Publikasjoner
Policy brief summarizing lessons learnt on the EU’s measures to prevent violent extremism in the region
There are a number of grievances attributed as drivers of violent extremism. Poverty, autocratic governance and human rights violations, precarious masculinities, or the lack of education, mentioning just some, all create what we may term “enabling environments” – areas in which various factors create a conducive situation where segments of its population become prone to violent extremism. Still, the majority living in such enabling environments and experiencing these grievances do not engage in any acts of violence or join any extremist organizations. This begs the question, why do some communities display far greater resilience to violent extremist ideologies than others? In our newly released PREVEX working paper analyzing the drivers, occurrence, and non-occurrence of violent extremism in the MENA region, we study four cases of the nonoccurrence of violent extremism in Egypt, Jordan, Syria, and Iraq.1 Specifically, we analyze why segments among disenfranchised Islamist Egyptian youth, the majority of Jordanian jihadists, the Kurdistan Region of Iraq (KRI), and the Syrian village Swedan in the Deir Ez-Zor province have displayed a far greater resilience to carrying out violent extremism than others. We assess the role and importance of local community and religious leaders, the role of tribal affiliation, ideological exposure, good governance and political inclusion, poverty and marginalization, and state repression. We address both a scholarly puzzle and a policy problem. If the aforementioned grievances create enabling environments conducive to violent extremism, why is it that the majority in these situations actually abstain from violence and reject extremist ideologies? What does that tell us about the role and dynamics of enabling environments? The policy problem relates to how one evaluates, weighs, and approaches populations in enabling environments and who are thus perceived to be prone to violent extremism. Put bluntly, should a population residing in an enabling environment be treated as future extremists or terrorists, to wit, a problem in need of securitization? Necessarily, these findings have consequences for how we perceive the feasibility of past and current EU funding programs intended to prevent violent extremism in the Middle East.
Working Paper on ´enabling environments´, drivers and occurrence/nonoccurrence of violent extremism in the region
There are a number of grievances attributed as drivers of violent extremism. Poverty, autocratic governance, human rights violations, precarious masculinities, or the lack of education, mentioning just some, all create what we may term “enabling environments”. Still, the majority living in such enabling environments and who experience such grievances do not engage in any acts of violence or join any violent extremist organizations. This begs the question, why do some communities display far greater resilience to violent extremist ideologies than others? Based on in-depth fieldwork in Egypt, Syria, Jordan, and Iraq, we study and analyze four cases of the non-occurrence of violent extremism in the Middle East to further our understanding of enabling environments, community resilience, and the decisive moments pushing people to, or away from, violence.
European defence beyond institutional boundaries: Improved European defence through flexibility, differentiation and coordination
Som et svar på den endrede geopolitiske situasjonen er det tatt initiativer for å styrke det europeiske forsvaret i NATO, i EU, men også bi- og multilateralt mellom EUs medlemsland og assosierte ikke-medlemmer, som Norge. Denne policy-briefen argumenterer for at alle disse prosessene må tas i betraktning når vi ønsker å måle Europas fulle sikkerhets- og forsvarskapasitet. Snarere enn et tegn på fragmentering forbereder de grunnen for en ny europeisk forsvarsarkitektur, preget av høy grad av fleksibilitet, som til slutt kan være bedre tilpasset dagens sikkerhetskontekst. For å maksimere effekten av denne differensierte forsvarsarkitekturen er det imidlertid nødvendig med en viss koordinering mellom de ulike initiativene. Det er nå et vindu med mulighet for slik koordinering, ettersom to nøkkelprosesser nå kjører parallelt: utviklingen av et nytt «strategisk konsept» for NATO og utviklingen av et «strategisk kompass» i EU. Hvis dette lykkes, kan vi håpe på utviklingen av et mer fleksibelt og dyktig europeisk forsvar.
Nordic Airpower Cooperation and Finland’s F-35 decision: Towards a New Era?
