Preventing Violent Extremism in the Balkans and the MENA: Strengthening Resilience in Enabling Environments (PREVEX)
Det overordnede målet med PREVEX er å foreslå mer finjusterte og effektive tilnærminger til å forhindre voldelig ekstremisme gjennom å styrke ulike samfunns motstandsdyktighet....
Kina og FNs bærekraftsmål (CHINSDG)
Hva er Kinas prioriteringer inn mot FNs 2030 bærekraftsagenda, og hvordan fremmer kinesiske aktører ulike interesser og muligheter for internasjonalt samarbeid?...
Frukostseminar: Folka mot systemet – protestbølgjene i Midtausten
Dei siste månadene har det vore store protestar mot makthavarane i Algerie, Libanon, Iran og Irak. På dette frukostseminaret diskuterer NUPI-forskarar kva som kjenneteiknar protestane og utsiktene til forandring.
The GeGaLo index: Geopolitical gains and losses after energy transition
This article presents the GeGaLo index of geopolitical gains and losses that 156 countries may experience after a full-scale transition to renewable energy. The following indicators are considered for inclusion in the index: fossil fuel production, fossil fuel reserves, renewable energy resources, governance, and conflict. Some of these represent potential gains; some represent losses; and some the capacity of countries to handle changes in geopolitical strength. Five alternative versions of the index are developed to work out the optimal design. First, the energy resource indicators are combined with equal weights to create two simple versions of the index. Next, governance and conflict indicators are included to create three more complex versions of the index. The index provides useful pointers for strategic energy and foreign policy choices: geopolitical power will be more evenly distributed after an energy transition; Iceland will gain most; Russia may be one of the main holders of stranded geopolitical assets; China and the USA will lose more geopolitically than foreseen by other analyses. The index also indicates a lack of emphasis in parts of the literature on space for renewable energy infrastructure and on domestically sourced coal for the current strength of countries such as China and the United States.
Stater og transnasjonale motstandsnettverk: Irans mobilisering av irakiske sjiamilitser etter 1979
Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og ‘strategiske dybde’. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav.
How UN Peacekeeping Operations Can Adapt to a New Multipolar World Order
How will United Nations peacekeeping operations adapt to the transition from a unipolar to a multipolar world order? The paper considers emerging dynamics in three areas that may suggest how UN peacekeeping are likely to be affected by a changing world order, namely strategic political coherence, the employment of force, and the outer limits of peace operations. It points out that one of the enduring characteristics of UN peacekeeping has been the resilience of its identity. Another has been the continuous evolution of the specific manifestations of that identity into practice. UN peacekeeping have thus shown a remarkable capacity to continuously adapt to new challenges over the past 70 plus years, and there is no evidence to suggest that it will not continue to do so into the future.