KRONIKK: Myter om ytre høyre

(Klassekampen): Media gir mye oppmerksomhet til det populistiske radikale høyre – aktører som Donald Trump, Rassemblement national i Frankrike, og AfD i Tyskland. Mye av det som skrives, er imidlertid preget av forenklinger med politisk slagside. Særlig fire myter går igjen når folk skriver om disse aktørene fra et internasjonalt perspektiv.

Første myte går på at de politiske aktørene det er snakk om, først og fremst kan karakteriseres som populistiske.

Andre myte går på at det er paradoksalt at nasjonalistiske aktører også har en internasjonal politikk.

Tredje myte går på at disse aktørene er «illiberale», «antiliberale» og «imot den liberale orden».

Fjerde myte går på at Russland er den store organisatoren bak det populistiske radikale høyre i Europa.

De fire mytene gir et feilaktig bilde av det politiske fenomenet. Det er derfor behov for noen oppklaringer.

1) Populisme er én faktor som beskriver hvordan disse bevegelsene mobiliserer politisk. Men å kalle disse aktørene bare for «populister», bidrar til å normalisere ytre høyre og visker ut forskjellene med blant annet det populistiske venstre. I forskningslitteraturen kaller man gjerne den delen av ytre høyre som opererer innenfor det demokratiske systemet, for populistiske radikale høyre.

Populisme er her altså én dimensjon. Det handler om hvordan bevegelsene bygger på en motsetning mellom et (rent) folk, versus en (korrupt) elite. Men det er ikke populismen som er kjernen i deres ideologi.

Kjernen er at de er høyreradikale, med to ideologiske komponenter: nativisme (nasjonalisme), og tro på verdien av autoritære verdier knyttet til lov og orden. Ved å utelukkende sette søkelys på populisme, heller enn det faktum at de er høyreradikale, bidrar man implisitt til å normalisere politikken deres.

Det er heller ikke tilfeldig at populisme-beskrivelsen foretrekkes av aktørene selv fremfor «ytre høyre». Populisme normaliserer: Begrepet fungerer, som forskerne Katy Brown og Auerelien Mondon nylig har påpekt, som en form for eufemisme. I takt med at politikken blir normalisert, ser det ut til at mediene vegrer seg for å bruke de begrepene som brukes i forskningslitteraturen. «Populisme» blir et lett fordøyelig samlebegrep. Samtidig får vi da et begrep – populisme – som omfavner både AfD i Tyskland, Greta Thunberg, SV, Steve Bannon og Emmanuel Macron. Populisme er med andre ord ikke beskrivende nok.

2) Det er ingen nødvendig motsetning mellom å ønske nasjonalistisk politikk og samtidig være internasjonalt orientert i både perspektiv og strategi.

Tvert imot: Mye av politikken til det populistiske radikale høyre handler om internasjonal politikk. Samtidig forsøker de aktivt å bygge allianser på tvers av landegrenser. At disse alliansene, som Steve Bannons «Bevegelse», ikke fungerer så godt, handler om at de 1) har for sprikende ideer, 2) interessekonflikter. Men det internasjonale er en tydelig dimensjon – eksempelvis gjennom ønske om bredest mulig allianser.

Det siste forsøket på samling kommer fra trioen Matteo Salvini fra italienske Lega, Ungarns statsminister Viktor Orbán og Polens statsminister Mateusz Morawiecki. De tilhører ulike fraksjoner i Europaparlamentet, men møttes i slutten av mars med planer om ny samling. Målet er en «europeisk renessanse basert på kristne verdier», og å «gjøre Europa stort igjen, med retur til dets originale verdier». Samtidig er nettopp internasjonal politikk en utfordring for deres mulige allianse, med forholdet til Russland og fri arbeidsflyt som hovedkonfliktlinjer. Neste møte skal finne sted i mai: Klarer de å samles, kan de bli en ny kraft i Europaparlamentet.

3) Å kalle disse aktørene «illiberale» som sådan, visker ut de mange motsetningene i deres politikk og nødvendigheten av at de må forholde seg til gjeldende institusjoner. Stort sett ønsker det populistiske radikale høyre reform, ikke revolusjon.