De nordiske luftforsvarene har et tett samarbeidet, som særlig tiltok etter at Russland rustet opp militært og endret operasjonsmønsteret fra rundt 2007-2008. Etter 2014 har det også vært en økende sikkerhets- og forsvarspolitisk integrasjon i Norden, men som en del av det generelle vestlige samarbeidet og ikke et alternativt spor. Her spiller det nordiske luftforsvarssamarbeidet en sentral rolle, samtidig som politisk og militær integrasjon har åpnet for ytterligere samarbeid. Ordningen for regelmessig grensekryssende jagerflytrening er en viktig del av luftforsvarssamarbeidet, ved siden av multinasjonale taktiske og fellesoperative øvelser. Fly fra USA, Canada og flere europeiske land deltar i noen av aktivitetene. Etter hvert som de nordiske landene tar i bruk nye generasjons jagerfly og andre nye luftmaktssystemer vil samarbeidet endre form. Men grunnet dets betydning på både taktisk og strategisk nivå vil regionalt luftmaktssamarbeid vedvare i årene som kommer innenfor rammen av det europeiske og transatlantiske forsvarssamarbeidet. Finske myndigheter har besluttet å anskaffe 64 F-35 Lightning II femte generasjon kampfly til å erstatte dagens flåte av F/A-18 Hornet. Norskutviklede Joint Strike Missile er en del av anskaffelsen. Finland vil med dette operere en av de største F-35-flåtene i Europa og samme flytype som det norske og danske luftforsvaret. Det svenske forsvaret vil i fremtiden ha omtrent 100 Gripen 4,5 generasjon kampfly ved å kjøpe 60 nye Gripen E kampfly og oppgradere circa 40 fly i dagens flåte. Svensk forsvarsindustri deltar i utviklingen av det britiske sjette generasjon kampflyet Tempest som er planlagt å innføre etter 2035. Anskaffelsen av F-35 og moderniseringen av den svenske kampflyparken vil føre til at nordiske land vil være viktige bidragsytere til moderne europeisk luftmakt.
AUKUS and its implications for Asia, US-European relations and non-proliferation
AUKUS-avtalen mellom Australia, Storbritannia og USA kom som et jordskjelv i september og har blitt fulgt av flere etterskjelv på den internasjonale arenaen. Mest oppmerksomhet har blitt viet til bestemmelsen om at Australia skal produsere atomdrevne ubåter med amerikansk teknologi og skrotingen av avtalen om å kjøpe dieseldrevne ubåter fra Frankrike. Kanskje enda viktigere er de politiske, strategiske og teknologiske aspektene ved AUKUS-avtalen. Avtalen er en klar indikator på amerikanernes økende fokus på Asia og vil ha konsekvenser for USAs forhold til EU, Frankrike og NATO. Selv om AUKUS ikke medfører noen spredningsrisiko når det gjelder kjernevåpen, så åpner avtalen for at flere vil forsøke å anskaffe atomdrevne ubåter. Dette baner vei for at flere stater kan fremme legitime eller illegitime krav om å produsere høyanriket uran. Det gjenstår å se hvorvidt de strategiske fordelene som AUKUS-avtalen medfører i Indo-Stillehavsregionen vil veie opp for de politiske kostnadene for transatlantiske forhold og for bildet av USA som en pålitelig samarbeidshetspartner.
Trade, Trust, and De Facto State Conflicts: Abkhazia’s International Economic Engagement
Fremmer handel virkelig tillit? I konfliktherjede regioner kan utviklingen av handelsforbindelser bidra til å endre konflikter eller til og med legge til rette for fredsbygging. Men når det gjelder de facto stater – stater med ingen eller begrenset internasjonal anerkjennelse – er forholdet mellom de to kanskje ikke fullt så enkelt. En nærmere titt på Abkhasia, en de facto-stat i det omstridte nabolaget mellom Russland og EU, viser at handel kan trives selv i en post-konfliktsituasjon der den gjensidige mistilliten er høy. Men så lenge handel skjer uformelt og i skyggen, hjelper det ikke med å bygge tillit på statlig nivå.
