Publikasjoner
The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics
Stater streber ikke bare etter rikdom og sikkerhet, men også internasjonal status. Stadig mer forskning har dokumentert at stater av alle størrelser bruker betydelig med tid, energi, og til og med blod og skatter, når de søker status på verdensscenen. Til tross for forskeres suksess med å identifisere tilfeller av status-søking, mangler de enighet om arten til de internasjonale hierarkiene som stater sies å konkurrere innenfor. Å kunne gi mening om denne status-tvetydigheten er fortsatt den viktigste metodologiske og teoretiske utfordringen som statusforskning står overfor i feltet internasjonale relasjoner (IR). I "The Grammar of Status Competition" ser Paul David Beaumont nærmere på dette puslespillet, ved å gjøre en statusens allment anerkjente "glatthet" til en styrke. Gitt at stater, myndigheter og borgere bryr seg om, og forfølger, status til tross for at det er vanskelig å vurdere hvor suksessfullt dette er, argumenterer Beaumont for at vi kan studere internasjonale statushierarkier gjennom disse aktørenes forsøk på å takle denne samme statusuklarheten. Boken undersøker de teoriene om internasjonal status (TIS) som regjeringer og innbyggere selv produserer og bruker for å kunne gi mening til statens posisjon i verden. Boken fremmer et nytt rammeverk for å studere TIS, og belyser hvordan spesifikke teorier om internasjonal status dukker opp, stopper opp og blir omstridt, og hvordan disse prosessene påvirker innenriks- og utenrikspolitikk. Ved å vise frem verdien av en TIS-tilnærming via flere historiske case-studier – fra atomvåpenkontroll til norsk utdanningspolitikk – tar Beaumont dermed opp tre store gåter innen IR-statusforskning: hvorfor stater konkurrerer om status når de internasjonale belønningene virker flyktige, hvordan stater kan unnslippe nullsumspillet knyttet til oppdrag for posisjonsstatus, og hvordan statusforskere kan overvinne det metodiske problemet med å skille status fra andre motivasjoner.
US and UK Elections: Implications for NATO and Northern European Security
Hvordan vil utfallet av valget i USA påvirke sikkerhetspolitikken i Storbritannia nord-Europa? Rapporten diskuterer mulige konsekvenser av en seier for henholdsvis Harris og Trump, samt den nye britiske regjeringens sikkerhetspolitiske orientering. Hva betyr dette for Norge og nord-Europa?
Respons - Norsk utenrikspolitikk for en ny tid. Sluttrapport
I 2023 og 2024 arrangerte UD, i samarbeid med lokale aktører, til sammen sju konferanser i RESPONS-serien. Åpningskonferansen fant sted i Oslo i mars 2023, med NUPI som arrangør. Deretter fulgte et møte med NATOs generalsekretær, også i Oslo, og arrangementer i Arendal, Lillehammer, Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø. Den tematiske innretningen på arrangementene har variert fra det brede til det smale, fra sikkerhetspolitikk og utvikling, via teknologi til handelspolitikk og grønn omstilling. En rekke fagfolk fra hele landet og fra ulike profesjoner og fagdisipliner, har innledet og deltatt i paneler. Utenriksministrene Anniken Huitfeldt (2022-2023) og Espen Barth Eide (2023-) har deltatt på alle arrangementene med unntak av ett – under Arendalsuka – hvor utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (2021-) representerte departementet. NUPI har rapportert fra alle sju konferanser. Dette er i tillegg seriens sluttrapport, der de foregående delrapportene er inkludert.
Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Libya
Libya er utsatt for en rekke klimautfordringer. I september 2023, forårsaket stormen Daniel kraftig nedbør og flom, og utløste kollapsen av to eldre demninger i det østlige Libya. Dette etterlot et spor av ødeleggelse i byen Derna og områdene rundt. Libya er også et av de tørreste og mest vann-stressede landene i verden; det er utsatt for tørke og mindre enn to prosent av landet får nok regn til opprettholde jordbruket. Klimastressfaktorer forverres i sin tur av politisk uro, splittede myndigheter, langvarig konflikt og tilstedeværelsen av en mengde væpnede grupper. Disse faktorene, som har bidratt til korrupsjon og mangel på god styring, påvirker innsatser for å håndtere klimarelaterte risikoer, inkludert de som kan påvirke freds- og sikkerhetsdynamikken.
