• Hva er en rettferdig krig?
• Hvilke mål framholdt norske styresmakter for norsk deltakelse i Afghanistan?
• Hva holdt styresmaktene hele tiden fast ved for den norske deltakelsen?
• Hvordan skiftet målene underveis?

I denne artikkelen ser vi på språket som norske styresmakter brukte i argumentasjonen – både innholdet og uttrykket. Artikkelen viser at engasjementet i Afghanistan hadde mange forskjellige mål og hensikter, fra å bekjempe ondskap og forsvare Norges sikkerhet og norske verdier, til å bidra til utvikling og selvhjelp. I artikkelen tas det ikke stilling til om målene ble nådd, bare hvordan myndighetene begrunnet engasjementet.

FN-mandatet: en rød tråd

12. september 2001 vedtok  Sikkerhetsrådet i FN (res. 1368) at terrorangrepet mot World Trade Center (New York) og Pentagon (Washington) utgjorde «en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet». Siden har norske myndigheter gjentatte ganger bekreftet norsk støtte til det som ble «krigen mot terror» eller «kampen mot terrorisme».

FN hadde «slått fast» at terrorangrepene var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Dermed kunne FNs medlemsland lovlig (FN-pakten) bruke våpenmakt. Dette var det såkalte FN-mandatet. Lovligheten av å bruke militærmakt slo regjeringen nærmest fast som et faktum –  som om det ikke var noe å diskutere. Tonen i argumentasjonen ga inntrykk av at «sånn er det bare». Utenriksministeren uttrykte at vi både hadde en plikt til å delta (Petersen 2001a), og et ansvar å etterleve (Petersen 2002). I tillegg til forpliktelsen overfor FN var Norge også bundet av en kollektiv selvforsvarsplikt, som medlem av NATO-alliansen (alliansesolidariteten).

Men hva innebar egentlig FN-mandatet? I begynnelsen var det et mandat som godkjente et  Kollektiv sikkerhet og kollektivt forsvar . Etter hvert henviste styresmaktene til FN-mandatet også når internasjonal fred og sikkerhet generelt skulle opprettholdes. Det samme gjaldt for forebygging og avskrekking mot framtidige angrep, samt når det ble argumentert for et sterkt nasjonalt (norsk) forsvar. Mot slutten av tiåret ble fokus endret i retning «mykere» forebygging, som utvikling, bistand og demokratisering, men fortsatt med henvisning til «et klart FN-mandat».

2001–2002: Rettferdig krig og eksistensiell argumentasjon

I tillegg til å henvise til et klart FN-mandat argumenterte styresmaktene tydelig ut fra tanker om rettferdig krig. Teorien om rettferdig krig omfatter seks kriterier (Syse 2003) som skal oppfylles for at bruk av militærmakt kan anses å være rettferdig:

1. rett grunn,
2. legitim autoritet,
3. rett intensjon,
4. rimelig håp om å lykkes,
5. proporsjonalitet
6. siste utvei.

Henvisningene til disse kriteriene kan derfor sies å utgjøre det moralske grunnlaget for argumentasjonen og den norske deltakelsen i Afghanistan.

Norske myndigheter henviste helt eller delvis til alle disse kravene. USAs gjengjeldelse mot Afghanistan og Taliban-regimet der ble ansett som et selvforsvar. Og ettersom trusselen var internasjonal, dreide det seg også om et kollektivt selvforsvar. Både selvforsvar og kollektivt selvforsvar bekreftet for regjeringen at kravet om rett grunn var oppfylt: «Resolusjonen (…) bekrefter USAs rett til individuelt eller Kollektiv sikkerhet og kollektivt forsvar , i tråd med FN-paktens artikkel 51» (Bondevik 2001). Godkjenningen fra FN innebar også at bruk av militære midler hadde legitim autoritet.

