Publikasjoner
Psykisk helse, terrorisme, ekstremisme og radikalisering
Det mulige forholdet mellom psykisk helse, radikalisering, ekstremisme og terrorinvolvering har fått mye oppmerksomhet i det siste. Men hva vet man egentlig om dette forholdet? Hva vet man ikke, og hvordan kan utfordringene rundt dette håndteres? Denne policy briefen går gjennom disse spørsmålene og rydder opp i kunnskapsstatusen på feltet.
Ad Hoc Crisis Response and International Organisations (ADHOCISM)
Internasjonale organisasjoner (IO-er) opprettes med mål om å løse kollektive handlingsproblemer når en krise oppstår. Likevel har medlemsstater gjentatte ganger etablert ad hoc kriseresponser i stuasjoner hvor IO-er kunne spilt en sentral rolle. ADHOCISM spør hvilken innvirkning ad hoc kriseresponser har på internasjonale organisasjoner. På denne måten ønsker ADHOCISM å bidra til å fylle dette kunnskapshullet gjennom en systematisk studie av ad hoc kriseresponser i to politiske domener: sikkerhet og helse. Ad hoc kriseresponser kan på kort sikt føre til raskere og mer effektiv kriserespons blant likesinnede stater, men hvis internasjonale organisasjoner ikke lenger ses på som det prinsipielle instrumentet til å møte globale utfordringer, oppstår risikoen for at relevansen av disse internasjonale organisasjonene vil minke, og lignende trender kan oppstå i andre domener.
The Georgian far right and the post-election crisis
Denne artikkelen undersøker det ytre høyres rolle i det politisk polariserte Georgia. Polarisering har vært en konstant karateristikk ved georgisk politikk, og nådde et nye høyder etter valget i 2020. På den ene siden gir ikke polariseringen mye rom i den politiske sfæren til nykommere og mindre aktører, det ytre høyre inkludert. Å kunne ta plass i den så ekstremt polariserte politiske sfæren, krever en sterk, konsolidert alternativ bevegelse. På den andre siden har også ytre høyre spilt en egen rolle i polariseringen: kritikere har hevdet at ytre høyre-grupper har blitt brukt som et instrument til å nøre polariseringen. Selv om aktivitetene til det ytre høyre virker å tjene interessene til én ende av det polariserte politiske rommet mer enn den andre, hevder denne artikkelen at den ytre høyre-bevegelsen ikke bør reduseres til et instrument i hendene til politiske makter.
Huawei, 5G and Security: Technological Limitations and Political Responses
Hvordan ble kinesiske 5G telekom-leverandører, slik som Huawei, et sikkerhetsproblem i USA og Europa? Skyldtes det teknologiske utfordringer eller geopolitisk rivalisering? Og hvordan har den europeiske tilnærmingen til dette skilt seg fra USAs? Artikkelen belyser disse spørsmålene gjennom en interdisiplinær tilnærming og sikkerhetiserings-teori. Artikkelen argumenterer at den amerikanske makro-sikkerhetiseringen av Kina delvis feilet i Europa, mens nisje-sikkerhetiseringen av 5G var mer vellykket.
Nye våpen, gamle vrangforestillinger: Hvordan forstå Boris Johnsons atomvåpen-politikk
Hvis du ønsker å finne mening i Storbritannias atomvåpenpolitikk, er du nødt til å vende blikket innover, ikke utover. På samme måte som fartsstriper behager kun eieren av teppet, er det enklere å forstå Storbritannias nye atomvåpenpolitikk som en symbolsk gest rettet primært mot eget publikum på hjemmebane. Her er det viktig å forstå den politiske påvirkningen de etablerte begrensningene på opprustning har hatt på britisk atomvåpenpolitikk.
Redd kulturlivet – planlegg en post-koronafest!