Franske tilstander - Forstå det moderne Frankrike
Hvorfor vokser stadig høyrepopulismen i Frankrike til nye høyder? Hvorfor streiker franskmenn så ofte? Hvorfor er Frankrike så aktiv på den internasjonale arena? Til tross for at Frankrike er godt kjent for nordmenn flest både som ferieland, matland og kulturell høyborg, har landet lett for å forbli en gåte. Spørsmålene er mange: Hvorfor er tilliten til franske politikere så lav? Hva kan forklare den høye terrortrusselen i landet? Og hvor langt har egentlig likestillingen kommet i Simone de Beauvoirs fødeland? Når det franske samfunnet fremstår som litt fremmed, skyldes det at fransk politikk og samfunnsliv får langt mindre oppmerksomhet i den norske offentligheten enn for eksempel britisk eller amerikansk politikk. Med denne boken ønsker Norges fremste eksperter på Frankrike og franske forhold å bøte på dette. Boken er for deg som har fransk språk, politikk og samfunnsliv som fag, som er frankofil eller som rett og slett ønsker bedre kjennskap til det moderne Frankrike.
Extreme moderates: Understanding low levels of violent extremism in Bosnia-Herzegovina
How can low levels of violent extremism in enabling environments be explained? The post-war history of Bosnia-Herzegovina has been marked by prolonged political crises, economic instability, and precarious security for citizens. The combination of a relatively young, unstable democracy and social grievances creates fertile soil for different forms of radicalization and the proliferation of various extremist ideologies. This has, in turn, allowed extra-institutional groups to challenge formal institutions. Despite this, there have been few violent extremist attacks, and those that have been carried out were small-scale and failed to expose any deep reservoir of violent extremism. What, then, does this deviant case reveal? Utilizing social movement theory and political opportunity structures, this article explores how structural conditions in the political and discursive space of Bosnia-Herzegovina affect the protest repertoires of extremist movements. Two main arguments are put forward. First, extra-institutional groups must be understood as rational actors with broader claims that exceed the use of violence. Second, distinguishing between radicalization that links to violent extremism and radicalization that aims to initiate societal change through non-violent means can help us better understand the dynamics behind societal change in fragile environments.
PODCAST: Vennskap i internasjonal politikk
Internasjonal politikk preges av staters verdier og interesser. Men kan stater også utvikle vennskap? På hvilken måte kan vennskap påvirke internasjonal politikk?
Consolidating peace? The inner struggles of Sudan’s transition agreement
Bruken av overgangsavtaler for å løse konflikter mellom stater og ikke-statlige væpnede aktører på det afrikanske kontinentet ser ut til å være økende. Imidlertid har mange av disse overgangsavtalene en tendens til å være statiske og mislykkes i å adressere klager, årsaker til politisk uro og konflikt, eller å tilby bærekraftige veier mot demokrati. Med utgangspunkt i den sivilledede overgangsregjeringen i Sudan fra 11. april 2019 til 25. oktober 2021 (varigheten av overgangsavtalen) og et originalt datasett, argumenterer denne artikkelen for at politikken til overgangsregjeringen i Sudan, politisk retorikk og utfordringene med å implementere overgangsavtalens politikk ikke stemte overens med de politiske realitetene. Dette skyldtes hovedsakelig overgangsregjeringens manglende evne til å demontere eksisterende maktstrukturer under tidligere regime. Vi finner at overgangsregjeringen i Sudan unnlot å ta hensyn til veibetingelser fra tidligere regimer, noe som førte til at de ikke kunne gi folket i Sudan strategier som kunne hjelpe med å omgå eksisterende strukturer satt opp av tidligere regimer. Som et resultat fungerte overgangsregjeringens innsats som forsterkere av eksisterende interne kamper. Artikkelen argumenterer for behovet for bedre teknisk støtte og bestemmelser for å støtte innkommende overgangsregjeringer som forsøker å gå fra autokrati eller diktatur til demokrati under overgangsperioder.
Small states coalition building in EU policy-making The cases of the Nordic and Baltic countries
Å danne koalisjoner i ulike former og fasonger - institusjonalisert eller ad hoc uten permanente strukturer, territorielt konstituert, dvs. bestående av land fra en region, eller temabasert - har blitt et viktig verktøy for små og mellomstore EU-land for å øke sin politiske vekt og innflytelse i EUs politikkutforming. Med utgangspunkt i et begrepsmessig og teoretisk rammeverk som skiller mellom ulike typer koalisjoner og de baltiske og nordiske EU-landene som casestudier, analyserer dette kapitlet bruken av koalisjoner for små stater i en EU-kontekst sammen med en rekke eksempler på hovedsakelig regionale koalisjoner. Et viktig funn er at for å forsvare sine nasjonale interesser synes nordiske og baltiske EU-medlemmers regjeringer generelt å foretrekke fleksible, saksspesifikke, mellomstatlige, ikke-institusjonaliserte ad hoc-koalisjoner bestående av et mindre antall likesinnede land. I kontrast, mens institusjonaliserte koalisjoner og allianser i den akademiske litteraturen ofte blir stemplet som høyeste kategori av koalisjoner og faktisk er gode for uformelle konsultasjoner i en nordisk-baltisk kontekst, synes de i praksis ikke å være foretrukket av disse landenes regjeringer for forhandlinger i EU-politikk. Ofte er de ikke fleksible nok eller for små når det gjelder medlemmer.