Publikasjoner
US and UK Elections: Implications for NATO and Northern European Security
Rapporten diskuterer mulige konsekvenser av en seier for henholdsvis Harris og Trump, samt den nye britiske regjeringens sikkerhetspolitiske orientering. Hva betyr dette for Norge og Nord-Europa?
Respons - Norsk utenrikspolitikk for en ny tid. Sluttrapport
I 2023 og 2024 arrangerte UD, i samarbeid med lokale aktører, til sammen sju konferanser i RESPONS-serien. Åpningskonferansen fant sted i Oslo i mars 2023, med NUPI som arrangør. Deretter fulgte et møte med NATOs generalsekretær, også i Oslo, og arrangementer i Arendal, Lillehammer, Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø. Den tematiske innretningen på arrangementene har variert fra det brede til det smale, fra sikkerhetspolitikk og utvikling, via teknologi til handelspolitikk og grønn omstilling. En rekke fagfolk fra hele landet og fra ulike profesjoner og fagdisipliner, har innledet og deltatt i paneler. Utenriksministrene Anniken Huitfeldt (2022-2023) og Espen Barth Eide (2023-) har deltatt på alle arrangementene med unntak av ett – under Arendalsuka – hvor utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (2021-) representerte departementet. NUPI har rapportert fra alle sju konferanser. Dette er i tillegg seriens sluttrapport, der de foregående delrapportene er inkludert.
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Introduction to the Special Issue on Under Communism’s Shadow The Memory of the Violent Past in Present-Day Russia
Det finnes kanskje ikke noe tema som er mer sentralt for konseptet "postkommunisme" enn hvordan Sovjetunionens fortid blir husket, utfordret eller glemt. Studier av historisk minne er ofte riktig knyttet til identitetspolitikk og nasjonsbygging. Selv om det brukbare rammeverket fra tidligere er bredt anvendelig på alle moderne stater, er det i det russiske tilfellet en grad av alarmisme og negativitet knyttet til tolkninger av hvordan landet har håndtert sin kommunistiske fortid, særlig med tanke på vold. Et viktig element ved dette er den teologiske forståelsen av fremgangen og betydningen av overgangsparadigmet. Innen minnestudier manifesterer dette seg i dominansen av den kosmopolitiske minnemodusen som den "riktige" måten å minnes den voldelige fortiden på. Introduksjonen gjennomgår eksisterende litteratur om Russlands minnepolitikk og peker på tre begrensninger: (1) en overbetoning av det politiske sentrum og manglende evne til å fange opp regionale variasjoner, (2) for stort fokus på tilbudssiden av minnepolitikk, og (3) ensidige fremstillinger av rollen Den store fedrelandskrigen spiller i russisk minnepolitikk. Videre drøfter introduksjonen hvordan bidragene i spesialnummeret til tidsskriftet addresserer disse begrensningene i litteraturen og viser hvordan disse samlet sett bidrar med ideer til ny forskning på minnestudier. I tillegg argumenteres det for hvordan denne nye forskningsagendaen kan gi bedre forståelse av minnerelaterte prosesser og deres forbindelse til bredere ideologiske, kulturelle, sosiale og politiske endringer i Russland.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Libya
Libya er utsatt for en rekke klimautfordringer. I september 2023, forårsaket stormen Daniel kraftig nedbør og flom, og utløste kollapsen av to eldre demninger i det østlige Libya. Dette etterlot et spor av ødeleggelse i byen Derna og områdene rundt. Libya er også et av de tørreste og mest vann-stressede landene i verden; det er utsatt for tørke og mindre enn to prosent av landet får nok regn til opprettholde jordbruket. Klimastressfaktorer forverres i sin tur av politisk uro, splittede myndigheter, langvarig konflikt og tilstedeværelsen av en mengde væpnede grupper. Disse faktorene, som har bidratt til korrupsjon og mangel på god styring, påvirker innsatser for å håndtere klimarelaterte risikoer, inkludert de som kan påvirke freds- og sikkerhetsdynamikken.
How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries
Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.
