• Hva er polarisering?
• Hvordan brukes begrepet for å forklare situasjonen i USA?
• Hvilke forskjellige typer polarisering har vi?
• Kan noen vinne på polarisering?

Hele verden fulgte skrekkslagent med da opprørere stormet den amerikanske kongressen, en historisk hendelse som kostet minst fem liv, skadet mange mennesker og etterlot bygningen i kaos.

Den 6. januar hadde kongressen samlet seg for å formelt godkjenne Joe Biden som USAs neste president og lovlig vinner av høstens valg. Helt siden starten av valgkampen hadde President Trump insistert på at valget var rigget, og at Demokratene forsøkte å «stjele» seieren fra ham.

Etter valgnederlaget fortsatte Trump å nekte for at valget var gjennomført på lovlig vis, men omfattende granskning og omtellinger i avgjørende stater viste ingen uregelmessigheter av betydning, og presidentens mange søksmål ble avvist.

I et siste forsøk på å utfordre valgresultatet, ble demonstrasjonen «Save America March» arrangert i Presidentens park bak Det hvite hus. Her talte Donald Trump til flere tusen tilhengere, der han ba dem «fight like hell» og marsjere mot kongressen.

Bildene av masser som overmanner politiet, knuser vinduer og tar seg inn i bygningen der skremte kongressmedlemmer gjemmer seg under stoler, sjokkerte de fleste. Likevel var den største overraskelsen kanskje at politiet ikke var bedre forberedt på at opptøyene kunne bli voldelige.

Siden Trump ble valgt som president i 2016, har den harde politiske splittelsen vært det sentrale temaet i de fleste diskusjoner om USA. Under Trump har landet blitt stadig mer delt, spesielt rundt spørsmål om rase, kjønn, innvandring – og ikke minst koronakrisen. Ett begrep har festet seg som diagnose på situasjonen: polarisering.

• Les også: Korona og falske nyheiter: Ein infodemi

Statsminister Erna Solberg var en av mange som tolket stormingen av kongressen ut ifra dette begrepet. «Det er ingen tvil om at [president Trump] har ansvar for den polariseringen, og om å oppildne sine tilhengere til å ikke akseptere valget. Det er det som er bakgrunnen for hele denne opphetede situasjonen», uttalte hun til pressen morgenen etter, norsk tid.

Men hva betyr egentlig polarisering, og på hvilke måter kan begrepet forklare de dramatiske hendelsene i USA?

• Hør vår podkast om polarisering her:
• Apple
• Spotify
• Acast

Tenk på en magnet

Politisk polarisering er en metafor for krefter som trekker borgere i forskjellige retninger, som polene på en magnet. På samme måte som elektriske strømmer i jordens indre skaper et magnetfelt mellom Nord- og Sydpolen, kan man se for seg at strømninger i samfunnet skaper sosiale motsetninger mellom grupper.

For eksempel fører den økende kritikken av rasisme til sterke gnisninger mellom grupper. Hvis ingen hadde protestert mot urettferdighet, ville det nok blitt færre åpne konflikter, men samfunnet ville heller ikke utviklet seg.

Politisk polarisering er altså ikke negativt i seg selv; det er snarere nødvendig for at noe skal skje. I naturen finnes det ikke magnetiske poler uten motpoler, men det kan eksistere i et samfunn. Det betyr imidlertid at befolkningen er så undertrykket at rådende makter får definere tingenes tilstand og bestemme hvordan alt skal være.

Polarisering er rett og slett en betingelse for demokrati.

Samtidig kan en kraftig magnet rive ting i stykker. Når den politiske polariseringen blir for sterk, trekkes befolkningen i ulike retninger så samfunnet blir mer splittet. Det kan gjøre det vanskeligere å håndtere konflikter og løse felles problemer, som jo også er en betingelse for demokrati.

Hvorvidt polarisering er positivt eller negativt for demokratiet, kommer altså an på balansen mellom de to ytterpunktene.

Når begrepet «polarisering» brukes til å forklare den tilspissede situasjonen i USA, handler det som regel om at splittelsen i befolkningen har blitt et demokratisk problem. Men samfunnet er altfor komplisert til å kunne forklares ut ifra en enkel magnet-metafor. Derfor er det nødvendig å undersøke nærmere hva polariseringen faktisk innebærer i hver enkelt situasjon.

Ulike typer polarisering

Det har vært store splittelser i det amerikanske samfunnet siden føderalstaten ble grunnlagt i 1776. Mange mener at urolighetene som preger landet i dag har røtter tilbake til borgerkrigen fra 1861-65, som sprang delvis ut av en ideologisk polarisering knyttet til menneskesyn. Mens de liberale nordstatene anså den svarte befolkningen som borgere, behandlet de konservative sørstatene dem som varer. Borgerkrigen endte med at slaveriet ble opphevet, men kampen rundt rasisme eksisterer fortsatt.

I nyere historie har det vært store konflikter rundt klassekamp, som er tett knyttet til marxistisk ideologi. Under den kalde krigen var hele verden preget av ideologisk polarisering mellom kapitalisme og kommunisme. Likevel – eller kanskje nettopp fordi de hadde en sterk, ytre fiende – var det amerikanske partisystemet noenlunde samlet.