The Role of External Powers in EU–Asia Security Relations
Dette kapittelet kartlegger endringene i rollene til USA, Russland og India som sikkerhetsaktører i Øst-Asia, og deres innflytelse på EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk i regionen. Kapittelet undersøker de viktigste politiske utviklingene implementert av disse tre aktørene siden 1990, og hvor politikken overlapper med eller skiller seg fra EUs tilnærming over en rekke tradisjonelle og utradisjonelle sikkerhetsspørsmål. Kapittelet konkluderer med at EUs utfordring er å videreføre sine interesser, og øke effektene, til politikken og instrumentene i Asia, med hensyn til potensialet for samarbeid og rivalisering med USA, Russland og India, tre veldig ulike aktører som divergerer betraktelig i både strategiske intensjoner og evner.
Nordic cooperation amid pandemic travel restrictions
Denne rapporten ser på hvordan de nordiske landene håndterte koronapandemien i 2020 og 2021. Hvilke strategier og hvilke tiltak valgte Danmark, Finland, Norge og Sverige? Hvordan fungerte det nordiske politiske samarbeidet i krisetid?
Background study: Cross-regional comparison of ‘DOs and DON’Ts’ in the EU’s PVE Measures: Balkans, Maghreb/ Sahel & Middle East
The following report presents the research findings of a cross-societal comparison of PREVEX-related regions, with the aim of providing ideas about what has been successful and what has proven detrimental to the EU’s preventing violent extremism (PVE) efforts. As per the PREVEX consortium’s project architecture, structured comparisons serve as a central pillar for the extrapolation and generation of cross-cutting lessons and policy recommendations concerning PVE. While sporadic, intra-regional, comparative elements are already apparent within three PREVEX regional Policy Briefs – on the Balkans (D5.1), the Maghreb/Sahel (D6.1) and the Middle East (D7.1) – these documents are confined to countries within these respective regions that partly share territorial, societal, and cultural similarities. In contrast, the explicit mandate for the research to be undertaken here under Work Package 8 is to conduct cross-cutting comparisons between these radically different regions – all without losing sight of domestic-specific PVE aspects, the highlighting of which might help to generate ideas for other contexts. The conduct of such cross-regional comparisons is premised upon the methodological prerequisite of being aware, as the comparisons are being conducted, of some wide qualitative differences between the regions compared. The identification of lessons for policymaking will be considerably stronger if one can demonstrate that, despite considerable divergences, certain PVE strategies continue to perform well across the board. The consolidation of such lessons – based on validations from across different cultures, structural contexts, and radically divergent Islamic traditions – provides for an additional measure of confirmation as to their pertinence. The overt attempt of the authors of this study has been to search diligently for such ‘across-the-board’ lessons.
Nordic partnership choices in a fierier security environment: Towards more alignment
Denne policy briefen kartlegger og sammenligner de hjemlige debattene om sikkerhets- og forsvarspolitikk i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Hva identifiseres som de viktigste sikkerhetsutfordringene, hvilke er de fremste partnerskapene og i hvilken grad presenteres nordiske strukturer som en del av løsningen? Et overordnet funn er at de nordiske landene gjør likere partnervalg i sikkerhets- og forsvarspolitikken enn for et tiår siden. Når danske, finske, norske og svenske regjeringsrepresentanter nå peker på sine viktigste sikkerhetsutfordringer og fremste partnere, har de sammenfallende referansepunkter og bruker lignende ordlyd. Det samme gjelder hvordan landene vurderer potensialet for nordisk samarbeid. Siden 2014 har da også verktøykassen for nordisk forsvarssamarbeid blitt betraktelig styrket. To begrensninger gjenstår likevel. For det første forblir nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid et supplement heller enn et alternativ til NATO. For det andre vil bruken av nordiske verktøy avhenge ikke bare av sak og kontekst, men også av de enkelte regjeringers vilje til å velge en nordisk løsning.