KRONIKK: Norske soldater til Mali?

(Klassekampen): Det er ikke ofte at et land som Mali blir en del av det politiske ordskiftet i Norge, men i sommer har spørsmålet om vi skal sende noen få soldater til den fransk-ledede Takouba styrken som skal bekjempe islamistiske opprørere, blitt en del av den norske valgkampen.

Enten beskrives dette som et fredsbevarende oppdrag hvor noen få norske soldater skal bidra til å gjøre landene i regionen bedre skikket til å bekjempe terrorister, eller så velger man å framstille dette som om Norge nå stiller seg på den tidligere kolonimakten Frankrikes side.

Faver ikke kompleksiteten på bakken

Ingen av disse argumentene favner kompleksiteten på bakken. Konflikt kan ikke vinnes med militære virkemidler, men samtidig er dette en konflikt som heller ikke kan løses uten bruk av militærmakt.

• NUPI inviterte til debatt om situasjonen i Sahel og norsk bistand til utvikling og styresett i møte med sårbare stater, konflikt og klimaendringer på Arendalsuka 18. august 2021. Se debatten her:

Årsaken til dette er at de islamistiske opprørerne vet at tiden er på deres side. De trenger ikke vinne, kun holde ut. Deres strategi er hva vi kaller asymmetrisk krigføring.

Mer realistisk analyse

Gjennom utallige mindre angrep både mot de franske styrkene og den store FN-styrken vil de gjøre det så kostbart for Frankrike og det internasjonale samfunn å være militært til stede at de pakker sammen og drar. Da er islamistenes analyse at Mali faller, og at da vil også naboland som Burkina Faso og Niger følge etter.

Mye tyder på at islamistenes analyse er mer realistisk enn dem som kommer fra FN og Frankrike. Slik situasjonen er så kan man ikke bare trappe ned det internasjonale militære engasjementet, det være seg det franske eller det i FN-regi. FN-styrken vil også bli enda mer sårbar for angrep hvis Frankrike trekker seg ut.

Fra vondt til verre

Samtidig er det all mulig grunn til å være kritisk både til FN og Frankrikes tilnærming. Begge har vært til stede militært siden 2013, men forholdene på bakken har samtidig gått fra vondt til verre. De islamistiske opprørerne er nærmere Malis hovedstad Bamako i dag enn de var i 2013, og opprøret har spredt seg til nabolandene Burkina Faso og Niger.

Det er derfor åpenbart at dersom det militære engasjementet avsluttes, er det stor fare for et større regionalt sammenbrudd, med de enorme humanitære konsekvensene det vil få for det som er verdens fattigste befolkning.

• Les også: Hva er sammenhengen mellom klima, fred og sikkerhet i Mali?

Spørsmålet er derfor hva man kan gjøre dersom det militære engasjementet ikke lykkes, mens man på den andre siden ikke kan trekke seg ut. Svaret er at selv om man ikke kan vinne militært, så trenger man militære virkemidler for å komme frem til en fremforhandlet løsning.

Kan ende som Europas Afghanistan

Franske beslutningstakere og andre som deler deres virkelighetsoppfatning, må innse at hvis dette ikke skal ende som Europas Afghanistan, så må man forhandle. Men man må forhandle nå, og ikke vente på at statene man skal forsvare blir enda svakere. Forhandlingene må tre i kraft mens man kan forhandle fra en posisjon av relativ militær og territoriell overlegenhet.

Problemet er at dette sitter langt inne å innse, både i Frankrike og i andre europeiske makter som nekter å forhandle med globale terrorister som al-Qa’ida og IS.

Men er det nå egentlig dette vi står overfor i Mali?

Viser høy grad av pragmatikk

Vår forskning viser at selv om opprørsgruppene formelt sett hevder lojalitet enten til al-Qa’ida eller IS, så er det liten operasjonell kontakt mellom de væpnede gruppene på bakken og al-Qa’ida eller IS.

• Se mer om NUPIs forskning på temaet på prosjektsidene til Sårbare stater og valdelege entreprenører: konflikt, klima og flyktningar (FRAGVENT) og Jihadistisk styring i Sahel (JIGOV-Sahel).

Spesielt de al-Qa’ida-inspirerte gruppene i Mali viser reelt sett en høy grad av pragmatikk: De samarbeider lokalt med andre grupper og oppretter lokale mobile domstoler som deler av befolkningen finner mer effektive og legitime enn de statlige. Noen av dem har også vist interesse for et større politisk saksområde enn det rent religiøse, og de har allerede vist seg som en partner man kan forhandle med.

Et utgangspunkt for forhandlinger

Det har vært gjennomført forhandlinger om bytte av gisler holdt av islamistene mot fanger holdt av maliske myndigheter. Tidligere i år uttalte en av islamistenes fremste ledere at deres fiende var de franske styrkene og de andre internasjonale troppene i Mali. Dem ville de bekjempe, men de ville ikke rette angrep mot fransk territorium.

Her ligger det et utgangspunkt for forhandlinger som både er i Mali og Europas interesse. Det kan imidlertid kun oppnås gjennom en strategi hvor det militære presset opprettholdes, samtidig som man er villig til å åpne ulike uformelle kanaler for samtaler som kan lede frem til mulige forhandlinger. Det er grunn til å tro at de mer pragmatiske gruppene vil være interessert i en slik mulighet. Lykkes dette, vil man stå igjen med en mindre gruppe som lettere kan bekjempes militært.

Det blir aldri en ren militær løsning på konflikten, men det finnes heller ingen løsning uten militære virkemidler. Da må noen bidra til at det finnes både slike styrker, og til at de som er involvert i dem, skjønner at de kun er et virkemiddel til å nå målet – som må være en forhandlingsløsning med de på opprørernes side som er villige til det.

Dette er en konflikt som ikke kan løses uten bruk av militærmakt.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 16. august 2021.