Frem til 1990 hadde de fleste velgere et ganske nøytralt syn på andres partitilhørighet, og det var vanligere å bytte på hvilket parti man stemte på. Siden den gang har det vært en stadig økende tendens til at republikanere og demokrater oppfatter hverandre som hyklerske og selvsentrerte, og at folk snakker mindre med hverandre på tvers av partigrensene.

Utviklingen av politisk stammetilhørighet kalles affektiv polarisering, som viser til sterke følelser for egen og andres identitet.

Mobilisering av ytterpunkter

USA har bare to partier av nasjonal betydning, og de har tradisjonelt vært svært sammensatt. Når partier må svare til flere velgergrupper med ulike interesser og verdier, blir de gjerne mer moderate fordi de må sørge for å ikke støte fra seg noen.

Under Trumps presidentskap har Demokratene og Republikanerne tatt lange steg i hver sin retning fordi det som samler velgerne mest, er frykt og forakt for den andre siden. Mens Trump har manet til avsky for mediene, vitenskap, «politisk korrekthet» og det etablerte politiske systemet, har Demokratene markert avstand fra rasisme, sexisme, vaksineskepsis og undergraving av demokratiske institusjoner.

Men den sterke polariseringen har også en annen effekt: Grupper som av ulike grunner føler seg utstøtt fra samfunnet, har faktisk blitt mer  Integrasjon i den politiske samtalen. De siste fire årene har gitt større spillerom for grupper som ikke har blitt hørt i perioder med mindre polarisering. Bevegelser som #metoo og Black Lives Matter, på den ene siden, og alt-right på den andre, stiller høyere krav til forandring enn det som har vært «innenfor» de siste tiårene, og begge sider har sterke politiske støttespillere.

• Les også: Politivold og demonstrasjoner i USA

Retorisk polarisering

Slik integrering er vanskelig å få øye på, og grunnen til det er den retoriske polariseringen, som gjør at folk sliter med å holde en gjensidig forståelig og noenlunde høflig samtale på tvers av politiske ståsteder.

Denne utviklingen skyldes ikke at de politiske motsetningene er større enn før: for eksempel er det høyere oppslutning enn noensinne om at fellesskapet har ansvar for å bekjempe rasisme, sexisme og homofobi. Årsaken til den retoriske polariseringen, er snarere at ulike grupper har grunnleggende forskjellige oppfatninger av hva som er problemet.

For eksempel står mesteparten av rasismedebatten mellom to fløyer som anser seg selv som antirasister, der den ene tolker rasisme som forkastelige holdninger som kun finnes hos en liten del av befolkningen, og den andre ser rasisme som et strukturelt problem som vi alle er med å opprettholde.

Mens de som fordømmer rasister på moralsk grunnlag blir støtt av at anklager også rammer dem selv, oppfatter de som advarer mot strukturell rasisme motstanden som nok et uttrykk for at minoriteters erfaringer ikke blir tatt på alvor. Selv om disse gruppene er enige om mye, blir retorikken mellom dem ofte krass og uforsonlig.

Den tydeligste ideologiske splittelsen i USA står mellom de som støtter utviklingen av like rettigheter for alle og de som lengter tilbake til «gamle dager», enten de tenker på Sørstatene før borgerkrigen eller 1950-tallets tydelige hierarki mellom menn og kvinner, hvite og svarte. Her er den retoriske polariseringen langt mer dramatisk, for den handler om hvordan man forholder seg til tradisjonelle medier, vitenskap og det politiske systemet.

Under Trumps presidentperiode har det vært en sterk økning av grupper som ikke tror på informasjon de får fra etablerte institusjoner, som for eksempel mediene, og i stedet sverger til konspirasjonsteorier.  

En annen sentral årsak til at den retoriske polariseringen har blitt så sterk, er fremveksten av sosiale medier. I sosiale medier søker folk seg ofte til meningsfeller som kan bekrefte deres virkelighetsoppfatning, og algoritmer sørger for at vi får stadig mer av det vi foretrekker å se. Dette blir ofte kalt et «ekkokammer». Mange av de som våger å delta i bredere debatter opplever hets og trakassering fra meningsmotstandere, noe som forsterker frykten og avskyen mellom grupper.

Usikker fremtid

Stormingen av Kongressen var trolig et resultat av både ideologisk, affektiv og retorisk polarisering. Ideologisk var opprørerne en sammensatt gjeng, der noen veivet med sørstatsflagg og ropte slagord om hvit makt, noen protesterte mot «big government», mens andre forsvarte grunnloven i en tro på at valget var ulovlig gjennomført. De samlet seg affektivt i en felles Trump-stamme mot det politiske systemet, basert på informasjon fra et retorisk ekkokammer på nettet.

• Les også: Trump eller Biden: Dette har det å si for oss 

Hva som vil skje videre, er fortsatt ganske uvisst. På den ene siden kan denne alvorlige hendelsen føre til at de mer moderate Trump-tilhengerne og andre republikanere vender ryggen til ekstreme grupperinger så de mister innflytelse. På den andre siden er det mange som fortsatt tror at valget var rigget, og kanskje vil fortsette å kjempe med voldelige midler. 

Sikkert er det i hvert fall at Joe Biden har en stor utfordring med å samle det polariserte amerikanske samfunnet i tiden som kommer.  

Video: Kongress-representant for Demokratene Alexandria Ocasio-Cortez var særdeles krass i sin beskrivelse av Republikanere etter angrepet på Kongressen.