Franske tilstander - Forstå det moderne Frankrike
Hvorfor vokser stadig høyrepopulismen i Frankrike til nye høyder? Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena? Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest både som ferieland, matland og kulturell høyborg, har landet lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor er tilliten til franske politikere så lav? Hva kan forklare den høye terrortrusselen i landet? Og hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Simone de Beauvoirs fødeland? Når det franske samfunnet fremstår som litt fremmed, skyldes det at fransk politikk og samfunnsliv får langt mindre oppmerksomhet i den norske offentligheten enn for eksempel britisk eller amerikansk politikk. Med denne boken ønsker Norges fremste eksperter på Frankrike og franske forhold å bøte på dette. Boken er for deg som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag, som er frankofil eller som rett og slett ønsker bedre kjennskap til det moderne Frankrike.
Ekstreme moderater: Å forstå de lave nivåene av voldelig ekstremisme i Bosnia-Hercegovina
Hvordan kan lave nivåer av voldelig ekstremisme i sårbare miljøer forklares? Etterkrigstiden i Bosnia-Hercegovina har vært preget av langvarige politiske kriser, økonomisk ustabilitet og usikkerhet for innbyggerne. Kombinasjonen av et relativt ungt og ustabilt demokrati, og sosial misnøye, har skapt grobunn for radikalisering og spredning av en rekke ekstremistiske ideologier. Dette har i sin tur gitt ikke-statlige grupper muligheten til å utfordre formelle institusjoner. Til tross for dette har det vært få ekstremistiske angrep; og de som har funnet sted har vært av liten skala og mislyktes i å avsløre noe dypere apell for voldelig ekstremisme. Hva forklarer dette avviket? Ved å benytte teorier om sosial bevegelser og politiske mulighetsstrukturer utforsker denne artikkelen hvordan strukturelle forhold i det politiske og diskursive rommet i Bosnia-Hercegovina påvirker reportaret for protest blant ekstremistiske bevegelser. To hovedargumenter blir lagt fram. For det første må ikke-statlige grupper forstås som rasjonelle aktører med et bredere fokus enn kun bruk av vold. For det andre kan det å skille mellom radikalisering knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering som tar sikte på samfunnsendring gjennom ikke-voldelige midler, hjelpe oss med å bedre forstå dynamikken bak samfunnsendring i sårbare miljøer.
PODCAST: Vennskap i internasjonal politikk
Internasjonal politikk preges av staters verdier og interesser. Men kan stater også utvikle vennskap? På hvilken måte kan vennskap påvirke internasjonal politikk?
Consolidating peace? The inner struggles of Sudan’s transition agreement
Bruken av overgangsavtaler for å løse konflikter mellom stater og ikke-statlige væpnede aktører på det afrikanske kontinentet ser ut til å være økende. Imidlertid har mange av disse overgangsavtalene en tendens til å være statiske og mislykkes i å adressere klager, årsaker til politisk uro og konflikt, eller å tilby bærekraftige veier mot demokrati. Med utgangspunkt i den sivilledede overgangsregjeringen i Sudan fra 11. april 2019 til 25. oktober 2021 (varigheten av overgangsavtalen) og et originalt datasett, argumenterer denne artikkelen for at politikken til overgangsregjeringen i Sudan, politisk retorikk og utfordringene med å implementere overgangsavtalens politikk ikke stemte overens med de politiske realitetene. Dette skyldtes hovedsakelig overgangsregjeringens manglende evne til å demontere eksisterende maktstrukturer under tidligere regime. Vi finner at overgangsregjeringen i Sudan unnlot å ta hensyn til veibetingelser fra tidligere regimer, noe som førte til at de ikke kunne gi folket i Sudan strategier som kunne hjelpe med å omgå eksisterende strukturer satt opp av tidligere regimer. Som et resultat fungerte overgangsregjeringens innsats som forsterkere av eksisterende interne kamper. Artikkelen argumenterer for behovet for bedre teknisk støtte og bestemmelser for å støtte innkommende overgangsregjeringer som forsøker å gå fra autokrati eller diktatur til demokrati under overgangsperioder.