Intensjonen var å bekjempe internasjonal terrorisme (Bondevik 2001). Det innebar også å fjerne terroristleirene til Al Qaida, og Taliban-regimet, ettersom de hadde latt Al Qaida få operere fritt. Statsminister Bondevik uttalte at «alle er enige om at de (Taliban) bør bort». At «alle» var enige om det, at «en hel verden står samlet» (Bondevik 2001), bekreftet for regjeringen at beslutningen var riktig.

Taliban hadde fått «sjanse på sjanse til å samarbeide» (Bondevik 2001a), men valgte å ikke samarbeide. Derfor ble krig siste utvei «for å beskytte de verdier vi setter høyest» (Bondevik 2002).

Å vise til resultater av engasjementet kan tolkes som et ønske om å vise et rimelig håp om å lykkes: «Kampanjen mot terrorismen har begynt å høste frukter», skrev Bondevik i 2001. Engasjementet framsto som meningsfullt: «Den dag våpnene kan tie i Afghanistan, er rykket nærmere» (Bondevik 2001a). I 2002 tilbakeviste han kritikk mot krigføringen som «en fundamental misforståelse» og karakteriserte den som «upassende og upresis». Tilbakevisningen framstår ikke som et motargument, men heller som en korreksjon av uriktig informasjon.

Proporsjonalitet er et viktig, men vanskelig, kriterium å etterleve i en krig. Myndighetene mente militærmakt var en rimelig reaksjon på 11. september: «Osama bin Laden og hans støttespillere kan ikke bekjempes uten bruk av militære maktmidler» (Petersen 2001). For å forhindre nye angrep ble militærmakt ansett som tvingende nødvendig. Motstanderen var nemlig «villig til å utføre de mest grufulle ugjerninger på nytt, og har ressurser og vilje til det» (Bondevik 2001).

Argumentet om en moralsk riktig kamp styrkes når motstanderen omtales som ond eller som ondskapens vesen. Da er det ikke lenger en rettferdig krig, men en kamp mot det onde. I en slik kamp er ingen omkostninger for høye. Det kan tolkes som en «eksistensiell forlengelse» av det moralske argumentet, ettersom det berører selve overlevelsesdriften vår. Det som fienden ønsket å ramme, var «vår demokratiske samfunnsform» (Jagland 2001). Stoltenberg ordla seg slik (2001): «Klarer ikke demokratiene å stoppe terrorismen, så kan terrorismen sette stopp for demokratiene».

Ikke bare var «våre demokratiske samfunn» truet, trusselen var eksistensiell og kom fra ondskapen selv: «Vi må bekjempe det ondes vesen – og vi må bekjempe det onde ved roten» (Stoltenberg 2001). Bondevik (2001) brukte ondskapen som begrunnelse for å krige: «Bruk av militære midler har for meg kun mening når de trengs for å begrense ondskapens – i dette tilfelle terrorismens – konsekvenser». I sin nyttårstale sa Bondevik: «Den menneskelige ondskap sprengte nye grenser. (…) Politikk er også å sette grenser for det onde» (Bondevik 2002). Når terrorismen beskrives som ondskap, blir det vanskelig å argumentere imot bruk av militærmakt, ettersom uenighet lett kan framstå som umoralsk.

Kampen mellom gode og onde krefter er ikke lenger «bare» en kamp om rettferdighet; den er en kamp for å overleve. Det blir vanskelig å argumentere for proporsjonalitet i en kamp der ondskapen selv er fienden. Med et slikt syn mangler kampen mot terrorisme en slutt: Når kan den kampen sies å være vunnet?

Bruken av ordene «vi» og «Norge» framstiller «oss» som en samlet enhet. Og ved å beskrive motstandere som onde blir «vi» de gode og kampen mot  Terrorisme en kamp for godheten. Dette blir tydelig når kampen mot terrorisme og ondskap etter hvert omtales mer som en kamp for fred.

