Kollektiv sikkerhet er en måte som stater prøver å løse sine sikkerhetspolitiske behov på. Det er selve kompasset i FN-pakten. Kollektiv sikkerhet er et arrangement for å gi statene større sikkerhet mot militære angrep ved å inngå avtaler om å gå kollektivt – samlet – imot en stat som bryter freden. Om de finner det nødvendig: også med militære midler. Kollektiv sikkerhet er gjerne forbundet med FN, og FN-pakten har regler for hvordan disputter mellom medlemmer i organisasjonen skal løses. Ansvaret ligger til syvende og sist hos Sikkerhetsrådet.

Folkeforbundet etter første verdenskrig og FN ble også dannet ut fra tanker om kollektiv sikkerhet. Etter den kalde krigen fikk begrepet – med FN som kriseløser – fornyet vind i seilene. I henhold til folkeretten kan makt brukes enten i selvforsvar eller med mandat fra FNs sikkerhetsråd.

Kollektiv sikkerhet er sagt å være en forløper til kollektivt (selv-)forsvar. NATO  er en organisasjon der prinsippet om kollektivt forsvar danner selve kjernen i virksomheten. Prinsippet om «en for alle, alle for en» binder medlemslandene sammen i en slags sikkerhetspolitisk solidaritet. Denne kjernen finnes uttrykt i artikkel 5 i Atlanterhavspakten.

Norge opplever innimellom et spenningsforhold mellom på den ene siden å følge FN-paktens prinsipper for kollektiv sikkerhet med krav om FN-mandat for en internasjonal operasjon, og på den andre siden krav eller forventninger fra vår største allierte USA om å følge allianseforpliktelser i NATO.