KRONIKK: USA er ingen troverdig leder
Donald Trump har forlatt Det hvite hus, og mange puster lettet ut. Det er det god grunn til: Med Trump fikk vi blant annet se en statsleder som aktivt undergravde det amerikanske demokratiet. Da det var avgjort at han var på vei ut, og attpåtil sådde alvorlig tvil om valgresultatet, så vi en langt skarpere tone fra europeiske statsledere som til da hadde sittet mer forsiktig på gjerdet.
Forsiktigheten er forståelig. Når det kommer til stykket, ligger avhengigheten av USA der, uavhengig av hvordan forholdet legitimeres. Jonas Gahr Støre sa det i så måte konsist da Trump ble valgt i 2016. Tross reservasjonene og de politiske meningsforskjellene, var USA vår viktigste allierte: «Det forholdet stikker dypt. Det vil forbli sterkt».
Avhengigheten er likevel enklere å legitimere når det er tuftet på et tydelig verdifellesskap. Med Joseph Biden som president snakker flere om å «gjenreise» USAs tillit innenfor den internasjonale liberale orden. Selv om den liberale ordenen er under press, er tanken at USA nå i det minste vil være tilbake på den «gode side». Som en historiker nylig skrev i det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs: Biden må nå jobbe for å bevare USAs posisjon som en troverdig leder av den frie verden.
- Les også: Norge, USA og folkeretten
Illusorisk lederskap
Det er flere grunner til at amerikansk lederskap både er en illusorisk og problematisk idé.
Én grunn er de dype endringene vi ser i Det republikanske partiet. Deler av partiet har beveget seg i en bestemt høyreradikal retning. Den utviklingen verken startet eller sluttet med Trump. Stater består, regjeringer forgår: Ingen vet hvor USA er om fire år.
En annen grunn er mistilliten vi nå ser på europeisk side. Meningsmålinger viser at europeere tviler på om USA kan komme tilbake som global leder. Det transatlantiske forholdet har fått varige riper i lakken, og Tyskland framstår som en mer troverdig leder. USAs fortsatte rivalisering med Kina skremmer dessuten også land som Norge.
Men den liberale verdensordenen har også alltid har vært preget av dype spenninger. Noen av disse spenningene er eksplisitt knyttet til amerikansk lederskap etter den kalde krigens slutt. Tiden etter Berlinmurens fall i 1989 var preget av håp om framskritt – med USA som verdens dominerende makt. Tanken var at stadig flere skulle utvikle seg ideologisk i retning mot Vesten: Historien gikk én vei, fra Vesten til Resten, slik sosiolog George Lawson har formulert det.
1991, 2001, 2011
I så måte er det verdt å nevne fire markeringer vi står overfor i år.
Det er i år 30 år siden Sovjetunionens fall. Sovjetunionens sammenbrudd var etterfulgt av store forhåpninger om at østblokklandene skulle følge i de vestlige liberal-demokratienes spor. 30 år seinere, med protester mot autoritære styrer i Russland, Hviterussland og i Polen, er det tydelig at denne utviklingen ikke gikk som planlagt. Land har vist at man kan få tilgang til verdens markeder uten å følge de politiske verdiene som ble sagt å høre med. Mer makt går til staten, mindre til folket.
Det er i år 20 år siden 11. september, det dødeligste terrorangrepet på amerikansk jord. Terrorangrepet symboliserte voksende ideologisk og voldelig motstand fra militante islamister. I den påfølgende «kampen mot terror» viste USA imidlertid lite til de liberale verdiene de selv forfektet. Behandlingen av fangene ved fengslene Abu Ghraib og Guantánamo, feilslåtte «likvideringer» gjennom droneangrep, krig på falskt grunnlag: I årene som fulgte, illustrerte USA hvor langt de var villige til å gå vekk fra egne verdier i både sikkerhetens, og frihetens, navn.
- Les også: Hvilken liberal orden?
Det er også ti år siden den arabiske våren. Først hadde østblokklandene kommet inn i den demokratiske folden: Nå skulle land i Midtøsten og Nord-Afrika følge etter. De påfølgende årene viste imidlertid de autoritære kreftenes standhaftighet – og USAs vilje til å se vekk når det gagnet dem mer.