2002–2005: Fredsargumentasjon og offensivt forsvar

Taliban ble styrtet allerede i 2001. Fokus blir nå dreid mot freds- og nasjonsbygging, i tillegg til å gjøre engasjementet mer direkte relevant for forsvaret av Norge.

Allerede i desember 2001 erklærte utviklingsministeren at «USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan» (Johnson 2001), og statsministeren sa at « krigshandlingene nå avsluttes» (Bondevik 2002). Forsvarsministeren ordla seg slik: «Det terroristiske, brutale og undertrykkende Taliban-regimet er fjernet. Landet har blitt frigjort» (Devold 2002). Lederen for Stortingets forsvarskomite, Marit Nybakk, omtalte krigen som «en frigjøringskrig for Afghanistans kvinner» (Dagbladet 2002).

Frihetsbegrepet står sterkt i vår tid, og mange definerer frihet som en grunnleggende og universell menneskerettighet. Det er naturlig at frihet forbindes med noe positivt: ytringsfrihet, valgfrihet, (kvinne-)frigjøring og løsrivelse, i motsetning til tvang, overmakt, okkupasjon og undertrykkelse. Kampen framstår som en frigjøringskamp, en selvstendiggjøring, altså noe som klinger godt.

Gjenoppbygging og fredsbygging i Afghanistan passer godt inn i historien om Norge som en fredsnasjon: «[F]ormålet med norske militære bidrag internasjonalt er og skal være å støtte opp under fred, menneskerettigheter og demokrati» (Bondevik 2004). Lojaliteten til FN som «vår fremste fredsskaper» (Bondevik 2003) og som bærer av den grunnleggende ideen om fred og demokrati (Bondevik 2003), viser at argumentasjonen dreier over i en mer freds- og demokratiskapende retning. Fra å gjelde bruk av militærmakt i selvforsvar omfatter engasjementet nå nasjons- og demokratibygging i Afghanistan.

I tillegg ble engasjementet nå framstilt som viktig for Norges egen sikkerhet. Den norske deltakelsen var ikke bare en forpliktelse til «å trygge freden og støtte demokratiske krefter» i Afghanistan (Petersen 2005), men også et «fremskutt forsvar av Norge» (Devold 2003) eller en utvidet bruk av retten til selvforsvar: «Vi kan ikke sitte passivt og vente på neste terrorangrep… vil koalisjonen gjøre bruk av sin rett til selvforsvar for å hindre nye angrep» (Devold 2002). Antydningen om at vi kan stå overfor en enda større fare, spiller på frykt og brukes som argument for et offensivt forsvar: «Det er rapportert at ledere i Al Qaida-nettverket har vært i besittelse av kjemiske våpen samt håndbøker for fremstilling av masseødeleggelsesvåpen» (Devold 2002).

I valgåret 2005 dukket enda et argument opp: «heroinproblemet». Utenriksministeren påpekte at «folk flest opplever at truslene ofte er fjerne og udefinerbare», men at «ingen bør være i tvil om at situasjonen i Afghanistan har betydning for norsk hverdagsvirkelighet» (Petersen 2005). Mangel på stabilitet og sikkerhet i Afghanistan kunne med andre ord true også oss i Norge: «…så å si all heroin som omsettes i Norge, har sin opprinnelse i Afghanistan» (Petersen 2004). Linken til norske forhold gjør engasjementet mer relevant. Antakelig var det nødvendig dersom folk flest opplevde deltakelsen som «fjern og udefinerbar». I 2005 var det fire år siden 11.09, og trusselfaren mot Norge oppleves ikke som spesielt stor. Argumenter om kamp mot ondskap og offensivt forsvar av Norge kan dermed virke lite treffende. Å skape nærhet og relevans til en sak har sterk overbevisningskraft. Det vekker følelser og appellerer til holdninger. Det er viktig i valgkamp.

