KRONIKK: Hvem eier i Norge? NUPI-forskere fant en del hull i eierskapsoversiktene

(Dagens Næringsliv): Bør vi alltid følge nøye med når utlendinger vil kjøpe norske foretak og eiendommer?

Nei, ikke alltid. Utenlandske investeringer bringer mye godt med seg, og norske foretak nyter godt av å investere utenlands. Som et lite land er Norge tjent med en åpen økonomi. Dessuten lukter det fort diskriminering hvis nasjonalitet alene skal utløse spesiell oppmerksomhet. Men når utenlandske investeringer blir problematisert, trenger vi verktøy som gir oversikt og innsikt.

• Vil du vite mer om vår forskning på internasjonale investeringer? Les om forskningsprosjektet Consequences of Investments for National Security (COINS) her.

Tilgjengelig informasjon har klare begrensninger

Med økt aktivitet fra utradisjonelle investorland som Kina, Russland og noen arabiske land (medlemmene i Gulfrådet), opplever mange behov for at noen følger bedre med.

Vi har kartlagt informasjonskildene til eierskap i foretak og eiendom i Norge, som del av NUPIs forskning om balansegangen mellom økonomiske gevinster og sikkerhetshensyn ved investeringer. Vi har sondert med alle nasjonale kilder som vi opplever er særlig relevante.

Vi finner at tilgjengelig informasjon har noen klare begrensninger.

Justis- og beredskapsministeren pekte på noen forbedrende tiltak i sin redegjørelse om Bergen Engines-saken i Stortinget før påske. Det spørs om det ikke trengs flere grep. Vi tror bedre informasjonsverktøy er nødvendig for å sikre at næringslivsaktører, myndigheter og folk flest vil fortsette å ønske mange utenlandske investeringer velkommen.

• Les også: Bergen Engines-saken synliggjør behov for regelendringer

Statistisk sentralbyrå (SSB) systematiserer store mengder data, som de samler fra andre byrå, registre og myndighetsorganer. Statistikkene for utenlandske direkteinvesteringer i foretak og datterselskap i Norge dekker godt og blir stadig bedre. Siden 2017 er informasjon om ultimate eiere – i tillegg til direkte eiere – blitt mer tilgjengelig, som bidrar til å avklare reelle eiere i enden av ofte kompliserte eierkjeder.

Manglene i statistikken

Statistikkene har likevel mangler.

Det publiseres ikke statistikk som viser ulike investorlands eierinteresser i bestemte næringer, og statistikkene for eierskap i fast eiendom er lite dekkende. SSBs data vil dessuten alltid være anonymisert når de publiseres eller gis til aktører utenfor byrået.

Les også: 

• Nordmenn skeptiske til investeringar frå Russland og Kina
• Kronikk: Skepsis til kinesiske investeringer
• Huawei - en risiko eller ikke?

Andre kilder gir tilgang til identifiserbar eierskapsinformasjon. Brønnøysundregistrene og Kartverket har utviklet søkbare tjenester, som gir rask og gratis adgang til opplysninger om hvem som eier foretak og eiendommer. Men du ser ikke nødvendigvis om eierne er norske eller utenlandske. Oversikter må du pusle sammen selv. Registrering i grunnboken til Kartverket er dessuten ikke et krav, men et valgfritt gode.

Krever detektivarbeid

Vår opplevelse er at det blir registrert mye eierskapsinformasjon i Norge, men at den i liten grad blir systematisert på måter som gir oversikt over reelle og identifiserbare eierinteresser. Vi kan gjøre mange søk, men ofte krever det et lite detektivarbeid å finne ut om de registrerte eierne er norske eller utenlandske og om det står andre og større aktører bak.

For eiendommer mangler det også gode oversikter basert på anonymiserte data. SSB og noen av de nasjonale registrene kan sikkert bidra til bedre oversikter ved å bruke mer av dataene de allerede samler, eller koble data som ikke blir koblet i dag.

Stortinget har vedtatt å opprette et nytt register over reelle rettighetshavere. Det vil sikkert gjøre det enklere å stadfeste reelle eiere, men vi vet ikke om det også vil bidra til bedre oversikt over utenlandske eierskap.

Trenger bedre oversikt

Er bedre oversikt over utenlandsk eierskap nødvendig?

Vi tror det er viktig for saklige diskusjoner om nasjonalt eierskap og sikkerhetsspørsmål. Forskning tilsier at utenlandske investeringer gir mange gevinster. Samtidig opplever vi at skepsisen til slike investeringer øker ettersom flere utradisjonelle investorland blir mer aktive.

Mange er opptatt av kinesiske investeringer, og selv om de fortsatt er begrenset, kan vi vente større pågang fra Kina, Russland, Gulfrådsstatene, India og andre store og fremvoksende økonomier i årene som kommer.

Bør Norge la seg inspirere av EUs database?

I EU ble diskusjonen om investeringer fra Kina og andre «nye» investorland så skjerpet at Europakommisjonen opprettet en egen eierskapsdatabase over utenlandskontrollerte foretak. Den bygger på kilder og data der eiere er identifisert. Databasen gjør det mulig å spore enkeltinvesteringer og kartlegge eierkonsentrasjon innenfor næringer og steder.

Databasen er ikke offentlig tilgjengelig, men brukes blant annet i EUs nye screeningmekanisme for investeringer. Den brukes også til å lage analyser av trender som formidles i nyhetsbrev. Ett av formålene er nettopp å styrke opplevelsen av at utenlandske investeringer er legitime og ikke opererer i det skjulte.

Bør også Norge lage en slik database? Kanskje det.

Vi er iallfall sikre på at bedre oversikter over utenlandske eierinteresser vil styrke både tilliten til de som investerer og inntrykket av at vi har gode verktøy for å følge med.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 7. april 2021.