Militær teknologi og krigføringa i framtida
NY TID: 07.11 klokka 09.00! Framveksten av ny teknologi som dronar, kunstig intelligens og robotar har fått mange ekspertar til å argumentere for at vi står overfor ein «robotrevolusjon» innan krigføring.
EU security and third countries: EU, UK and Norway
I dette prosjektet skal NUPI i samarbeid med andre ledende europeiske eksperter kartlegge og analysere pågående utviklinger i EU innen utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk....
EUs utanriks- og tryggingspolitikk er i endring – kva betyr det for Noreg?
EUs felles utanriks- og tryggingspolitikk er i endring, og skiljet mellom dei ulike politikkområda i unionen blir mindre. Vil Noregs deltaking i EØS kunne føre til tettare integrasjon med EU også på dette området?
Truslar frå hybrid krigføring – utfordringar og tiltak i liberale demokrati
NUPI og Den norske atlanterhavskomité inviterer til seminar om hybrid krigføring. Kva er det, og korleis skal vi takle desse nye truslane?
Sceptical diplomacy: Should heads of state bother to talk climate change science with Putin?
This policy brief illustrates how the Russian top leadership discusses climate change and responds to interventions and efforts made by other countries’ leaders and high-level diplomats on the topic of climate change. The policy brief presents one data set examining the distribution of the Kremlin’s attention to the issue and one illustration of Russian participation in international science diplomacy, using the example of the IPCC. The aim is to make recommendations as to how diplomats and politicians can, in order to foster more fruitful diplomatic exchange, better utilize the flexibility of climate change discourse within Russia and Russia/Soviet Union’s longstanding contributions to international climate science.
Kvifor forhandle fred? Ein analyse av forhandlingsstart i den væpna konflikten i Colombia
Konflikten i Colombia har i mange tiår vore tilsynelatande uløyseleg. Trass i mange fredsforsøk har den alltid blussa opp att. I denne artikkelen forsøker eg å forklare starten på forhandlingane i 2012 mellom den colombianske staten og FARC, den største geriljagruppa i landet. Drange hevdar den fundamentale forklaringa på at dei nådde forhandlingsbordet, ligg i den militære svekkinga av FARC på 2000-talet, som gjorde at geriljagruppa gradvis såg det naudsynt, for i det minste å nå nokre av måla sine, å slutte konflikten gjennom forhandlingar. Den nest viktigaste faktoren er endringa i leiarskapet i Colombia, der den nyvalde presidenten Juan Manuel Santos i 2010 såg ei politisk løysing som mogleg og meir attraktiv enn forgjengaren og tok pragmatiske grep for å skape ein levedyktig prosess. Også tredjepartar bidrog til sjølve gjennomføringa av ein trygg og hemmeleg prosess samt til tillit til prosessen. Forhandlingsstart i 2012 vert – ved bruk av structured focused comparison – samanlikna med fredsdialogen i Caguán (1999–2002) mellom dei same partane, der partane ikkje byrja forhandlingar. Case-studiar som denne kan hjelpe oss å forstå dynamikkar bak kvifor væpna aktørar vel ei politisk løysing på ein væpna konflikt. Forhandlingsstart, som Drange analyserer, må ikkje likestillast med fredsavtale eller slutten på konflikten, men kan gje oss viktige svar på kor væpna aktørar sin motivasjon til å forhandle kjem frå, og under kva tilhøve denne motivasjonen kan bringe partane til forhandlingsbordet.
Vern av borgarar i utlandet – kven er ansvarleg og til kva pris?
Kven skal ta ansvaret når nordmenn får problem i utlandet, som Frode Berg i Russland og French og Moland i Kongo, eller ved naturkatastrofar og terrorangrep?