Norske myndigheter argumenterer nå annerledes enn de gjorde i årene 2001–2002 – bort fra kampen mot det onde til en kamp for fred. Kampen mot terror er fortsatt tydelig, men det er ikke lenger demokratiets eksistens som er truet.

2005–2010: Mer humanitær argumentasjon

I 2005 kom det til regjeringsskifte i Norge, og en rødgrønn, sosialdemokratisk regjering tok over. Norske styrker trekkes ut av den amerikanskledete Operation Enduring Freedom (OEF), men forblir i NATOs ISAF-styrke. Det klare FN-mandatet forblir en viktig begrunnelse for engasjementet. Men sikkerhet i Norge og terrorbekjempelse spiller mindre rolle enn før. Den nye forsvarsministeren formulerer hovedmålet som «å gi den nødvendige grad av stabilitet som kan berede grunnen for utviklingen av et bærekraftig afghansk samfunn» (Strøm-Erichsen 2005). Målet med Norges militære bidrag er «å bidra til at utvikling blir mulig» (Støre 2005).

ISAF-styrkene framstilles som et slags politi som «ikke (er) part i en konflikt i Afghanistan» (Forsvarsdep.  2005). Anholdte personer er ikke krigsfanger, «men personer som enten forstyrrer den offentlige ro og orden, (…) eller som mistenkes for kriminelle handlinger» (FD 2005). Utvikling som mål for engasjementet er utgangspunktet for den humanitære utviklingsargumentasjonen: «Vi er ikke der for å føre krig, men for å bistå en fattig stat, nedbrutt, utpint av kriger og overgrep, på en krevende vei mot fred og utvikling» (Støre 2006). Sikkerhet kan oppnås ved hjelp av utvikling: Hvor mye sikkerhet kan være investert i den norsk-finansierte byggingen av 82 skoler i Faryab?» (Strøm-Erichsen 2008). Og utvikling kan kun skje ved militært engasjement: «Militær tilstedeværelse er en forutsetning for å drive humanitært arbeid og for politisk fremgang» (Halvorsen 2007).

Norge har et ansvar som FN- og NATO-medlem, men også overfor den afghanske befolkningen: «(…) vi har en oppgave å gjøre ved å stå ved det afghanske folk» (Støre 2008). Forsvarsministeren sier at «vi forlater ikke Afghanistan før den afghanske befolkningen føler seg trygge på at freden vil vare» (Strøm-Erichsen 2008a).

Ut over tiåret øker uroen i Afghanistan, og sikkerheten i  Afghanistan: Faryab – maktforhold, konflikter og skiftende allianser forverres. ISAF og norske soldater involveres i «krigslignende handlinger» (Stoltenberg 2007), og til forskjell fra i 2005 ble det nå klart at ISAF er part i en konflikt: «De norske styrkene kjemper på samme side som den lovlig valgte regjeringen, mot Taliban og andre opprørsgrupper» (Strøm-Erichsen 2009). Forsvarsministeren uttrykte en personlig overbevisning da hun sa at «vårt engasjement i Afghanistan er viktig og riktig. Håpet i øynene til små skolejenter er i grunnen svar nok» (Strøm-Erichsen 2009a).

Når målet med engasjementet er å la «det afghanske folk få oppleve langsiktig og positiv utvikling» (Strøm-Erichsen 2005), ble det viktig å kunne vise til konkrete resultater: «Titusener av barn får i dag utdanning takket være norsk støtte» (Utenriksdep. 2007). En slik presisering antyder at Afghanistans utvikling forverres dersom vi ikke bidrar:  «Under Taliban gikk ingen jenter på skole. Nå går over 6 millioner barn på skole, og av dem er mer enn 2 millioner jenter» (Stoltenberg 2007).

