Den norske Atlanterhavskomité: Spranget inn i fremtiden
Europa er i krig. Putins overfall på Ukraina 24. februar 2022 utgjør et vendepunkt i europeisk sikkerhet. Krigen er også et foreløpig klimaks i russisk revisjonisme, som har aner tilbake til 1990 og som ble mer markant fra 2007 og 2014. Noen så krigen komme. Fra oktober 2021 ble innsiktsfulle analytikere og aktører i etterretnings- og beslutningskretser i USA, NATO Belgia og enkelte miljøer i Norge stadig mer sikre på at det gikk mot krig. De innerste sirkler hadde tilgang til svært god etterretning. Personer i posisjon med dyp innsikt i russisk historie så med stigende uro på at Russlands blodstenkte imperietradisjon gjenoppsto, brutal og usminket – denne utrivelige uvanen hos romanover og kommunister til å fortære naboer. Beleste personer i posisjon med bred kunnskap om styresett så at det autoritære russiske regimet gikk i totalitær retning og kapslet seg inn, noe vi gjenkjenner fra andre totalitære regimer. Eksperter i det offentlige rom så ikke krig som sannsynlig, med noen unntak. Det var ikke rasjonelt, liksom. De hadde heller ikke forestilt seg at Sovjet-imperiet ville rakne. Vi ser hva vi har sett før: At eksperter er best til å forklare i ettertid at slik måtte det nødvendigvis gå. Og til å klandre politikerne for at de ikke reagerte i tide. Ingen vet hvor lenge krigen vil vare og hvor lenge Putins Russland vil forbli en paria. Man registrerer at en rekke europeiske statsledere verker etter å skape fred, flere av dem på en slik måte at de selv kan skinne. Her skal vi skue bortenfor selve krigen og ha et særlig øye til tradisjonell makt- og interessepolitikk: Hva er de langsiktige utfordringer og trusler av betydning for Norge? Hvordan bør vi innrette vår sikkerhetspolitikk og vårt forsvar? Dette er en tid med store utfordringer, men også mange muligheter. Kriser skaper muligheter. Det finnes anledning til å gjøre Norge bedre rustet til å håndtere store endringer i geopolitikk og teknologi. Vi skal dvele ved omgivelsene, spesielt Russland og nord. Vi skal drøfte Norden i NATO som sikkerhetspolitisk prosjekt. Vi skal diskutere Forsvarets design, spesielt evnen til å tenke konsistent fra tanke til handling. Og vi skal til sist fremsette fem frimodige postulater, som overskrider konvensjonell tenkning, om hva Norge vil kunne prioritere i årene fremover.
Revisiting nuclear hedging: ballistic missiles and the Iranian example
Teknologiske endringer har gjort atomvåpenarsenaler mer sårbare. I denne artikkelen hevder Henrik Stålhane Hiim at det gir særlig stater med en såkalt «garderingsstrategi» sterke grunner til å utvikle ballistiske missiler. Stater som driver med kjernefysisk «gardering» - som Iran – ønsker å opprettholde evnen til å utvikle atomvåpen, men uten å krysse den kjernefysiske terskelen. Artikkelen analyserer Irans missil- og rakettprogrammer, og demonstrerer hvordan disse programmene er en sentral del av Irans garderingsstrategi. Flere av missilene Iran kan være velegnet til bruk i et kjernevåpenprogram.
