After Crimea: The future of Nordic Defence Cooperation
Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) was originally about cost-effectiveness. The Nordic states sought to work together when training and educating their soldiers, procuring new equipment, and logistically supporting their forces. Faced with a relevantly benign security situation at home, with Russia regarded in principle as a partner, operational military cooperation was primarily about expeditionary operations far from northern Europe. Even if NORDEFCO never became the beacon of Nordic cooperation that some political speeches sought to paint it as, it nonetheless provided the Nordics with a flexible and non-bureaucratic framework through which various forms of defence cooperation could be pursued.
Sceptical diplomacy: Should heads of state bother to talk climate change science with Putin?
This policy brief illustrates how the Russian top leadership discusses climate change and responds to interventions and efforts made by other countries’ leaders and high-level diplomats on the topic of climate change. The policy brief presents one data set examining the distribution of the Kremlin’s attention to the issue and one illustration of Russian participation in international science diplomacy, using the example of the IPCC. The aim is to make recommendations as to how diplomats and politicians can, in order to foster more fruitful diplomatic exchange, better utilize the flexibility of climate change discourse within Russia and Russia/Soviet Union’s longstanding contributions to international climate science.
Nobels fredspris 2018 til Denis Mukwege og Nadia Murad
To enkeltmennesker som har løftet grusomhetene ved seksualisert vold i krig og konflikt frem får Nobels fredspris. Her kan du lære mer om temaet.
Kvifor forhandle fred? Ein analyse av forhandlingsstart i den væpna konflikten i Colombia
Konflikten i Colombia har i mange tiår vore tilsynelatande uløyseleg. Trass i mange fredsforsøk har den alltid blussa opp att. I denne artikkelen forsøker eg å forklare starten på forhandlingane i 2012 mellom den colombianske staten og FARC, den største geriljagruppa i landet. Drange hevdar den fundamentale forklaringa på at dei nådde forhandlingsbordet, ligg i den militære svekkinga av FARC på 2000-talet, som gjorde at geriljagruppa gradvis såg det naudsynt, for i det minste å nå nokre av måla sine, å slutte konflikten gjennom forhandlingar. Den nest viktigaste faktoren er endringa i leiarskapet i Colombia, der den nyvalde presidenten Juan Manuel Santos i 2010 såg ei politisk løysing som mogleg og meir attraktiv enn forgjengaren og tok pragmatiske grep for å skape ein levedyktig prosess. Også tredjepartar bidrog til sjølve gjennomføringa av ein trygg og hemmeleg prosess samt til tillit til prosessen. Forhandlingsstart i 2012 vert – ved bruk av structured focused comparison – samanlikna med fredsdialogen i Caguán (1999–2002) mellom dei same partane, der partane ikkje byrja forhandlingar. Case-studiar som denne kan hjelpe oss å forstå dynamikkar bak kvifor væpna aktørar vel ei politisk løysing på ein væpna konflikt. Forhandlingsstart, som Drange analyserer, må ikkje likestillast med fredsavtale eller slutten på konflikten, men kan gje oss viktige svar på kor væpna aktørar sin motivasjon til å forhandle kjem frå, og under kva tilhøve denne motivasjonen kan bringe partane til forhandlingsbordet.
Ole Martin Stormoen
Ole Martin Stormoen er stipendiat tilknyttet NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar, og har tidligere vært forskningsassistent og koordin...
Militærmaktseminaret 2018: Ny verda – nytt NATO?
Korleis kan vi sikre eit truverdig kollektivt forsvar av Europa i desse Trump-tider? Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen opnar det 20. Militærmaktseminaret der vi inviterer til politisk og fagleg debatt.
EU, Kina og handelskrigen
Dette seminaret ser nærare på EUs politikk på handel, investering og patentvern overfor Kina.