Noen av partiene definerer seg eksplisitt som forsvarere av politiske liberale verdier. De er i et mindretall, men inkluderer aktører som Geert Wilders sitt parti PVV i Nederland. Disse deler et av to fiendebilder med det verdikonservative populistiske radikale høyre: kritikk av islam og innvandring fra ikke-vestlige land. I motsetning til for eksempel Fidesz i Ungarn fremstiller PVV seg som beskyttere av politisk liberale verdier, som LHBTQ-rettigheter og likestilling.

• Les også: Hvilken liberal orden?

Hos de verdikonservative partiene, hvor den andre fienden er en spesifikk form for politisk liberalisme, har de et spredt forhold til økonomisk liberalisme. I tillegg har de et hybrid forhold til det vi kan kalle den «liberale orden» etter 1945. Heller enn å melde seg ut av internasjonale institusjoner, ønsker de stort sett å endre institusjonene innenfra.

Liberalisme er ikke én størrelse: det samme gjelder motstanden. Følgelig må vi forbi merkelapper som «antiliberale» for å forstå nyansene, og detaljene, i politikken.

4) Russland under nåværende styre er for flere av disse aktørene et forbilde. Det handler både om den konservative linjen myndighetene har lagt seg på siden 2012 og om Russland som motvekt til EU og USA. Kreml har aktivt bygget på ideen om Russland som et konservativt alternativ til det liberale, dekadente Vesten. Parallelt har staten snevret inn rommet for politisk og sivil opposisjon.

Ideen om at Kreml står bak det populistiske radikale høyre som en allmektig dirigent, tilskriver likevel Russland for mye sentralisert makt. Samtidig frarøver det både partiene og deres velgere agens. Ser vi på detaljene i samarbeidet, er det langt mer komplekst enn som så. Ta for eksempel den mye omtalte økonomiske støtten til Front National (nå Rassemblement national). De fikk et russisk lån i 2014, som støtte til de regionale valgene i 2015. Men da partiet i 2016 ønsket å låne penger i forkant av presidentvalget i 2017, fikk de avslag. Moskva støttet i det valget i utgangspunktet konservative François Fillon, ikke Marine Le Pen.

Kreml fremstår som en pragmatisk aktør som gir støtte til det som vil tjene dets interesser.

Det samme ser vi med partier i EU. En nylig forskningsartikkel viser at støtten til Russland i EU går på tvers av høyre- og venstreaksen. Fellesnevneren for «Russland-sympatiserende» partier er euroskeptisisme, ikke hvorvidt de eksempelvis støtter sosial konservatisme. Som artikkelforfatter Maria Snegovaya skriver: «politikk som er laget for å motsette seg Kremls påvirkning i Europa, burde [derfor] anerkjenne og adressere den underliggende misnøyen med EU som den kraften som driver dette forholdet».

Parallelt er aktørenes forhold til Russland også en kilde til innbyrdes konflikt. Eksempelvis gjør det polske Lov og Rettferdighetspartiets sterke skepsis til Kreml, samarbeid med Russlandsvennlige partier som italienske Lega utfordrende. Lega har signert en samarbeidsavtale med regjeringspartiet Forente Russland.

For å forstå – og eventuelt møte – politikken må vi gå forbi mytene. Det er i nyansene politikken utspiller seg.

Denne kronikken stod først på trykk i Klassekampen 4. mai, hvor Holm er fast skribent om internasjonale forhold.  

Flere kronikker av Minda Holm:

• USA er ingen troverdig leder
• Når krig blir hverdag
• Kristne først
• USAs autoritære vending
• Ingen selvmotsigelse
• Hvor radikale er de høyreradikale?
• Gud signe fedrelandet
• Er vi iboende gode?
• Hvilken liberal orden?
• Ytre høyre normaliseres
• Høyreradikale trosbrødre
• Drømmen om å gjenkristne Europa
• Står den liberale epoken for fall?
• Y-blokka og Syria
• Hvor radikal er egentlig Kremls anti-liberalisme?
• Russland og det ytre høyre
• Drømmen om Europa
• Den forstemmende enigheten
• «Ingen enkeltperson er hatet så mye av både det nasjonalistiske og ekstreme høyre som ungarsk-amerikanske George Soros»
• Norge, USA og folkeretten
• Ideologenes kamp
• Familien i internasjonal politikk
• Det illiberale Europa
• Hvem utgjør en terrorist?
• Russlands nye maktposisjon
• Ytre høyre, foren eder
• Frykten for populismen
• Israel og moralsk balansegang