Diplomati og utenrikspolitikk

The humanitarian–development nexus in Northern Uganda

The instituted order of humanitarianism is both changing and challenged by shifting circumstances in the area in which humanitarian organisations operate. This article addresses the transition between humanitarian action and development aid in Northern Uganda, a transition that was driven by and large by the host government’s ambition to reassert its humanitarian sovereignty in the area, enabled by its discursive recast of the situation from one of crisis to one of recovery and development. This recast happened in spite of the persistent humanitarian sufferings and needs in the post-conflict area. Yet, it drove humanitarian donors and organisations to reorient their work. While some withdrew, others moved into more development oriented aid, showing organisational malleability and that the humanitarian principles are losing their regulatory hold over humanitarian action. In response to the transition, some originations payed heed to the sanctity of the humanitarian principles fearing jeopardising the humanitarian space, while other took a pragmatic stance to continue assist the civilians regardless how the situation was being portrayed. Hence, this article, demonstrating the formation of a humanitarian—development nexus, speaks to the wider debates about the relationship between humanitarian principles and pragmatic approaches and the evolving humanitarian mission creep – all central to general debates about the nature and future of humanitarianism.

Norske interesser og norske utestasjoner

Stater har utenrikspolitiske interesser, og de har en utenrikstjeneste med stasjoner rundt omkring i verden, hvis oppgave det er å forfølge disse interessene. Denne beskrivelsen tør være relativt ukontroversiell, men med det slutter også enigheten. For hva dekkes egentlig av «interesser», hvordan prioriteres de ved utestasjonene og hvordan arbeider utestasjonene for å sikre interessene? Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk kan finnes i sentrale lover, budsjettdokumenter og utenrikspolitiske redegjørelser. Samtidig har det de siste ti årene foregått en rekke interessante diskusjoner om interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk, og utenrikstjenesten har selv tatt grep for å få en bedre samlet empirisk og konkret forståelse av de faktiske vurderinger av norske interesser og arbeid med å fremme disse ved utestasjonene. NUPI var med på den forrige runden med analyser av slikt materiale (Sverdrup et. al 2012; Leira & Sverdrup 2013). Denne rapporten utvikler videre én side ved diskusjonen om norske interesser, og presenterer for første gang resultatene fra en kvantitativ spørreskjemabasert analyse av hvordan norske interesser oppfattes og vurderes, og hvordan det arbeides med norske interesser ved norske utestasjoner. Bakgrunnen for denne rapporten er at Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har fått i oppdrag av Utenriksdepartementet å gjennomføre en analyse av hvordan de norske utestasjonene vurderer viktig-heten av en rekke forskjellige norske interesser i deres vertsland/vertsorganisasjoner/embetsdistrikter, hvilke interesser som vertslandet er særlig opptatt av i sitt møte med norske diplomater, hvordan det arbeides det med å fremme de ulike interessene og hvilke områder utestasjonene vurderer som viktige å prioritere i fremtiden.

Ledestjernen som forsvant: Storbritannia i norsk utenrikspolitikk