En debatt er på gang om hvordan norsk kulturliv skal reddes fra koronaen. Regjeringens redningspakke anses som helt utilstrekkelig. Derfor dreier diskusjonen seg om hvor mye som trengs, og hvem som skal få det. Det er forståelig, men debattens nedslående vilkår har gjort alle blinde for en enestående mulighet. Nå, når vi vet at vaksinen kommer, er det tid for å tenke større, mer kollektivt og langsiktig. Hvorfor ikke sette disse arbeidsløse kulturarbeiderne til å gjøre noe de er gode til: å arrangere en fest! Ikke bare en hvilken som helst fest, men en månedslang, statlig finansiert, landsdekkende serie av festivitas for å feire at koronaen er over. Akkurat som en slutten-på-verden-fest som tvert imot feirer at verden ikke er slutt. Den kunne spres utover offentlige steder akkurat som Edinburgh-festivalen, bare mindre eksklusiv, og være like stor som Olympiaden, men med mindre bruk av treningstøy. Om det virker sprøtt, så hør på meg. For det første besitter Norge en mengde latent fest-talent som består av uforskyldt arbeidsløse. Det betyr i praksis at Nav for tiden betaler profesjonelle eventorganisatorer for ikke å organisere events. Og staten betaler 60–80 prosent av inntektene til musikere, teknikere, skuespillere, teateransatte og mange flere som kunne bidra. Dermed kan vi anse dette hva-det-nå-er bidraget som regjeringen betaler dem nå, som en grunnsubsidie og bare toppe den, slik at de i stedet kan sette i gang en kjempefest. Ikke bare ville det være finansielt fornuftig. En post-koronafest ville også gi disse menneskene en mening og gi landet noe å se frem til midt i et år av depresjon og usikkerhet. Norge er faktisk helt uvanlig godt trent for akkurat en slik anledning – flere generasjoner av russ ville helt sikkert kaste seg over anledningen til å bli med på en buss igjen. Fra fotball til opera Nøkkelen til en vellykket post-koronafest er å inkludere. - For det første bør den finne sted i juli når skolene har ferie. - For det andre må festen spres ut over kommunene. - For det tredje må den innebære en bredest mulig definisjon av kultur, fra fotball til opera, fra komedie til skateboarding, fra kino til dukketeater. - For det fjerde må alle arrangementene være gratis å bruke, akkurat som helsevesenet. Kort sagt bør det være noe for alle som alle bør kunne ha råd til. Til syvende og sist vil arrangementet betale seg selv. Norge trenger uansett en stimulus for å kickstarte økonomien. En kjempefest vil være som en slags New Deal, bare med kultur i stedet for infrastruktur. For på samme måte som med infrastruktur vil det å investere i kultur produsere det økonomene kaller en multiplikatoreffekt, der penger som settes inn i økonomien, fostrer vekst langt utover den opprinnelige innsatsen. Og videre – om festen gjøres til en global event, vil den generere turistinntekter. Nordmenn kunne til og med bli overtalt til å ta ferien hjemme i stedet for i Syden. Foruten å bidra til å redde kulturen ville festen virke lutrende på borgerne. Den ville gitt et høyst tiltrengt frislipp etter en mørk periode. La oss være enige om at vi trenger en kjempefest etter å ha tilbrakt det siste året innendørs, fulgt reglene og avlyst julen.
Hvem har tid til å delta?
I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten. I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten. Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.
Grading greatness: evaluating the status performance of the BRICS
En imponerende portefølje av case-studie forskning har nå vist hvordan og gjennom hvilke midler BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) har siktet mot høyere sosial status. Dette forskningsfeltet mangler imidlertid systematiske midler for å vurdere denne statussøkingen. Denne artikkelen fyller dette tomrommet ved å tilby et rammeverk av varierte metoder som gjør det mulig for forskere å komme nærmere innpå og sammenligne individuelle staters relative statusprestasjon. Ved å bruke diplomatisk representasjon som en proxy for statusanerkjennelse og sammenligne den med et lands statusressurser (rikdom), indikerer rammeverket i hvilken grad landet har generert anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet. Funnene fremhever en betydelig variasjon i typen og varigheten av forskjellene mellom statusressurs og anerkjennelse, og antyder at i stedet for å behandle disse som anomalier som venter på korrigering, kan og bør de utredes gjennom case-studieanalyser.
