Mapping The Emerging Strategic Stability And Arms Control Landscape
Den globale atomordenen er i endring, og dette vil få innvirkning på strategisk stabilitet og rustningskontroll. Endringene blir drevet frem av teknologiske, geopolitiske og normative krefter. Teknologisk endring og innovasjon legger til rette for nye typer strategiske våpen og strategiske oppdrag. Disse har potensial til å utfordre etablerte forestillinger om avskrekking og øke risiko knyttet til kjernevåpen. Et multipolart system med flere atommakter er i fremvekst. Samtidig vokser «atomnasjonalismen» og en mer aggressiv kjernevåpenretorikk er tilbake. Disse utviklingene utfordrer tradisjonelle maktbalanser, rustningskontroll og kjernefysisk stabilitet basert på tilbakeholdenhet. Alt dette skjer innenfor et splittet globalt atommiljø preget på den ene siden av normative utfordringer til den etablerte atomordenen og økende etterspørsel etter kjernekraft, og på den andre siden av å tilegne kjernevåpen økt politisk betydning. Samlet sett indikerer dette at vi er på vei mot en ny «atomalder» hvor vi må tenke nytt om reglene knyttet til kjernevåpen og hvordan vi forhindrer bruk av kjernevåpen.
NATO’s 2022 Strategic Concept
Evolving Japan–NATO Relations in the Leadup to the Madrid Summit
In response to growing security concerns in East Asia, Japan has increased its engagement with NATO at both the organisational and individual member-state level.
Foreinleg med Noreg si rolle som petroleumsprodusent?
Ukraina-krigen og matsikkerhet: Konsekvenser for Norges partnerland
Krigen i Ukraina har store konsekvenser for matsikkerheten i det global sør. Russland og Ukraina er blant verdens viktigste produsenter og eksportører av mat og kunstgjødsel. Konsekvensene av krigen varierer imidlertid mellom ulike land. De fleste av Norges partnerland er lite avhengige av matimport. Krigen rammer dem derfor først og fremst ved at prisene på mat, kunstgjødsel og energi stiger. Dette vil på sikt, sammen med voldelige konflikter og tørke, føre til matmangel og gjeldskrise, noe som i neste omgang kan øke risikoen for politisk ustabilitet. I denne situasjonen bør Norge: - Unngå kutt i bistanden til partnerland for å finansiere støtten til Ukraina og ukrainske flyktninger - Øke støtten til matforsyning i utsatte partnerland - Bistå med forsyning av kunstgjødsel - Vurdere gjeldslette til land som rammes av globale prisøkinger.
NUPI på Arendalsuka 2022
Craig Moffat
Craig Moffat var Seniorforsker i forskningsgruppen om fred, konflikt og utvikling.
RESOLVED: Japan Should Maintain Investments in Russian Oil and Gas Projects
In this issue of Debating Japan, experts assess Japan’s investments in Russian oil and gas and whether Japan should fully divest from Russian energy.
Networked territoriality: A processual–relational view on the making (and makings) of regions in world politics
Denne artikkelen foreslår et prosess-relasjonelt perspektiv på regionsdannelse og hva slags effekt dette har på global politikk. Artikkelen tar for seg begrepene regionalisme (‘regionalism’) og regionalisering (‘regionalisation’) for å grave dypere i de relasjonelle mekanismene som ligger under disse arketypiske veiene til regional fremvekst. Regionalisme refererer til regioners avgrensning – deres innside og utside – og hvilke aktører som faller innenfor eller utenfor. Regionalisering betegner regioners sammenbinding; sammenslåingen av relasjoner rundt et delt territorium. De Paes argumenterer i denne artikkelen for at regioner påvirker global politikk når de oppstår, gjennom grenser som trekkes opp og relasjoner som skapes i prosessen. Forfatteren bruker nettverksteori og analyse for å komme opp med et rammeverk for å studere dannelsen av regioner. Regioners sammenbinding og avgrensning har røtter i meklingsdynamikk som opprettholder klynger av relasjoner som er tettere innenfor en regional grense enn utenfor, og tillater enkelte aktører å kontrollere interaksjonene på tvers av denne grensen. De Paes illustrerer dette rammeverket med en case-studie av fremveksten av Amazonas som en region i global politikk. Han analyserer interaksjonsnettverk innen miljøforhandlinger på FN-nivå som involverer dette økosystemet. Analysen viser hvordan dannelsen av Amazonas har handlet om å bevare Amazonas-statenes stilling som hovedmeklere som snakker for og handler på vegne av regionen.
Re-imagining African—Nordic relations in a changing global order
This study asks how the special relationship between countries in Africa and the Nordic region may be affected by a changing global order, that the African-Nordic cooperation can continue to evolve and remain relevant for both regions. The meeting in Helsinki on 14 June 2022 is the 20th meeting of the forum of African–Nordic Foreign Ministers. The forum was established in 2000 between five Nordic countries and ten African countries. It was intended to emphasize the political importance of Africa and to demonstrate that Africa–Nordic relations went beyond development cooperation. The forum meets alternately and rotates among African and Nordic countries and African hosts have included Benin, Botswana, Mozambique, Nigeria, South Africa and Tanzania. The number of African countries expanded over time and now numbers around 25. The annual meeting is an opportunity to consolidate the special relationship between African and Nordic countries and creates a space where political issues of mutual concern can be discussed. As such, it has helped to broaden the African–Nordic relations beyond development cooperation and towards a more politically-oriented and interest-based strategic partnership. Beyond the annual foreign ministers meeting, the other aspect the report looks into is what the sum-total of African-Nordic bilateral relations in the areas of trade, development, peace and security and multilateral cooperation reveals about the status of the overall relationship. Africa pursues strategic partnerships that helps it to develop and strengthen the continent’s economic potential, political identity, and its role on the global stage. In this study we pay particular attention to Africa’s relationship with China, Europe, India, Russia and Turkey. One of the dominant features of Africa’s international relations has been its non-alignment. African countries have been careful to seek partnerships with many different states and regions, without being pulled into any one alliance that may prevent it from also gaining support for its development from others. Therefore, in its strategic partnerships, African countries seeks engagements that will help it to grow its economies.