Networked territoriality: A processual–relational view on the making (and makings) of regions in world politics
Denne artikkelen foreslår et prosess-relasjonelt perspektiv på regionsdannelse og hva slags effekt dette har på global politikk. Artikkelen tar for seg begrepene regionalisme (‘regionalism’) og regionalisering (‘regionalisation’) for å grave dypere i de relasjonelle mekanismene som ligger under disse arketypiske veiene til regional fremvekst. Regionalisme refererer til regioners avgrensning – deres innside og utside – og hvilke aktører som faller innenfor eller utenfor. Regionalisering betegner regioners sammenbinding; sammenslåingen av relasjoner rundt et delt territorium. De Paes argumenterer i denne artikkelen for at regioner påvirker global politikk når de oppstår, gjennom grenser som trekkes opp og relasjoner som skapes i prosessen. Forfatteren bruker nettverksteori og analyse for å komme opp med et rammeverk for å studere dannelsen av regioner. Regioners sammenbinding og avgrensning har røtter i meklingsdynamikk som opprettholder klynger av relasjoner som er tettere innenfor en regional grense enn utenfor, og tillater enkelte aktører å kontrollere interaksjonene på tvers av denne grensen. De Paes illustrerer dette rammeverket med en case-studie av fremveksten av Amazonas som en region i global politikk. Han analyserer interaksjonsnettverk innen miljøforhandlinger på FN-nivå som involverer dette økosystemet. Analysen viser hvordan dannelsen av Amazonas har handlet om å bevare Amazonas-statenes stilling som hovedmeklere som snakker for og handler på vegne av regionen.
RUSMENA rundebord i Roma og Firenze 1. og 2. juni 2022
Webinar: IUU-fiske og utfordringer knyttet til bærekraftig fiskeristyring: Norges rolle og internasjonalt samarbeid
In this seminar, we will discuss the role of international cooperation and development assistance in addressing Illegal, Unreported, and Unregulated (IUU) fishing.
Er Russland fascistisk?
ARENDALSUKA: Hybride truslar: Korleis vernar vi oss mot statlege digitale angrep?
Innslaget av digitale truslar mot Noreg, våre allierte og partnarane våre blir stadig større. Korleis vernar vi norske interesser og verksemder mot målretta digitale angrep utanfrå?
ARENDALSUKA: Folk flest blir ikkje radikalisert
Det meste av forskinga på valdeleg ekstremisme fokuserer på kvifor folk blir radikalisert. Men dei fleste blir ikkje det. Kva gjer at folk flest ikkje blir radikaliserte?
Re-imagining African—Nordic relations in a changing global order
This study asks how the special relationship between countries in Africa and the Nordic region may be affected by a changing global order, that the African-Nordic cooperation can continue to evolve and remain relevant for both regions. The meeting in Helsinki on 14 June 2022 is the 20th meeting of the forum of African–Nordic Foreign Ministers. The forum was established in 2000 between five Nordic countries and ten African countries. It was intended to emphasize the political importance of Africa and to demonstrate that Africa–Nordic relations went beyond development cooperation. The forum meets alternately and rotates among African and Nordic countries and African hosts have included Benin, Botswana, Mozambique, Nigeria, South Africa and Tanzania. The number of African countries expanded over time and now numbers around 25. The annual meeting is an opportunity to consolidate the special relationship between African and Nordic countries and creates a space where political issues of mutual concern can be discussed. As such, it has helped to broaden the African–Nordic relations beyond development cooperation and towards a more politically-oriented and interest-based strategic partnership. Beyond the annual foreign ministers meeting, the other aspect the report looks into is what the sum-total of African-Nordic bilateral relations in the areas of trade, development, peace and security and multilateral cooperation reveals about the status of the overall relationship. Africa pursues strategic partnerships that helps it to develop and strengthen the continent’s economic potential, political identity, and its role on the global stage. In this study we pay particular attention to Africa’s relationship with China, Europe, India, Russia and Turkey. One of the dominant features of Africa’s international relations has been its non-alignment. African countries have been careful to seek partnerships with many different states and regions, without being pulled into any one alliance that may prevent it from also gaining support for its development from others. Therefore, in its strategic partnerships, African countries seeks engagements that will help it to grow its economies.
ARENDALSUKA: Kva skjer viss vi må slutte å handle med Kina?
Handelen vår med Kina er viktig for norsk økonomi - men forholdet er også fullt av dilemma. Kva skjer viss vi må slutte å handle med Kina?