Diplomati og utenrikspolitikk

Une volonté partagée de façonner un nouvel ordre mondial

(Kun tilgjengelig på fransk): In the West, the rise of nationalist populism reached a tipping point in 2016 when it generated both the UK vote for Brexit and the election of President Trump in the US. In contrast, over the same period, the BRICS have invested in strengthening inter-BRICS cooperation and the group’s commitment to the United Nations, global governance and economic globalisation. Their primary focus has been on financial, trade and economic cooperation. However, their ability to develop a shared analysis of the political and security dimensions of the global order seems to have come to a turning point in 2017, when they opted to focus their annual Summit on developing strategies to defend global governance, economic globalisation, free trade, and joint action on climate. How did we get to the point where it seems to be up to the BRICS to rescue globalisation ?

Outsidership and the European Neighbourhood Policy. The case of Norway

This paper examines how and to what extent Norway adapts to and is affected by the European Union’s policy towards its neighbours in the East. In line with the overall topic of the special issue, it investigates how Norway handles its ‘outsidership’ when formulating its policies towards Union’s Eastern partner countries that have signed Association Agreements with the EU (Ukraine, Georgia and Moldova). While Norway is not an EU member, it is still highly integrated in to most of the Union’s policy areas. It even has the habit of signing up to most of the EU’s declarations on foreign policy. However, the European Neighbourhood Policy is one of the policy areas where Norway is not participating. This means that it has the liberty to choose a different approach than the EU in its bilateral relations with these countries. Thus, this paper investigates what kind of balance Norway seeks between autonomy and integration in relation to the ENP partner countries. As this article shows, Norway seem to align itself to the policies of the EU also in this area, sometimes even without the Norwegian officials being fully aware of the extent to which this is happening.

Nepal: A Political Economy Analysis

This report is an integrated political economy analysis of Nepal. The main finding is that economic growth and poverty reduction have been steady in Nepal since the mid-1980s independently of a number of political upheavals, including ten years of civil war. The growth has been driven by remittances and an upward pressure on wages in local labor markets. As a result, poverty has declined and social indicators have improved. Despite the availability of private capital and increases in wages for the poor, there is still a massive need for public investments in infrastructure, agriculture, health, and education. In the political domain the recent local elections will reintroduce local democracy after 20 years. Elected local politicians are expected to boost local development efforts. The leading political forces in Nepal are the political parties. There are close links between politicians and business leaders, the political parties control the trade-unions, have links to civil society organizations, and the parties select high-level government officials. The civil war and the post-war ethnic uprising led to demands for an ethnic based federal republic. A compromise federal map was decided in 2015, with provincial elections scheduled for the fall of 2017. There are concerns that the ethnic agenda may escalate ethnic conflicts, and it will be essential for all parties to work for participation of all social groups within the recently established local units, as well as in the economy at large.

Mali: A Political Economy Analysis

Brexit from Norway: a European Free Trade Association perspective

This report is part of larger comparative research project on how Brexit is percieved and approached in various European countries. In this paper I map out some aspects of brexit as it is viewed from Norway. See text here http://ukandeu.ac.uk/explainers/brexit-from-norway/

Brexit og europeisk sikkerhet

Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken.

Utenriks høyt på dagsorden (i valget)

Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen. For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger. For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene. Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill. I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater. Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode. Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige. Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme. Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA. Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner: Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver tredje velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak. Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken. Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy. Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema. (Forts...)

Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen

Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)