Toppkarakter til NUPIs EU-prosjekt
EU har nå vurdert NUPI-ledet forskning på EUs kriserespons.
Teoriseminar: Statar og natur – effekten klimaendringar har på tryggleik
Under dette teoriseminaret skal Joshua Busby presentere hovudargumentet og det empiriske arbeidet frå sitt siste utkast til eit bokmanus.
Norge må tenke nytt i Persiabukta
I stedet for å si ja til å bidra militært i Persiabukta, er det mulig å tenke seg en mye mer proaktiv og klok norsk linje. Sommertid er glemselstid. Verden går tilsynelatende i sine vante spor. Og når vi endelig vender tilbake til kontorpulten, synes beste måte å takle jobbens utfordringer på å gjøre som vi pleier. Det bør ikke gjelde for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. For der står vi ved et veiskille, og i løpet av sommeren har det dukket opp en ny prøvestein for Norge.
Konflikt, ustabilitet og migranter: "post-Gaddafi blues" i Sahel
Hvilke lærdommer kan vi trekke av bombingen av Libya i 2011? Var krigføringen i tråd med krigens folkerett? Brøt norske myndigheter grunnloven i forbindelse med krigsdeltagelsen? Levde media opp til sitt samfunnsoppdrag så lenge krigføringen i Libya pågikk? Ble det norske folk holdt for narr om de egentlige årsakene til krigen? Og hva ble konsekvensene av Libya-krigen for nasjonen Libya, regionen og verdenssamfunnet? Libya: Krigens uutholdelige letthet setter et kritisk søkelys på Norges deltagelse i den Nato-ledete operasjonen i Libya. Blant forfatterne finner vi folkerettsjurister, historikere, militære, statsvitere og professorer i journalistikk og fredsforskning. Et felles utgangspunkt for alle bidragsyterne er spørsmålet om hva norske politikere, militære og det norske folk kan og bør lære av Norges første krig i Afrika.
Tyrkias utenriksminister besøkte NUPI
Tyrkias utenriksminister H.E. Mevlüt Çavuşoğlu besøkte NUPI fredag 30. august.
NUPI Podkast: Iran kan hindre skipsangrep, men har intet insentiv til å gjøre det, ifølge Irans utenriksminister
– Å sende marinefartøy til Persiabukta, med mål om å konfrontere Iran, vil ikke bidra til sikkerhet, sa Irans utenriksminister, Mohammad Javad Zarif, da han gjestet NUPI.
The Politics of Diasporas and the Duty of Care: Legitimizing interventions through the protection of kin
The duty of care (DoC) is largely portrayed as being of a benevolent and liberal character, with welfare states aiding its citizens abroad. In this chapter Holm examines a more complex phenomenon involving the DoC: that of a state and its diaspora. Seeing Duty of Care in relation to diasporas poses a conceptual shift: often multinational in identification, with a perceived or real ‘homeland’, and at times with dual (legal) citizenship, diasporas may be sought protected under an extended, non-territorialized notion of belonging to a state’s citizenry. Looking at Russian rhetoric in the Georgia war in 2008 and the Crimean annexation and Ukraine crisis in 2014, Holm explores how the Duty of Care can be evoked rhetorically to defend diaspora groups by kin-states. In relation to a domestic audience, this prism proves highly effective, as the state portrays its actions as defending ‘their’ people abroad out of a moral necessity and responsibility for their kin. It also functions to dismiss international stigma and critique at home based on a perceived higher moral purpose. As in the case of diasporas in inter-state conflicts with Georgia and Ukraine, this turns the Duty of Care into a complicated, and potentially highly politicized, international matter. It also provides a communitarian alternative to the cosmopolitan R2P: in theory, any group can be defined as worth defending as one’s own, across and despite opposing claims to sovereignty. The chapter concludes with discussing the wider ramifications of diaspora group protection by kin-states for challenges to the liberal international order.
Liberale verdifellesskap og selvbilder i praksis: Hvordan Norge gikk til krig og hva vi kan lære
Hvilke lærdommer kan vi trekke av bombingen av Libya i 2011? Var krigføringen i tråd med krigens folkerett? Brøt norske myndigheter grunnloven i forbindelse med krigsdeltagelsen? Levde media opp til sitt samfunnsoppdrag så lenge krigføringen i Libya pågikk? Ble det norske folk holdt for narr om de egentlige årsakene til krigen? Og hva ble konsekvensene av Libya-krigen for nasjonen Libya, regionen og verdenssamfunnet? Libya: Krigens uutholdelige letthet setter et kritisk søkelys på Norges deltagelse i den Nato-ledete operasjonen i Libya. Blant forfatterne finner vi folkerettsjurister, historikere, militære, statsvitere og professorer i journalistikk og fredsforskning. Et felles utgangspunkt for alle bidragsyterne er spørsmålet om hva norske politikere, militære og det norske folk kan og bør lære av Norges første krig i Afrika.
Disengaging from violent extremism: The case of al-Shabaab in Somalia
Disengagement, rehabilitation and reintegration for members of violent extremist groups during ongoing conflict is a tricky matter. Disarmament, Demobilisation and Reintegration (DDR) programmes are normally implemented after a peace agreement is in place. However, this does not apply to south central Somalia, as well as other conflict-ridden areas around the world today. Providing adequate security for those wanting to leave violent extremist groups is arguably a key element for success for programmes operating in such contexts. This article looks at some of the security challenges the Defector Rehabilitation Programme (DRP) for al-Shabaab members has encountered in south central Somalia. The lessons learnt presented in this article were mainly gathered through discussions and presentations made at a training held in Nairobi in November 2017 by the African Union Mission in Somalia (AMISOM) for programme staff in the DRP. Interviews and conversations were also carried out with staff members and partners involved in different stages of the programme, and practitioners and stakeholders working to prevent or counter violent extremism in Somalia, during field trips to south central Somalia between 2013 and 2017
United Nations Stabilization Operations: Chapter Seven and a Half
The UN Security Council has in recent years included the term ‘stabilization’ in the name of the operations deployed to Haiti, Democratic Republic of Congo, Mali and Central African Republic. But, are they stabilization operations? Although the concept has become increasingly popular in the UN context, it seems to denote everything from robust military action to early peacebuilding activities, and for this reason the UN high-level independent panel on peace operations in 2015 recommended to avoid the concept until it was further clarified. To contribute to this clarification, the article follows two main lines of inquiry—first it unpacks the different meanings of stabilization in UN peace operations by drawing upon the experiences of current UN stabilization missions such as MONUSCO in the DRC and MINUSMA in Mali. Based on this inquiry, it argues that what we are witnessing is cognitive slippage—where a broad range of unrelated activities are gathered under the same concept as a discursive tool to get financial and political support from Western partners. Second, the article ventures on to examine how the center of gravity of international interventions has moved on to a prevalence of ad-hoc coalitions undertaking counterterrorism operations, and what impact this has on UN peace operations, and in particular the understanding of stabilization in these. It argues that these missions could be termed Chapter seven and a half operations as they combine UN peace operations under Chapter VII mandates with the inclusion of regional ad hoc coalitions of the willing.