Det er da også ti år siden en Nato-koalisjon gikk inn og bombet Libya – med dramatiske konsekvenser for så vel regionen som for prinsippet om det internasjonale samfunnets beskyttelsesplikt (Responsibility to protect, R2P). Tysklands reservasjon i FN signaliserte (igjen) gnisninger i deler av verdifellesskapet. Russland og Kina brukte Muammar Gadaffis fall og konsekvensene av bombingen som grunnlag for å sette stopper for andre humanitære intervensjoner.
USAs troverdighetsproblem
Disse markeringene kommer selvfølgelig i tillegg til andre spenninger i den liberale ordenen: finanskrisene, eurokrisa, hverdagen til alle som lever med konsekvenser av så vel kriger som forfeilet finanspolitikk, klimapolitikk, flyktningpolitikk. I tillegg har altså USAs troverdighet som leder av denne verdenen lenge skurret for mange. Som Joseph Nye – Harvard-professoren bak begrepet «myk makt» – har poengtert: USAs innflytelse som ideal fungerer bare når idealet framstår som troverdig.
Den troverdigheten har vært under press lenge. På den ene siden har USA slitt på hjemmebane. Paul Musgrave, amerikansk professor i statsvitenskap, påpekte nylig i et essay de mange fallgruvene ved at man har sett på USA som eksepsjonelt – også hva gjelder dets status som demokrati: «Når den implisitte definisjonen av demokrati er demokrati med amerikanske karakteristikker, registreres ikke unntakene engang som unntak».
Musgrave nevner her særlig historiske eksempler på rasesegregering, lynsjinger og politisk vold rundt valg, men også dagens utfordringer med blant annet omfattende fengsling. Sentrale demokratiforskere påpeker imidlertid at de har ropt varsko lenge. Derfor er det også problematisk å snakke om tida før Donald Trump i for idealiserte ordelag. Trump har gjort mye verre for mange og bidratt til å øke polariseringen i samfunnet. Men han er også et symptom på dyptliggende problemer i det amerikanske samfunnet.
USA som ideal
Som ideal har USA med andre ord et troverdighetsproblem. I tillegg kommer USAs rolle i å fremme demokrati og menneskerettigheter internasjonalt. Også her har de lenge slitt med troverdigheten. Det er så klart ikke nytt, ei heller særlig overraskende. Men dobbeltmoral og særinteresser har vært avgjørende for når og hvordan de har fremmet verdier globalt.
Ta for eksempel Freedom House, tenketanken som både amerikanske myndigheter, politikere, akademikere og journalister har basert seg mye på i rangeringen av staters demokratiske status. Studier viser at rangeringene har hatt en tydelig bias, altså slagside, i favør av USAs allierte. Slagsiden var mest markant under den kalde krigen, men den ideologiske slagsiden har også fortsatt siden. Freedom House er, som flere av slike tilsvarende institusjoner, hovedsakelig finansiert av amerikanske myndigheter.
Et annet eksempel er antall innblandinger i andre lands valg. Dov Levin, en amerikansk statsviter, ga i september ut en bok hvor han har kartlagt Sovjetunionens/ Russlands og USAs innblandinger: Mellom 1946 og 2000 fant det sted 81 innblandinger fra USA – og 36 Russland. Selv om det var flest under den kalde krigen, har det også fortsatt siden. Nylige eksempler fra USAs side er Afghanistan, Kenya og Israel. Innblandingene handler selvfølgelig også om hva som er best for USAs interesser.
Poenget er: USA har hatt et troverdighetsproblem som «den frie verdens leder» også lenge før Trump. I så måte er det verdt å spørre seg om ikke det vestlige verdifellesskapet vil stå seg bedre uten amerikansk lederskap. Anklagene om dobbeltmoral vis-à-vis USA har de siste årene økt. Hvis målet er å fremme verdier knyttet til demokrati internasjonalt, er ikke USA den mest overbevisende lederen.
Men en verden hvor stater får misbruke sin makt på bekostning av folkets, gjemt bak et skjold av statlig suverenitet hvor ekstern kritikk preller av, er heller ikke ønskelig. Det har vært utviklingen de siste årene – og her har Trump også vært viktig i å støtte en utvikling hvor statlig suverenitet dyrkes på bekostning av folkets.
Spørsmålet nå er da hva som kommer etter USAs mislykkede lederskap.
Denne kronikken stod først på trykk i Klassekampen 9. februar, hvor Minda Holm er fast spaltist.