasjon på tvers av ulike saksfelt. Norsk forvaltning er imidlertid definert av et sektor-prinsipp. Dette innebærer en betydelig økning av behovet for koordinering på tvers av ulike departementer og etater i Norge. • Fordi Norge står utenfor EU, har Norge størst mulighet til å påvirke innretting på nye regler og tiltak tidlig i prosessen, gjennom deltakelse i ekspertgrupper i en forberedende fase. Tempoet og omfanget av nye regler som nå utarbeides gjør dette arbeidet krevende. • Grønn giv innebærer en serie med endringer som potensielt griper inn i eksisterende konfliktlinjer i norsk politikk knyttet til EØS og suverenitetsavståelse. • Det er behov for økt kunnskap og dialog mellom forvaltningen, næringslivet, akademia og sivilt samfunn om hvilke muligheter og utfordringer EUs grønne giv innebærer. Et "grønn giv forum" kan være nyttig for å sikre at ulike norske aktører utnytter de muligheter som ligger i EUs grønne giv. • Grønn giv viser at EØS avtalen har sine begrensninger som det sentrale tilkoblingspunktet til EU. En mer institusjonalisert dialog på øverste politiske nivå mellom Norge og EU vil kunne bidra til å bøte på disse utfordringene. Rapporten er finansiert av Utenriksdepartementet.
Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel
Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel
Korleis vil EU sin 'Green Deal' påverke Noreg?