Verden er farligere, men bryr nordmenn seg?
Utenrikspolitiske holdninger i Norge i 2024: Status quo-folket i en internasjonal brytningstid
Hvordan vurderer nordmenn verdens tilstand? Og hvilken utenrikspolitikk ønsker befolkningen at norske myndigheter skal føre? I denne rapporten presenterer vi funnene fra en opinionsundersøkelse som ble gjennomført av Sentio for NUPI i perioden 18. til 24. april 2024. Verden rundt oss er svært urolig, og vi lever i en tid preget av stor usikkerhet knyttet til hvordan internasjonal politikk vil utvikle seg. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina tiltar i styrke, krigen i Ukraina pågår for fullt, krigen på Gaza fører med seg enorme menneskelige lidelser og har store konsekvenser i Midtøsten, og effektene av global oppvarming blir stadig tydeligere. Norske myndigheter, for eksempel via etterretningstjenestens årlige Fokus-rapport, kommuniserer at Norge står overfor en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på flere tiår.1 Et hovedfunn i vår rapport er likevel at befolkningen er nokså avmålt i sine vurderinger, og anser det generelle trusselnivået mot Norge som middels – eller på et normalnivå. Dette viser at det virker å være svært lite myndighetene kan gjøre for å endre folks holdninger til internasjonal politikk. Det er både overraskende og foruroligende at befolkningen i såpass liten grad ser ut til å ta innover seg den alvorlige sikkerhetssituasjonen, og ikke lytter til den offentlige kommunikasjonen knyttet til internasjonal politikk og trusler som Norge står ovenfor. Med den manglende kriseforståelsen i bunnen, ser vi overordnet sett en relativt stabil utvikling i nordmenns holdninger til utenrikspolitikk siden 2021, med tydeligst unntak av holdninger til Russland som har blitt klart skjerpet. NUPI har nemlig gjennomført lignende studier tidligere – i 2020 og i forbindelse med Stortingsvalget i 2021.2 I denne rapporten har vi stilt mange av de samme spørsmålene som tidligere, i tillegg til noen nye. Vi benytter derfor muligheten til å sammenligne med de tidligere studiene der det er hensiktsmessig for å danne oss et inntrykk av graden av endring i opinionen.
Reinforcing Trust, Evoking Nostalgia and Contrasting China: Japan's Foreign Policy Repertoire and Identity Construction in Myanmar
In the immediate aftermath of the military coup in Myanmar in February 2021, Western countries and the EU condemned the coup, imposed targeted sanctions against military leaders and military-owned companies, and redirected essential humanitarian aid to NGOs. Japan, however, chose to neither align with its democratic allies nor completely suspend its aid. Despite a long and complicated pre-war history and limited engagement after 1988, Japan-Myanmar relations experienced a resurgence between 2012 and 2021. This article contends that one key driving force in contemporary relations is identity construction. Drawing on the literature on relational identity and foreign policy repertoires, the article demonstrates how the discursive statements and embodied practices of a network of Japanese identity entrepreneurs activate, negotiate, and renegotiate the identities of the Japanese Self and its Others. Through an analysis of interviews conducted with elite stakeholders in Myanmar and Japan, the article studies Japan’s constructed identity as an economic great power and post-war development pioneer, peace promoter, and diplomatic mediator. It finds that Japan constructs its identity temporally in terms of nostalgia (natsukashisa) and a longing for a time when Japan was a post-war industrial powerhouse, but also spatially in terms of Japan’s legal, moral, and industrial superiority over other countries involved in Myanmar’s development, in particular vis-à-vis China.
