USAs autoritære vending

(Klassekampen) I april i år publiserte Det hvite hus en pressemelding som angrep den amerikanske kringkasteren Voice of America (VOA):

 «‘VOA vil representere Amerika’, sier dets formålserklæring. Og i flere år siden dets etablering under andre verdenskrig, har VOA tjent det målet ved å fremme frihet og demokrati verden rundt, for publikum som lengtet etter begge. I dag fremmer VOA i stedet propaganda – og dine skattepenger betaler for det».

VOA er den største offentlige finansierte internasjonale kringkasteren i USA. Kritikken av VOA gikk ut på at de hadde vært for ‘snille’ i dekningen av USAs ‘motstandere’ – særlig Kina og Iran – og for unyanserte i kritikk av amerikanske myndigheter. Trump kalte samtidig VOA for ‘motbydelige’.

Vender blikket innover

Trump-administrasjonen angrep altså her en medieinstitusjon som staten selv har bygget opp. Hos de skarpeste kritikerne betraktes VOA som en propagandakanal, men for amerikanske interesser. De når ut på over 40 språk, og har siden 1942 har den vært en del av USAs såkalte myke makt utenlands.

Amerikanske institusjoner som har blitt brukt for å spre verdier og amerikanske interesser internasjonalt, vender igjen det kritiske blikket innover. Det gjelder også myndighetsfinansierte Freedom House, som siden 1941 har jobbet for demokrati og politiske rettigheter globalt. De siste månedene har de kommet med skarp kritikk av Trumps maktbruk overfor demonstranter og hans manglende respekt for demokratiske valginstitusjoner. I sin årlige rapport fra 2019 konkluderte de med at Trump utgjorde en trussel mot det amerikanske demokratiet.

Etter en to år lang nominasjonsprosess i Senatet tok en Trump-utnevnt direktør i juni over som sjef for det føderale organet som fører tilsyn med VOA, U.S. Agency for Global Media. Michael Pack startet jobben med å sparke flertallet av sjefene for medienettverkene, og erstattet det tverrpolitiske styret med ideologiske allierte. Kritikere sier at Trump med utnevnelsen har gjort Voice of America til ‘Voice of Trump’. USAs selvbilde som frihetens forkjemper slår nok en gang sprekker.

Parallellene til Russland 

Parallellene til Russland under Putins styre er mange, selv om Russland er langt mer autoritært. En dansk journalist spurte for litt siden om hva Putin og hans regjering egentlig var redd for. Foranledningen var at det russiske parlamentet i fjor og i år vedtok lover som blant annet åpner for bøter og fengselsstraff for medier som formidler ‘falske nyheter’ eller manglende respekt for landet, myndighetene eller det russiske samfunnet. 

Svaret er at myndighetene er grunnleggende redde for folkets makt. En stat som er trygg på sin legitimitet, har ikke behov for å ty til slike autoritære midler. I Russland tør ikke myndighetene å la motmakt slippe fullt til. Dermed forsøker de å stenge eller begrense rommet for alternative stemmer, det være media, kunstnere eller opposisjonspolitikere. Som i Trumps USA dekker overdreven styrke over for grunnleggende svakhet.

I Russland begynte tilstramningene for alvor etter de såkalte Bolotnaja-protestene i 2011-2012, hvor tusener samlet seg på gatene i protest mot valgfusk. Myndighetene slo hardt ned på demonstrasjonene, i det som utgjorde den hardeste reaksjonen på sivilt samfunn siden Sovjetunionens fall. Signalet var tydelig: makten skulle ikke utfordres. Dette var en lekse tsjetsjenere – også russiske borgere – hadde fått kjenne på lenge. Nå var det også innbyggere i Moskva som fikk oppleve statens overdrevne maktbruk.

I Putins tredje presidentperiode, som begynte i 2012, bygget myndighetene opp en mer autoritær – og konservativ – etos rundt sin makt. Lovendringene vi ser nå, er en fortsettelse av en lang rekke endringer som tar sikte på å snevre inn mulighetsrommene for motmakt og avvik fra den definerte samfunnsnormen. Dette gjelder frivillige organisasjoner og media; men det gjelder også hvordan den jevne borger skal få leve sitt eget liv. Den ideelle russiske borgeren er (moderat) troende, heterofil, myndighetstro, russisk.

Autoritære monolitter

Rommet for motstand blir generelt stadig snevrere. For ti år siden var jeg i Russland sammen med Radio Novas kunstprogram NEU for å lage reportasjer om russisk politisk kunst. På den tiden – i 2010 – var det fortsatt mye rom for kunst som direkte utfordret makten. Til dels skyldes det manøvrering fra kunstnernes side, til dels at myndighetene ikke brydde seg. Det eneste unntaket, mente en kritisk kunstner, gjaldt kritikk av den ortodokse kirken. Kirken var hellig.

Et par år etter kom den mye diskuterte Pussy Riot-saken, der to medlemmer av punkgruppen ble dømt til to år i straffekoloni etter å ha fremført en protestsang i Moskvas største kirke (en tredje fikk dommen omgjort). Den harde dommen sendte et sterkt signal. De siste årene rapporterer russiske kunstnere om at rommet for kritisk kunst har blitt snevrere. Som den svenske forskeren Lena Jonson skriver i en bok om kunst og motstand i Russland, har den sovjetiske marxismen nå blitt erstattet av en konservativ, patriotisk og ortodoks moralisme.

En stat som nyter bred legitimitet i befolkningen, og som er trygg på grunnlaget for sin makt, har ikke behov for å fremstå som en autoritær monolitt. Noe av det vi ser i Russland de siste årene er ikke så annerledes fra Trumps respons på protestene i USA: Voldsmonopolet brukes overdrevent i frykt for hva folket kan gjøre. Alternative fremstillinger avvises som ‘fake news’ eller utenlandsk propaganda.

Trump har noen helt andre konstitusjonelle begrensninger enn Putin. Det verst tenkelige vil nok ikke skje, til tross for Trumps grunnleggende udemokratiske impulser. Men demokratier dør i dag ikke først og fremst gjennom kupp, men gjennom gradvise angrep innenfra. Som blant annet demokratiforskeren Steven Levitsky har understreket, skjer disse angrepene gjennom at demokratiske normer og institusjoner utfordres og utvannes over tid. Alt for lenge har man nok tenkt på USA som et unntak fra land som kan gå i mer autoritær retning.

Samtidig har USAs voldsomme makt alltid vært betinget av å kunne sette regler til side når det gjelder egen atferd. Den autoritære forakten de nå viser for ytringsfriheten i utleveringssaken mot Wikileaks’ Julian Assange, har vært der også lenge før Trump. Trump er et symptom; riktignok et pervertert et, og som drar utviklingen i svært negativ retning. De autoritære tendensene som minoritetsgrupper og svakere land har fått kjenne på via amerikansk statsmakt, rammer nå enda bredere også internt i USA.

I dagens internasjonale politiske klima legges det gjerne opp til at man igjen skal velge ‘side’: Enten er man først og fremst skeptisk til USA, eller først og fremst skeptisk til Russland. Spørsmålet er om denne tankegangen – en etterleving fra den kalde krigen – er for intetsigende og reduksjonistisk. Først og fremst burde man være skeptiske til makthavende som misbruker sin autoritet, på bekostning av folks makt og mulighet for innflytelse, i verste fall liv. Med de nåværende makthaverne er det ingen åpenbar ‘god’ side å stille seg bak.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen, hvor Minda Holm er fast spaltist, 6. oktober 2020.