KRONIKK: Satser på sikre satellitter – Norge stengt ute

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 11.03.23.

Det siste året har vi erfart at sikkerhet i Europa ikke kan tas for gitt. Russlands brutale krig mot Ukraina har ført til en samling i Europa og over Atlanteren. Nato er tilbake til sine kjerneoppgaver, og Sverige og Finland har søkt seg inn i alliansen. Men krigen har også vist at EU blir stadig viktigere som sikkerhetspolitisk aktør.

Mens Nato er de alliertes ultimate forsikring mot spredning av krigen, står EU med et langt bredere virkemiddelapparat – et apparat som er blitt anvendt til å straffe Russland og bistå Ukraina, men også til å sikre Europa mot ulike former for trusler som ikke handler om direkte militære angrep.

Her har EU mange virkemidler allerede, og i en usikker tid rulles det ut nye initiativer i raskt tempo for å gjøre medlemslandene mer motstandsdyktige mot ulike former for trusler. For å få til alt dette vedtas nye regler, forordninger og mekanismer i høyt tempo.

Alle disse initiativene angår Norge, men det er langt fra alle vi får være med på. Dette er fordi sikkerhetspolitikk sjelden berører EØS-avtalen som er vår hovedtilknytning til våre europeiske naboland. Den ble til i en helt annen tid.

Riktignok har vi fått til et lappeteppe av avtaler også på andre felt, men det skjer ikke uten politisk vilje og betydelig innsats fra byråkrater.

Ofte er det næringslivet, som forsvarsindustrien og andre som driver med sikkerhetsrelevant aktivitet som reagerer først, når de for eksempel risikerer å bli stengt ute fra kontrakter og konsortier i anbudsrunder fordi Norge ikke deltar. Det er imidlertid ikke bare næringspolitisk viktig, men også av nasjonal sikkerhetspolitisk interesse å ikke havne utenfor alt det EU gjør på sikkerhetssiden. Dette er fordi alle de nye initiativene former hvordan våre naboland handler og prioriterer, og fordi sikkerhetsarkitekturen som nå bygges direkte påvirker vår egen sikkerhet.

Utenforskap er ganske alvorlig når Europa brenner.

Et helt konkret eksempel er de utfordringer Norge nå står overfor når det gjelder en mulig tilknytning til EUs nye satellitt-kommunikasjonsprogram, Iris2: Infrastructure for Resilience, Interconnectivity and Security by Satellite. Med dette programmet tar EU sikte på å utplassere sin egen satellittkonstellasjon som tilbyr sikker kommunikasjon for EUs medlemsland.

Satellittprogrammet vil utgjøre kritisk infrastruktur, fordi den vil bli den viktigste bæreren av data for alle formål i Europa.

Satellittene skal kunne benyttes for maritim overvåkning, samt overvåkning av strategisk viktige områder som blant annet Arktis. Systemet vil gjøre Europa mindre avhengig av amerikanske satellitter og vil styrke Europas mulighet til både militær og sivil sikker kommunikasjon.

Iris2 kan anses som et myndighetsetablert nettverk à la det amerikanske «Starlink». Det vil bli den sentrale kommunikasjonslinjen for samfunnssikkerhet i Europa.

Full norsk deltagelse i Iris2 vil muliggjøre deling av måldata og bruk av norske militære kapasiteter mot innkommende trusler, samt legge til rette for sikker dataflyt for annen kritisk infrastruktur eller sårbare systemer under nasjonal kontroll.

Iris2 er et lukket, sikret system, og foreløpig er et bare EU-landene, deres næringsliv og deres teknologi som vil få tilgang til systemet.

Norge er så langt ekskludert.

Det har vært forsøk fra norsk side å sikre deltagelse gjennom EØS-avtalen, men det har ikke vært mulig. Det betyr at norsk deltagelse krever en ny bilateral avtale, og så langt ser det ut til at ulike prioriteringer mellom de norske departementene gjør at Norge bruker unødig lang tid.

Dersom en avtale ikke foreligger i løpet av kort tid, vil det være vanskelig for norsk industri å kunne delta i utviklingen av systemet. Noe som igjen kan svekke norsk sikkerhet ved at Norge risikerer å bli utestengt fra muligheten til å utnytte tjenestene i Iris2 på en effektiv måte.

Krigen i Ukraina har satt fart i å styrke EUs rolle som sikkerhetspolitisk aktør, og etableringen av Iris2 er et klart eksempel på hvor sårbart det er for Norge å stå utenfor. For norsk sikkerhet er Nato fortsatt bærebjelken, men i en ny sikkerhetspolitisk kontekst er ikke Nato tilstrekkelig: Nato og EU utgjør i stadig større grad en helhet med ulik og utfyllende sikkerhetspolitisk kompetanse.

Vårt utenforskap blir derfor stadig mer utfordrende og kan i verste fall true vår sikkerhet. Det er derfor helt avgjørende med en fremoverlent og proaktiv Europa-politikk også i skjæringspunktet næring og sikkerhet.