US and UK Elections: Implications for NATO and Northern European Security
Elections on both sides of the Atlantic have highlighted diverging views and increasing tensions over the importance of the security alliance, which celebrates its 75th anniversary this year. The most impactful election will undoubtedly take place in the United States, where the two candidates present Europe with remarkably different challenges. The re-election of President Joseph Biden to a second consecutive term in office will largely represent continuity albeit few clear incentives to undertake the transformational changes necessary for Europe to adapt to an increasingly volatile security landscape. On the other hand, if former President Donald Trump secures a second term in the Oval Office, Europeans could see their transatlantic security alliance thrown into turmoil and could be forced to consider difficult and uncomfortable steps to strengthen their own security. Voters will also head to the polls across Europe, including in the highly anticipated European Parliament elections, which will shape the composition of the next iteration of EU institutions. However, most notable for Northern European security will be elections in the United Kingdom on July 4th, which could lead to a change in the governing party for the first time in 14 years. A recent commitment by Downing Street to increase defence spending to 2.5 % by 2030 – reaching £87 billion in that year – has upped the ante towards its Labour opposition, which has suggested a similar increase but without providing a specific timeframe. As the NATO Alliance prepares for a 75th anniversary celebration in Washington, DC, questions loom regarding its capacity to deter a potentially emboldened Russia, particularly considering the Kremlin’s recent advances in the war in Ukraine, now entering its third year. This analysis assesses the implications of the upcoming elections on both sides of the Atlantic. It combines perspectives from the United States, the United Kingdom, and Norway, and assesses implications for NATO, the ongoing war in Ukraine, and future security in Northern Europe.
Stemmene som kan forme sikkerheten i Europa
–Han var en kjær medarbeider
Frokostseminar: USA og geopolitikk
Kenneth R. Weinstein gir oss et innblikk i amerikansk utenrikspolitikk på dette seminaret.
NUPI-forskar skal leie ekspertgruppe
Gendering Security Sector Reform through Capacity Building? The MINUSMA Specialized Police Team on Crime Scene Management
En viktig del av internasjonal fredsbygging er støtte til reform av sikkerhetssektoren i konfliktrammede stater. Dette gjøres blant annet ved å tilby kapasitetsbygging gjennom innsatser i FNs fredsoperasjoner. Fra 2019 til 2022 sørget et norskledet polititeam for kapasitetsbygging innen åstedsgranskning til maliske sikkerhetsstyrker som en del av FNs fredsbevarende styrker i Mali (MINUSMA). De norske offiserene jobbet med å organisere kurs og som mentorer for de maliske offiserene. Denne artikkelen bruker eksempelet fra MINUSMA til å studere hvordan ekstern støtte til reform kan bidra til å fremme kjønnsperspektiver i sikkerhetssektoren i konfliktrammede land. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og Kvinner, fred og sikkerhetsagendaen oppfordrer FNs medlemsland til å bidra til økt kvinneandel og integrering av kjønnsperspektiver i FNs fredsoperasjoner. Til tross for dette, settes det ikke alltid søkelys på kjønnsperspektivet når slik støtte tilbys. Analysen viser at de norske offiserene arbeidet aktivt for å fremme likestilling og kvinners deltakelse, til tross for at det ikke var en sentral del av prosjektet, og uten at det fantes referanser til resolusjon 1325 eller kvinner eller kjønnsperspektiver i prosjektdokumentet. I stedet viste offiserene til at kvinners deltakelse og likestilling er innlemmet i den «norske måten å jobbe på», samt MINUSMAs mandat som grunnlag for dette arbeidet. Feministisk forskning skiller mellom en tradisjonell og transformerende tilnærming til hvordan en arbeider med kjønn og sikkerhetssektorreform, der en tradisjonell tilnærming innebærer at man jobber innenfor eksisterende strukturer med for eksempel å øke kvinners deltakelse eller for at kvinner skal motta samme type kompetanseheving. En transformerende tilnærming vil derimot innebære at man tar en nærmere titt på disse strukturene, og at man ser på hvordan kvinners roller i sikkerhetssektoren påvirkes av samfunnsmessige, kulturelle og religiøse normer. Artikkelen finner at arbeidet hovedsakelig har lent seg på tradisjonelle forståelser av kjønn, og at mulighetene for kapasitetsbygging til å bidra til dypere endringer i sikkerhetssektoren derfor er begrenset. Funnene tyder dermed videre på at individuelle offiserer kan gjøre mye for å fremme kvinners deltakelse og kjønnsperspektiver, men mer radikal transformasjon av sikkerhetssektoren vil trolig kreve handling på mer strukturelt nivå.