Hacker telefonen din fra tusenvis av mil unna – uten at du merker det
The European Maritime Security and Defence Policy Architecture: Implications for Norway
Maritim sikkerhet står høyt på den internasjonale og europeiske sikkerhetsagendaen, og derfor har en rekke nye initiativer og handlinger utviklet seg innenfor EU, NATO og gjennom bilaterale/minilaterale avtaler. For å øke Europas felles kapasitet og sikre mer målrettede reaksjoner, er det behov for bedre koordinering mellom ulike organisasjoner og fora. NATOs 2022 strategiske konsept og EUs parallelle strategiske kompass tilbyr en mulighet til å gjøre dette. Bilaterale og minilaterale forsvarsgrupperinger kan styrke europeisk maritim sikkerhet ved å akselerere kapasitetsutvikling og fremme forbedrede nivåer av interoperabilitet. Norge bør videreutvikle sin politiske dialog og praktiske samarbeid med EU, og sikre deltakelse i store forsvarsinitiativer som EDF og PESCO, ulike programmer og samarbeidsordninger med EUsForsvarsbyråe (EDA). Norge bør forfølge ytterligere lederroller i NATO for å styrke både nasjonale interesser og transatlantisk sikkerhet innenfor det maritime sikkerhetsdomenet. Norge bør aktivt fremme forsterket EUNATO-samarbeid om maritime sikkerhetsspørsmål, inkludert nærmere samordning av strategisk tenkning, politikk og investeringer hos de to organisasjonene. Minilaterale’ strukturer kan tillate Norge å slå seg sammen med likesinnede nasjoner for å handle raskt i maritime spørsmål av felles betydning.
Eskil Jakobsen
Eskil Jakobsen er rådgiver i NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar. Han har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Tromsø. Hans...
Claudia Emilie Aanonsen
Claudia Emilie Aanonsen er stipendiat tilknyttet forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar. Hun har tidigere vært vitenskapelig assistent i NUPIs...
European defence beyond institutional boundaries: Improved European defence through flexibility, differentiation and coordination
Som et svar på den endrede geopolitiske situasjonen er det tatt initiativer for å styrke det europeiske forsvaret i NATO, i EU, men også bi- og multilateralt mellom EUs medlemsland og assosierte ikke-medlemmer, som Norge. Denne policy-briefen argumenterer for at alle disse prosessene må tas i betraktning når vi ønsker å måle Europas fulle sikkerhets- og forsvarskapasitet. Snarere enn et tegn på fragmentering forbereder de grunnen for en ny europeisk forsvarsarkitektur, preget av høy grad av fleksibilitet, som til slutt kan være bedre tilpasset dagens sikkerhetskontekst. For å maksimere effekten av denne differensierte forsvarsarkitekturen er det imidlertid nødvendig med en viss koordinering mellom de ulike initiativene. Det er nå et vindu med mulighet for slik koordinering, ettersom to nøkkelprosesser nå kjører parallelt: utviklingen av et nytt «strategisk konsept» for NATO og utviklingen av et «strategisk kompass» i EU. Hvis dette lykkes, kan vi håpe på utviklingen av et mer fleksibelt og dyktig europeisk forsvar.
AUKUS and its implications for Asia, US-European relations and non-proliferation
AUKUS-avtalen mellom Australia, Storbritannia og USA kom som et jordskjelv i september og har blitt fulgt av flere etterskjelv på den internasjonale arenaen. Mest oppmerksomhet har blitt viet til bestemmelsen om at Australia skal produsere atomdrevne ubåter med amerikansk teknologi og skrotingen av avtalen om å kjøpe dieseldrevne ubåter fra Frankrike. Kanskje enda viktigere er de politiske, strategiske og teknologiske aspektene ved AUKUS-avtalen. Avtalen er en klar indikator på amerikanernes økende fokus på Asia og vil ha konsekvenser for USAs forhold til EU, Frankrike og NATO. Selv om AUKUS ikke medfører noen spredningsrisiko når det gjelder kjernevåpen, så åpner avtalen for at flere vil forsøke å anskaffe atomdrevne ubåter. Dette baner vei for at flere stater kan fremme legitime eller illegitime krav om å produsere høyanriket uran. Det gjenstår å se hvorvidt de strategiske fordelene som AUKUS-avtalen medfører i Indo-Stillehavsregionen vil veie opp for de politiske kostnadene for transatlantiske forhold og for bildet av USA som en pålitelig samarbeidshetspartner.
Nordic Airpower Cooperation and Finland’s F-35 decision: Towards a New Era?
De nordiske luftforsvarene har et tett samarbeidet, som særlig tiltok etter at Russland rustet opp militært og endret operasjonsmønsteret fra rundt 2007-2008. Etter 2014 har det også vært en økende sikkerhets- og forsvarspolitisk integrasjon i Norden, men som en del av det generelle vestlige samarbeidet og ikke et alternativt spor. Her spiller det nordiske luftforsvarssamarbeidet en sentral rolle, samtidig som politisk og militær integrasjon har åpnet for ytterligere samarbeid. Ordningen for regelmessig grensekryssende jagerflytrening er en viktig del av luftforsvarssamarbeidet, ved siden av multinasjonale taktiske og fellesoperative øvelser. Fly fra USA, Canada og flere europeiske land deltar i noen av aktivitetene. Etter hvert som de nordiske landene tar i bruk nye generasjons jagerfly og andre nye luftmaktssystemer vil samarbeidet endre form. Men grunnet dets betydning på både taktisk og strategisk nivå vil regionalt luftmaktssamarbeid vedvare i årene som kommer innenfor rammen av det europeiske og transatlantiske forsvarssamarbeidet. Finske myndigheter har besluttet å anskaffe 64 F-35 Lightning II femte generasjon kampfly til å erstatte dagens flåte av F/A-18 Hornet. Norskutviklede Joint Strike Missile er en del av anskaffelsen. Finland vil med dette operere en av de største F-35-flåtene i Europa og samme flytype som det norske og danske luftforsvaret. Det svenske forsvaret vil i fremtiden ha omtrent 100 Gripen 4,5 generasjon kampfly ved å kjøpe 60 nye Gripen E kampfly og oppgradere circa 40 fly i dagens flåte. Svensk forsvarsindustri deltar i utviklingen av det britiske sjette generasjon kampflyet Tempest som er planlagt å innføre etter 2035. Anskaffelsen av F-35 og moderniseringen av den svenske kampflyparken vil føre til at nordiske land vil være viktige bidragsytere til moderne europeisk luftmakt.
The Role of External Powers in EU–Asia Security Relations
Dette kapittelet kartlegger endringene i rollene til USA, Russland og India som sikkerhetsaktører i Øst-Asia, og deres innflytelse på EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk i regionen. Kapittelet undersøker de viktigste politiske utviklingene implementert av disse tre aktørene siden 1990, og hvor politikken overlapper med eller skiller seg fra EUs tilnærming over en rekke tradisjonelle og utradisjonelle sikkerhetsspørsmål. Kapittelet konkluderer med at EUs utfordring er å videreføre sine interesser, og øke effektene, til politikken og instrumentene i Asia, med hensyn til potensialet for samarbeid og rivalisering med USA, Russland og India, tre veldig ulike aktører som divergerer betraktelig i både strategiske intensjoner og evner.
Dagsnytt 18 om NATO-Russland relasjonene
Forholdet NATO-Russland etter at Russland trakk sin diplomatiske tilstedeværelse fra NATO