Hopp til innhold
NUPI skole

KRONIKK: Skinnavstemninger i Ukraina er en farlig russisk eskalering

En russisk seier i krigen kan bety slutten på det Europa vi kjenner, skriver NUPI-forsker Jakub Godzimirski i denne Aftenposten-kronikken.
People in Mariupol vote in a referendum on the joining of Russian-controlled regions of Ukraine to Russia 250922 Foto NTB copy_med Jakub.png

(Aftenposten): Russiske myndigheter og lokale kollaboratører i Ukraina påstår at flere millioner mennesker i Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja har uttrykt et demokratisk ønske om at disse områdene skal innlemmes i Den russiske føderasjon. Russiske politikere og diplomater, inkludert Russlands utenriksminister Sergei Lavrov, varsler at angrep på disse områdene skal besvares med alle tilgjengelige midler, inkludert atomvåpen.

Hadde det ikke hatt så alvorlige følger, kunne det beskrives som en politisk farse som hverken har å gjøre med folkeavstemning eller demokrati. Men det som skjer, er at Russland bruker rå makt til å befeste landets stilling i områder de har erobret som følge av en brutal krig.

At det er en farse, betyr ikke at det ikke kommer til å få alvorlige konsekvenser for mange mennesker i Ukraina og verden ellers.

Millioner vil rammes

La oss begynne med Ukraina. Dette handler om store områder. Samlet er de på størrelse med fem Viken-fylker eller cirka en tredjedel av Norges territorium. De tilsvarer størrelsesmessig det greske fastlandet, en tredjedel av Tyskland eller fire ganger Belgia.

Flere millioner mennesker vil rammes.

Ifølge en folketelling fra 2001 bodde 10,4 millioner mennesker i disse fire berørte regionene. 64,5 prosent var etniske ukrainere og 33,2 prosent etniske russere. Til og med i de selverklærte folkerepublikkene hadde etniske russere utgjort 38–39 prosent og etniske ukrainere mellom 57 og 58 prosent. I Kherson og Zaporizjzja var andelen etniske russere enda lavere – 20,7 prosent mot 75 prosent etniske ukrainere.

Det er også viktig å se på de politiske preferansene befolkningen i disse fire regionene har gitt uttrykk for før 2022.

den først valgrunden ved presidentvalget 2019 fikk den prorussiske kandidaten Jurij Bojko en oppslutning på 37 prosent i Donetsk og 44 prosent i Luhansk, men kun 18 prosent i Zaporizjzja og 16 prosent i Kherson.

Ved den andre valgrunden fikk Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj støtte av 86,94 prosent velgere i Donetsk, 89,54 prosent i Luhansk, 86,55 prosent i Zaporizjzja og 83,02 prosent i Kherson.

Dette gir en god pekepinn på hvor politiske preferanser i disse fire regionene hadde ligget før konflikten eskalerte i februar 2022. I dag er bildet enda mer komplisert. Mange millioner mennesker er blitt tvunget på flukt fra disse fire områdene. Det er derfor helt umulig å lage noen pålitelige valglister som kunne tas i bruk ved en demokratisk folkeavstemning.

Mange millioner interne og eksterne flyktninger som bodde i disse fire områdene før krigen, hadde heller ikke mulighet til å uttrykke sin vilje. Tatt alle disse forholdene i betraktning bør ingen stole på eller godkjenne resultater av skinnavstemningene.

Bruk av rå militærmakt

Det at skinnavstemningene mangler legitimitet, betyr ikke at de ikke har en stor betydning. For det første betyr de en klar eskalering av konflikten mellom Russland og Ukraina og mellom Russland og Vesten.

Russland varsler at de skal ta i bruk alle virkemidler, inkludert atomvåpen, for ikke å tape denne krigen og beskytte disse områdene. Dette gjør konflikten enda mer uløselig. Det kommer til å bli enda mer krevende å finne en diplomatisk løsning ikke bare på kort, men også på lang sikt.

Russland presenterer dette som en demokratisk måte å avgjøre områdets skjebne på. Ukraina og Vesten mener at det handler om landsrøveri og illegitim bruk av rå militærmakt for å endre grenser i Europa.

Eskaleringen og den manglende viljen til å forhandle om en politisk løsning, som både Vesten og Ukraina mener må innebære fullstendig militær tilbaketrekning fra okkuperte ukrainske områdene, svekker ytterligere tilliten til Russland. Det kan derfor bety at denne konflikten vil måtte avgjøres på slagmarken, og det vil innebære enda mer ødeleggelse og tap av menneskeliv.

En russisk seier i denne krigen kan også bety slutten på det Europa vi kjenner. Russlands naboer, Norge inkludert, vil bli de første til å kjenne dette på kroppen.

Denne kronikken sto først på trykk i Aftenposten 29. september 2022.

Temaer

  • Europa
  • Russland og Eurasia
  • Konflikt