Argumentene baseres på følelser som håp, empati, og viljen til å hjelpe. Begrepet utvikling klinger godt i den vestlige verden og knyttes til samfunnsendringer som kommer folk flest til gode, gjerne økonomisk vekst og sosiale og materielle forbedringer. Å vise til slike endringer kan tolkes som at det skjer en positiv utvikling: titusener flere som får utdanning, 82 flere skoler, lavere spedbarnsdødelighet osv. Dersom utvikling betyr suksess, kan slike tall brukes som eksempler på at det skjer en positiv utvikling og at det er «synlig fremgang» (Strøm-Erichsen 2008). Å vise til «synlig fremgang» er viktig for å vinne tilslutning på hjemmebane i Norge.

2010–2013: «oppdrag utført!»

I 2010 bestemmes det en exit-dato, og argumentasjonen skifter igjen fokus: Fra hvorfor det er riktig å være i Afghanistan til hvorfor det er riktig å dra derfra. Nå argumenteres det for at afghanerne selv må ta ansvar for egen sikkerhet. Målet med å forhindre at landet skulle bli et fristed for internasjonal terrorisme, er nådd. Vi har tatt «vår del av ansvaret» (Faremo 2010a). Argumentasjonen er endret fra hjelp og bistand til selvhjelp.

Målet om å oppnå «en minstestandard når det gjelder sikkerhet, demokrati og utvikling» (Strøm-Erichsen 2008) ble erstattet av «bidra til at afghanerne selv blir i stand til å være herrer i eget hus» (Faremo 2010). Det er en dreining bort fra utviklingsmålet tilbake til det opprinnelige målet: bekjempe internasjonal Terrorisme , og å forhindre at Afghanistan forble et fristed for dette: «det oppdraget er utført» (Strøm-Erichsen 2012).

For første gang tas det i 2010 til orde for en dialog med Taliban : «en dialog med Taliban er nødvendig» (Eide 2011:275) og for å finne «en politisk løsning som også omfatter Taliban» (Støre 2010). Argumentasjonen er tydelig endret sammenliknet med tidligere framstillinger. Der ble motparten beskrevet som ond og kampen mot den som en frigjøringskamp. Etter den kalde krigen har betydningen av fredelig konfliktløsning, forhandling og dialog preget norsk utenrikspolitikk (blant annet på Sri Lanka og i Midtøsten). Bondevik uttrykte det slik: «… arbeidet for fred (har) vært en av de grunnvoller Norge har bygget på gjennom århundrer. Dét er i dag kanskje vårt fremste kjennemerke internasjonalt» (Bondevik 2003). Og det er kanskje nettopp på grunn av en slik identifikasjon som en fredsnasjon at argumentet finner gjenklang hos det norske publikum.

Et tydelig FN-mandat – med tolkningsrom

Fra 2001 til 2013 har  Operasjonene i Afghanistan 2001–2014 for engasjementet i Afghanistan vært tuftet på et «tydelig FN-mandat». FN-mandatet definerte situasjonen i Afghanistan som «en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet». Det har gjort det mulig å fylle mandatet med ulike mål: retten til militær maktbruk for terrorbekjempelse, selvforsvar, og alliansesolidaritet (NATO-medlemskapet), vern om verdier og samfunnsform, forebygging og avskrekking av terroranslag, offensivt nasjonalt forsvar, hjelp til utvikling, nasjons- og demokratibygging, humanitær bistand og hjelp til selvhjelp.

Formen på argumentasjonen til norske styresmakter har også endret seg for å tilpasse innholdet. Appeller til frykt og egen overlevelse var framtredende så lenge kampen var en eksistensiell kamp. Deretter kom appeller til patriotisme og selvfølelsen som et fredens folk da kampen var en kamp for fred. Empati og viljen til å hjelpe var appeller som fulgte argumentet om at engasjementet primært var et utviklingsprosjekt. Da tiden og Afghanistan var moden, skulle ansvaret tilbakeføres, og oppdraget ble framstilt som utført. Landet var ikke lenger et oppmarsjområde for internasjonal terrorisme, og vår jobb var gjort. Alt med «et tydelig FN-mandat» i ryggen.