MONUSCO’s 2021 Mandate Renewal Transition and exit
I desember 2021, i sammenheng med økende politiske spenninger og økende usikkerhet i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DRC), vil FNs sikkerhetsråd (UNSC) avgjøre om mandatet til FNs stabiliseringsoperasjon skal fornyes i Den demokratiske republikken Kongo (MONUSCO). Beleiringstilstanden som ble erklært av president Tshisekedi i mai 2021 har ennå ikke stabilisert provinsene der den har blitt implementert. Den politiske koalisjonen ved makten er fortsatt skjør, og sosiale og identitetsbaserte konflikter øker. Alle uttrykker behov for stabilitet, men effektive strategier og avgjørende handlinger mangler fortsatt. Den felles overgangsplanen utviklet av FNs team med deltakere fra byråer, fond og programmer, og DRC-regjeringen anerkjenner kompleksiteten av stabilisering og gir en helhetlig plan for langsiktig stabilitet og fredsgjenoppretting. Denne planen går utover tradisjonelle fredsprosesser og utvider rekkevidden til sosiale og økonomiske spørsmål. Selv om det er veldig ambisiøst, tilbyr det et nødvendig dristig skritt mot en ansvarlig overgang med klare referanser og en tidsramme. Denne overgangsplanen taler til kongolesernes forventninger til MONUSCO, med prioritet til sikkerhetssituasjonen i det østlige DRC og utryddelsen av væpnede grupper, basert på tre fokusområder: behovet for institusjonelle reformer, vekt på helhetlig fredsbygging, og en menneskesentrert tilnærming til stabilisering. Sikkerhetsrådet vil måtte bestemme hvordan de skal styrke og støtte disse mangfoldige reformprosessene ved å sikre at de er avpolitiserte og objektive. Reformer av sikkerhetssektoren, administrative reformer og rettferdig omfordeling av utbytte fra naturressursutnyttelse vil være sentralt for effektiviteten av institusjonelle reformer. Det kommende mandatet bør også se på hvordan ustabilitet er forårsaket/drevet av ikke bare vold og væpnet konflikt, men også av sosioøkonomiske faktorer (ulikheter, konkurranse) og den svake sosiale kontrakten. For eksempel, til tross for den estimerte arbeidsdeltakelsen på 64,07 prosent, utgjør den vedvarende høye fattigdomsraten (80 prosent, ifølge 2019 UN Human Development Index Report) ett element med potensial for sosial ustabilitet. Et eksempel på den svake sosiale kontrakten er regjeringens kamp for å tilby viktige tjenester som gratis utdanning. Siden begynnelsen av skoleåret 2021/2022, i oktober 2021, har mange barne- og ungdomsskolebarn, og deres lærere, protestert mot mangelen på statlig støtte for å gi finansiering til offentlige skoler. Disse protestene kommer i tillegg til andre innen sektorer som helsevesen og kollektivtransport. Alle disse elementene gir næring til sosial og institusjonell ustabilitet, og påvirker i sin tur utsiktene for en bærekraftig fred. Det er viktig at vilkårene og rammene for mandatet og logistisk støtte til DRC utvides til å inkludere disse områdene som nøkkeldeterminanter for stabilitet. Det er behov for en menneskesentrert tilnærming for å definere stabilisering, som må eies og drives lokalt. Mens FN-oppdraget støtter DRC i å gjenopprette fred, forblir MONUSCO en outsider i denne settingen: det er opp til kongoleserne og DRC-regjeringen å lede prosessen: lokale stemmer og tilpasning til lokale kontekster og strategier må tas i betraktning- asjon og inkludert. MONUSCO kan bare nå sine mål hvis de fokuserer på å sikre lokalt eierskap til fredsprosessen. Sikkerhetsrådet kan gi oppdraget fullmakt til dette, gjennom et mer reflektert og kontekstsensitivt mandat.
Ecosystemic politics: Analyzing the consequences of speaking for adjacent nature on the global stage
Denne artikkelen foreslår et konseptuelt rammeverk for å analysere og sammenlikne de bredere eller utilsiktede effektene av samarbeid som er forankret i grensekryssende økosystemer. Artikkelen introduserer tre analytiske innfallsvinkler som er sentrale i studiet av policy-områder i internasjonal sosiologi, og demonstrerer bruken av disse gjennom ett spesifikt case, nemlig Arktis og Arktisk råd. De analytiske innfallsvinklene er: nettverk (hvem leder, og hvordan fungerer lederskapet?), hierarkier (hvem deltar, og hvilke forhold former feltet?) og normer for politisk atferd. Disse fanger opp sentrale konsekvenser av og dynamikker i økosystemforankret politikk på en konsis måte som er nyttig for sammenlikning på tvers av ulike caser. Arktis-caset fokuserer på hvordan ikke-arktiske aktørers nettverksposisjoner og roller endrer seg over tid, som en innledende utforskning av de bredere effektene av slike former for samarbeid. Funnene tyder på at de fleste ikke-arktiske aktører har blitt mindre sentrale i arktisk samarbeid, selv om Arktis har blitt gjenstand for mer global oppmerksomhet og antallet deltakere i Arktisk råd har økt. Videre komparativt arbeid på dette feltet vil sette oss bedre i stand til å vurdere hvorvidt det er bedre at stater som snakker for «sine økosystemer»– og i så fall, på hvilke måter – enn å søke felles løsninger på globale utfordringer.