KRONIKK: Mali kan bli verre enn Afghanistan

(Dagens Næringsliv): Det som skjer i Afghanistan er dramatisk for det afghanske folket, og smertefullt for ledelsen i USA og Nato.

Samtidig gir dette oss muligheten til å reflektere over hva dette forteller oss om de militære innsatsene som Norge bidrar til i Mali og Sahel-regionen.

Norge sender mannskaper

I Mali har FN, EU og Frankrike vært tungt til stede militært, utviklingsmessig og humanitært siden 2013. Norge bidrar gjennom egne utviklingsbidrag og støtte til FN, både økonomisk og på personellsiden til FN-styrken.

• Les også: Norske soldater til Mali?

Nå skal Norge også sende et mindre antall mannskaper til den fransk-ledede Takuba-styrken som skal operere i Mali og i naboland.

Går den gale veien

Problemet er at dette ikke har bedret sikkerhetssituasjonen på bakken. Snarere går det den gale veien. De jihadistiske opprørerne er nærmere Malis hovedstad i dag enn de var i 2013, og konflikten har spredt seg til naboland som Burkina Faso og Niger. Forsøket på å øke kvaliteten på den maliske hæren gjennom treningsprogrammer ledet av EU, ser heller ikke ut til å hjelpe.

Spørsmålet som man må stille seg er derfor: Hva kan gjøres annerledes etter at man har vært til stede i snart ti år, uten mye å vise til, utover at man har unngått et totalt sammenbrudd.

Må unngå disse fallgruvene

Basert på det vi vet om hva som skjedde i Afghanistan, er det flere fallgruver som må unngås i Mali. En viktig lærdom er at det ikke hjelper med høyteknologisk etterretning hvis datamatrisen dette fremskaffer kun tolkes i tråd med hva man vil oppnå, og ikke utsettes for sterke og kompetente motforestillinger.

Vi må forholde oss til hva Mali er. Hvordan samfunnet fungerer, og ikke minst hvordan staten faktisk virker. Ja, den er svak og sårbar, men den fungerer også på en måte, bare ikke helt slik vi mener den bør.

Videre viser erfaringen fra Afghanistan at trening og overførsel av militært utstyr er fånyttes hvis de som mottar dette ikke tror på prosjektet man ber dem slåss for. Er ikke viljen til å kjempe og ta tap til stede, kan man bruke så mye ressurser man bare vil på trening og utstyr uten at det har noen reell effekt. Det ser vi i Afghanistan, og det samme gjør seg gjeldende for alle som vil se i Mali.

Det innebærer at å fortsette som man nå gjør i regi av EU, er meningsløst.

Assymetrisk krigføring virker

Problemet stikker dypere enn hva som kan løses med enda mer trening og bedre våpen. Korrupsjon er tungt nedsunket i alle deler av den maliske staten, hæren inkludert. Det får man ikke gjort noe med på kort sikt, men man kan bli bedre til å håndtere det og følge det opp ovenfor de maliske soldatene. Fjernes noe av det mest åpenbare som de merker mest, som at de må gi fra seg deler av lønningene sine, vil det kunne ha større effekt enn nok en runde med opplæring.

• Se webinar: Hvordan styrer jihadistiske opprørere?

Videre må vi være klar over at Afghanistan ikke bare har vist oss at asymmetrisk krigføring virker, det ser også lederne for jihadistene i Mali. Det øker deres overbevisning om at den strategien de har valgt er riktig, og gir fotfolket deres en moralsk vitamininnsprøytning. Dette gjør det enda viktigere å omdefinere både FNs militære innsats, og den Frankrike leder mot et annet mål, enn å eliminere det vi definerer som terrorister. Man burde ha forhandlet mye tidligere i Afghanistan med Taliban.

To klare mål

Vi bør ikke gjenta den feilen i Mali. Det betyr at de militære innsatsene må omdefineres til to klare mål. Større evne til å beskytte sivil befolkningen, sammen med et målrettet militært press mot opprørere. Ikke for å eliminere dem, men for å presse frem en forhandlingsløsning mens de internasjonale styrkene fortsatt har et territorielt og strategisk overtak. Dette er mest sannsynlig den eneste bærekraftige exitmuligheten.

Det norske bidraget er i seg selv altfor lite til å håndtere dette på egen hånd, men samtidig må man begynne et sted, og Norge kan sammen med andre bidra til å utfordre Frankrike som setter rammene for den internasjonale intervensjonen.

Kan felle staten

Klarer det internasjonale samfunn ikke sammen å finne en vei ut, da må vi bli der. Mali vil antagelig kollapse hvis de internasjonale styrkene trekkes ut. Det kan bli verre enn i Afghanistan. Her kan Taliban klare å etablere et monopol på voldsmakt. Det klarer ikke jihadist- gruppene i Mali. De kan felle staten, men ikke ta over.

Resultatet vil være kaos med kamper mellom ulike jihadistgrupperinger, mens den maliske hæren fragmenterer i ulike fraksjoner, ledet av hva som blir rene krigsherrer. Dette vil spre seg videre i Sahel med den konsekvens at mengder av mennesker vil være på flukt.

Ikke akkurat et ønsket scenario.

Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 4. september 2021.