Publikasjoner
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Vi forstår ikke verden ved å dele den inn i Vesten mot resten
I denne kronikken skriver Minda Holm om debatter om ‘verdensorden’ i krise, og hvordan disse begrepene er tett vevd inn i ideologiske verdivurderinger. Generelt er vi på vei inn i verden der det vil være betydelig mer omstridt hvem som besitter normativ autoritet: Det er mer uklart hvilke verdier som gjelder, hvem som har troverdighet, og hvorfor det betyr noe. Gaza har vært en grotesk påminnelse om at den normative verdikrisen også er vestens skyld.
Innledning. Norden og kunnskapssamarbeid med autoritære og ikke-allierte stater: betinget åpenhet med skjerpede krav til beskyttelse
Betingelsene for internasjonal kunnskapsproduksjon og internasjonalt kunnskapssamarbeid er i endring. Det som lenge har vært et samfunnsområde preget av særlig liberale og åpne praksiser, er nå gjenstand for skjerpet oppmerksomhet om beskyttelse av nasjonal sikkerhet og akademisk frihet. Utvikling relatert til Kina spesielt, men også Russland og andre autoritære stater med kunnskapsrelaterte ambisjoner, har fått varsellampene til å blinke i mange liberale demokratier. Det gjelder også i Norden. I dette fokusnummeret studerer vi hvordan og hvorfor strengere og mer restriktive betingelser knyttet til internasjonalt kunnskapssamarbeid vokser frem i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Vi er opptatt av å problematisere og forklare hva som skjer når sterkere sikkerhets- og beskyttelseshensyn møter liberale normer som akademisk frihet.
Norges styring av kunnskapsrelasjoner med land utenfor sikkerhetspolitiske samarbeid
Norske myndigheter har i flere år tatt aktive grep for å styrke internasjonaliseringen av kunnskapssektoren. Dette gjelder også samarbeid med flere autoritære land som Kina og Russland, som ikke inngår i Norges sikkerhetspolitiske samarbeid. De seneste årene har vi imidlertid sett en klar dreining mot at spørsmål om nasjonal sikkerhet og statusen til liberale verdier blir mer aktualisert, også knyttet til kunnskapsrelasjoner. Vi ser det i form av både skarpere advarsler fra sikkerhetstjenestene, endringer i regelverk og nye retningslinjer for kunnskapssamarbeid med land som Kina og Russland. I denne artikkelen presenterer vi disse endringene og diskuterer mulige implikasjoner. Empirisk bygger vi på data fra spørreundersøkelser og intervju, samt en gjennomgang av dokumenter og mediesaker om aktuelle hendelser. Teoretisk støtter vi oss på forklaringer med bakgrunn i geopolitikk- og sikkerhetiseringslitteraturen. Vi argumenterer for at tiltak som blir gjort for å beskytte nasjonal sikkerhet og liberale verdier, også kan begrense den frie forskningens handlingsrom og dermed endre rammene for akademisk frihet, spesielt for aktiviteter med tilknytning til aktører fra ikke-allierte land. For å unngå overdrevent strenge rammer, bør forskere og deres institusjoner aktivt vise og kommunisere hvordan de jobber med ansvarlighet i sine kunnskapsrelasjoner. Det gjelder ikke minst i situasjoner der etiske og sikkerhetsrelaterte utfordringer framstår som åpenbare.
Chips in the crosshairs
Den globale forsyningskjeden for halvledere har blitt sentralt for økte geopolitiske spenninger rundt teknologi. I de senere år har USA, Kina og EU tatt skritt for å styrke motstandsdyktigheten og evnen til å være selvforsynt, som et svar på uro for forsyningssikkerheten. Samtidig har halvledere blitt et virkemiddel og verktøy i de tiltagende spenningene mellom USA og Kina. Siden 2022 har USA intensivisert forsøk på å utelukke kinesisk tilgang til både viktige materialer, brikker og utstyret som kreves for å lage dem. Denne briefen skisserer den politiske og økonomiske utviklingen av denne kritiske verdikjeden, og hvordan disse utviklingene kan fungere som et illustrerende eksempel for staters behov for å kartlegge verdikjeder for å håndtere risikoen for økte spenninger internasjonalt.
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Heimevernet og forsvaret av Norge: Skjerpet trusselbilde, uforløst potensial
I forsvaret av Norge er Heimevernet (HV) en vital del av grunnmuren. Styrken er Forsvarets største, geografisk mest spredte, og har samtidig ansvaret for det bredeste spekteret av oppgaver – i fred, krise og væpnet konflikt. HV leverer mye effekt – og har et uutnyttet potensial til å levere enda mer – for en relativt sett billig penge. Likevel har styrkens andel av Forsvarssektorens samlede driftsbudsjett falt, fra 3,8 % i 2015, til 3,1 % i budsjettet for 2024 – en mulig indikasjon på at styrken ikke er høyt prioritert når det norske forsvarsbudsjettet økes. Dette forskningsnotatet gir en kort beskrivelse HVs ansvar og oppgaver, og peker på utviklingstrekk som vil kunne påvirke disse i nær fremtid. Notatet illustrerer gapet mellom oppgavene, de vedtatte ambisjonene om videreutvikling, og ressursene som blir stilt til rådighet. I forlengelsen av dette svekkes hele samfunnets motstandsdyktighet i en tid hvor usikkerheten er større enn på lenge. Rapporten peker på fire konkrete tiltak som ved hjelp av en relativt moderat budsjettøkning vil kunne utnytte det latente utviklingspotensialet i HV-strukturen og gi betydelig og umiddelbar effekt på Forsvarets samlede evne til å levere beredskap og sikkerhet overalt, alltid – i fred, krise og i krig.
The defence of northern Europe: new opportunities, significant challenges
With Finland and Sweden joining NATO, the Nordics will be united for the first time in a military alliance encompassing not only northern Europe but also the broader transatlantic region. It will eventually fortify northern European security, but several obstacles must be overcome first. NATO has done a formidable job since 2014 in updating its defence plans, cumulating in the Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA) family of plans approved in Vilnius 2023. Now Finland and Sweden need to be incorporated into these plans. A more challenging task is to implement NATO's New Force Model which is tremendously ambitious. Finland and Sweden's contributions will be important, but new investments must be made. NATO's Command Structure is yet to be fully reformed and fitted to the DDA. Joint Force Command Norfolk must urgently be staffed, without undue politicization in NATO. Nordic defence buildup can draw on regional cooperation in particular in five areas: in strengthening the area's command design through functional double-hatted headquarters; developing close air power cooperation through e.g. a Combined Joint Air Operations Centre; strengthening total defence cooperation across borders and expanding logistical infrastructure; establishing joint intelligence task forces; and joint training and exercises. The contributions of the United States and United Kingdom are indispensable when it comes to upholding the alliance's guarantee in northern Europe. The recent signing of Defense Cooperation Agreements between the US and the Nordics reinforces this—together with an increased presence of air and naval assets in the region. The same applies to the UK and the Joint Expeditionary Force which now has shifted its focus towards northern Europe. This engagement is a crucial addition to Nordic and NATO plans and activities in a period when growth in Nordic defence structures is occurring at a relatively slow pace. Only after the weaknesses and hurdles are addressed will the deterrence and defence of the region attain a fully credible level.
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.
Vestens idealiserte selvbilde ligger begravd i Gaza
I denne kronikken skriver Minda Holm om at vestlige stater burde gjøre langt mer for å stoppe lidelsene i Gaza. Det handler også om langsiktig strategi: Hvordan best sikre en verden der autoritær statsmakt ikke får utfolde seg fritt og tøylesløst.