Training for Peace 2020 - 2025 (TfP)
Training for Peace (TfP) gikk i 2020 inn i sin sjette fase (2020-2025), hvor programmet vil styrke sitt samarbeid med AU gjennom anvendt forskning, policystøtte og kapasitetsbygging....
Kronikk: Biden må gjenreise USA
Demokratene må erkjenne at de står midt i en kulturkamp, som vil fortsette også uten Trump, skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup.
Navigating de facto statehood: trade, trust, and agency in Abkhazia's external economic relations
Hvilke muligheter har ikke-anerkjente stater for å utvikle økonomiske relasjoner med omverdenen, og hvilke kompromisser må de inngå for å kunne lykkes? Artikkelen utforsker det komplekse forholdet mellom handel og tillit i sammenheng med ikke-anerkjente stater. De fleste slike de facto stater er avhengige av en sterk ekstern beskytter (patron). I artikkelen utfordrer vi imidlertid antagelsen om at de facto stater bare representerer brikker i slike patroners geopolitiske maktspill. Med utgangspunkt i en casestudie av Abkhasia utforsker vi hvordan denne de facto staten navigerer mellom Russland (patronen), Georgia (landet Abkhasia forsøker å løsrive seg fra) og EU. Litteraturen om konflikttransformasjon har lenge pekt på hvordan handel påvirker tillitt – men hvordan forholder dette seg når det er snakk om en de facto stat som mangler internasjonal anerkjennelse? Bidrar handel også her til økt gjensidig tillit, og dermed til mulighetene for konflikttransformasjon? Casestudien av Abkhasia viser at den forventede sammenhengen ikke inntreffer her: i fravær av formell anerkjennelse bidrar ikke økt handel nødvendigvis tillit. Forholdet mellom handel, tillit og anerkjennelse viser seg imidlertid å være mer komplisert enn forventet: vi finner lavere tillit til Russland, det vil si til patronen, og mer handel med Georgia, staten man ønsker å distansere seg fra, enn hva man ville forvente.
Daniella Slabinski
Daniella Slabinski var vitenskapelig assistent i Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel.
Når krig blir hverdag
USA definerer strategien, småstatene følger etter, skriver Minda Holm i denne kronikken.
In the shadow of the virus Varieties of power in the COVID-19 crisis in Venezuela
While all states face massive challenges when responding to COVID-19, some are in a more precarious position than others. In Venezuela, the pandemic arrived at the worst possible time for its citizens. Facing one of the deepest economic crises outside of wartime in recent years, its consequences have spilled over to all aspect of social life.1 However, the timing seems to have suited the leaders of the Venezuelan regime well. Rather than constituting a threat to the stability of a regime that has lost both democratic legitimacy and the capacity to provide services and security, the government of Nicolas Maduro (2013-present) has seemingly managed to consolidate itself after several years of instability. The starting point of the discussion is an apparent paradox: how can a regime with neither legitimacy nor capacity, two commonly invoked criteria for effective crisis management, strengthen itself during a crisis such as that spurred by COVID-19? The brief presents an overview of how the Venezuelan regime has responded to COVID-19, and how the government of Nicolás Maduro has applied different strategies to consolidate a favorable political status quo. It takes as its starting point three concepts, namely “state capacity,” “legitimacy,” and “power,” all of which are frequently upheld as fundamental for understanding the varying ways in which states have responded to the pandemic. It highlights how relative power relations have shifted in recent years, and how the pandemic has contributed to skewing the balance of power further in favor of the Maduro government.